Bevare humøret/beholde vennskapet

[Anonym bruker]

Når man lever tett på noen med barn i palliativ behandling, noen som har multihandikapet barn, blitt svindlet f.eks. av en de stolte på slik at de nå har havnet i dyp gjeld uforskyldt,  har en alvorlig sykdom der de stadig blir verre (f.eks. kreft, autoimmunsykdom uten behandling), ex-partnere har snudd barna mot dem slik at de har mistet all kontakt, osv hvordan beholder man eget humøret uten at man virker kald?

Jeg kjenner flere i slike situasjoner. En av de jeg kjenner prøver å ikke la seg definere av tragedien. Selvsagt går det inn på henne, men hun gjør det beste ut av det. Hun tar de vanskeligste samtalene med psykolog og prøver å ha vanlige vennskap. Her blir det letter for de rundt å beholde vennskapet og føle at også de får noe igjen for det. De kan ha koselige venninnekvelder og prate om løst og fast. De kan ha fester og turer etc og snakke om vær og vind, en TV-serie, filosofere etc.

Så er det en annen som har gått helt i kjelleren og blitt der. Livet er urettferdig. Vedkommende tar på seg en maske blant perifere og fungerer som forelder for barna i hverdagen. Vedkommende nekter å gå til psykolog fordi dette er upersonlig. Vedkommende ringer et par utvalgte venner ofte (gjerne ukentlig) for å fortelle hvor tøft og vanskelig det er. Hver gang de treffes dreier praten seg omtrent bare om dette. Når samtalene innledes med en slik tragedie er det ikke lett for de andre å komme med andre tema som en god konsert de var på eller en film de har sett. Fra hvert slikt treff går de utslitt derfra. De synes jo synd i vennen, for det er jo en forferdelig situasjon, men den er også langvarig (har allerede pågått i noen år). Denne personen trenger helt klart vennene sine, men de er sliten av å en gang i uken bli dratt så ned i kjelleren av å høre hvor fælt vennen har det.

Hvordan klare å beholde slike vennskap der balansen er så skjev? Der den ene trenger sine venner så mye (takker dem ofte for at der er der for vedkommende og foreteller dem hvor viktig de er osv)  og de andre ikke får noe igjen og blir utslitt, men ikke har samvittighet til å gå.  

Anonymkode: 30dda...cbd

[Anonym bruker]

Jeg har faset ut noen. Dessverre.

Anonymkode: e07e1...83d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Når man lever tett på noen med barn i palliativ behandling, noen som har multihandikapet barn, blitt svindlet f.eks. av en de stolte på slik at de nå har havnet i dyp gjeld uforskyldt,  har en alvorlig sykdom der de stadig blir verre (f.eks. kreft, autoimmunsykdom uten behandling), ex-partnere har snudd barna mot dem slik at de har mistet all kontakt, osv hvordan beholder man eget humøret uten at man virker kald?

Jeg kjenner flere i slike situasjoner. En av de jeg kjenner prøver å ikke la seg definere av tragedien. Selvsagt går det inn på henne, men hun gjør det beste ut av det. Hun tar de vanskeligste samtalene med psykolog og prøver å ha vanlige vennskap. Her blir det letter for de rundt å beholde vennskapet og føle at også de får noe igjen for det. De kan ha koselige venninnekvelder og prate om løst og fast. De kan ha fester og turer etc og snakke om vær og vind, en TV-serie, filosofere etc.

Så er det en annen som har gått helt i kjelleren og blitt der. Livet er urettferdig. Vedkommende tar på seg en maske blant perifere og fungerer som forelder for barna i hverdagen. Vedkommende nekter å gå til psykolog fordi dette er upersonlig. Vedkommende ringer et par utvalgte venner ofte (gjerne ukentlig) for å fortelle hvor tøft og vanskelig det er. Hver gang de treffes dreier praten seg omtrent bare om dette. Når samtalene innledes med en slik tragedie er det ikke lett for de andre å komme med andre tema som en god konsert de var på eller en film de har sett. Fra hvert slikt treff går de utslitt derfra. De synes jo synd i vennen, for det er jo en forferdelig situasjon, men den er også langvarig (har allerede pågått i noen år). Denne personen trenger helt klart vennene sine, men de er sliten av å en gang i uken bli dratt så ned i kjelleren av å høre hvor fælt vennen har det.

Hvordan klare å beholde slike vennskap der balansen er så skjev? Der den ene trenger sine venner så mye (takker dem ofte for at der er der for vedkommende og foreteller dem hvor viktig de er osv)  og de andre ikke får noe igjen og blir utslitt, men ikke har samvittighet til å gå.  

Anonymkode: 30dda...cbd

Trist! De vil egentlig ikke ha henne som venn? 

Anonymkode: f1320...37d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 timer siden):

Trist! De vil egentlig ikke ha henne som venn? 

Anonymkode: f1320...37d

De ønsker jo å bevare vennskapet, eller hadde de jo bare kuttet det ut. Men de ønsker å ha et vennskap som ikke bærer så preg av et pasient/behandler-forhold, et vennskap som har plass til gleder også og plass til at vennene også kan snakke om sine ting. Ved at det bare er tragiske ting det snakkes om, repeterende og så ofte, så blir de slitne. De er jo glad i vennen sin og da dras de ned selv også. Noen av dem har omfattende utfordringer selv og da blir dette mye belastning. En ting er om dette var en fase som ville gå over eller mildnes, men tragedien går jo ikke bort og det har ikke vært endring i dynamikken og samhandlingen i vennskapet på flere år.

Det er jo klart at vennen trenger dem, men hva kan forventes av et vennskap når den ene sliter såpass mye? Det er vanskelig å sette grenser, for vennen trenger samtaletimene ukentlig. Vanligvis når en venn ringer tar man telefonen med glede, her tar de telefonen med stor motvilje for de vet at det nå er det en slitsom terapisamtale som venter. Må man være der på vennens premisser eller hvordan håndtere man vennskap som er så belastende? 

Anonymkode: 30dda...cbd

[Superdolly]

Man må ikke stille opp som ubetalt terapeut. Det er et valg å gjøre det. Jeg kan for så vidt forstå at de ikke klarer å komme seg ut av situasjonen, men de må jo nå ha forstått at dette ikke kommer til å ta slutt. Det har pågått i noen år, skriver du, og da kommer ikke vedkommende til å slutte av seg selv, og situasjonen kommer tydeligvis heller ikke til å endre seg med det første.

Da må de altså bare ta valget: Stille opp som ubetalt terapeut eller ikke. Det er faktisk så enkelt som dette. Det finnes ikke andre muligheter. Enten fortsetter de å ta i mot, eller de begynner å sette grenser for seg selv.

Velger de å fortsette, så er det jo bare å la det gå.

Velger de å sette grenser og bestemmer seg for at de ikke orker mer, så finnes det selvsagt flere måter å gjøre dette på. Man må ikke kutte ut vennen og vennskapet. Det går an å si fra på en hyggelig måte, og også tilby seg å hjelpe personen videre slik at den kan få profesjonell hjelp. Det må jo heller ikke være psykolog. Det kan kanskje være en mulighet for personen å gå til psykiatrisk sykepleier. Det finnes mange mulige hjelpetiltak der ute, og kanskje kan det være en vel så god hjelp fra vennene at de hjelper personen inn i et eller annet hjelpetiltak, som at de fortsetter å la seg selv trekke ned i elendigheten.

For problemet med å leke psykolog er jo at man egentlig ikke helt vet hva man driver med og hvordan man skal takle det, og dermed vil ikke hjelpen man gir egentlig være til så mye hjelp, samtidig som man risikerer at det går hardt ut over en selv. Hvis personen slet med en fysisk sykdom er det ingen av vennene som ville drømt om å stille opp og leke lege. Hvis personen hadde tannpine ville ikke vennene tatt med seg en lommelykt og lyst inn i munnen til vedkommende for så pirke hen litt i tennene.

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Noen av dem har omfattende utfordringer selv og da blir dette mye belastning. En ting er om dette var en fase som ville gå over eller mildnes, men tragedien går jo ikke bort og det har ikke vært endring i dynamikken og samhandlingen i vennskapet på flere år.

Dette opplevde jeg med den vennen jeg faset ut. Hennes «tragedie» fra 2014 tok aldri slutt. Min egen tragedie krevde også noe av meg, og da ble det livsnødvendig at jeg slapp å forholde meg til hennes. Hun trakk meg ned, så jeg sa klart i fra at jeg ikke ville ha de ringetimene med privatterapi som hun ønska seg. Jeg møter henne ca én gang i året nå. 

Anonymkode: e07e1...83d

[Anonym bruker]

Superdolly skrev (1 time siden):

Velger de å sette grenser og bestemmer seg for at de ikke orker mer, så finnes det selvsagt flere måter å gjøre dette på. Man må ikke kutte ut vennen og vennskapet. Det går an å si fra på en hyggelig måte, og også tilby seg å hjelpe personen videre slik at den kan få profesjonell hjelp. Det må jo heller ikke være psykolog. Det kan kanskje være en mulighet for personen å gå til psykiatrisk sykepleier. Det finnes mange mulige hjelpetiltak der ute, og kanskje kan det være en vel så god hjelp fra vennene at de hjelper personen inn i et eller annet hjelpetiltak, som at de fortsetter å la seg selv trekke ned i elendigheten.

Saken er jo den at disse folka allerede GÅR hos psykolog, sosialarbeider, familievernterapeut og lege; og i tillegg har egen besøksvenn fra Røde Kors og går på lavterskeltilbudet hos DPS, og 100 andre tiltak. Men det er ikke nødvendigvis nok…

Anonymkode: e07e1...83d

[Sommerkroppen 2029]

Har faset ut to venner som har vært slik. De har tappet meg for energi og jeg orket ikke å forholde meg til alle problemene de hadde. Har nok med mitt, om ikke jeg skal være sjelesørger for andre også. 

Dette gjelder ikke mine nærmeste venner. De støtter meg og omvendt når det virkelig gjelder, men de har ikke problemer 24/7 heller. Det hadde mine to andre venner, og de snakket nesten aldri om noe annet. 

Er lov å sette grenser for seg selv. 

[Superdolly]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Saken er jo den at disse folka allerede GÅR hos psykolog, sosialarbeider, familievernterapeut og lege; og i tillegg har egen besøksvenn fra Røde Kors og går på lavterskeltilbudet hos DPS, og 100 andre tiltak. Men det er ikke nødvendigvis nok…

Anonymkode: e07e1...83d

Da misforsto jeg. I hi skrev du at vedkommende nektet å gå til psykolog fordi det var upersonlig.

Jeg mener likevel at vennen kun har to valg. Stå i det, fortsette å ta i mot og stille opp, eller sette grenser. Så er det slett ikke sikkert at vedkommende ønsker å opprettholde vennskapet hvis hen ikke kan bruke vennene sine som sin mentale søppelbøtte lenger. Det må man jo i så fall ta med i vurderingen når man tenker gjennom hvilket valg man tar. 

[Anonym bruker]

Superdolly skrev (2 minutter siden):

Da misforsto jeg. I hi skrev du at vedkommende nektet å gå til psykolog fordi det var upersonlig.

Jeg mener likevel at vennen kun har to valg. Stå i det, fortsette å ta i mot og stille opp, eller sette grenser. Så er det slett ikke sikkert at vedkommende ønsker å opprettholde vennskapet hvis hen ikke kan bruke vennene sine som sin mentale søppelbøtte lenger. Det må man jo i så fall ta med i vurderingen når man tenker gjennom hvilket valg man tar. 

Jeg er ikke HI. Men jeg har (hatt) lignende venner. De søker hjelp overalt, det er ikke det. Men når man fungerer som en bøtte uten bunn, da er ingen tiltak nok. Da «må» vennene også hjelpe til. Og det er helt bortkasta, for samme hvor mye trøst og støtte man fyller i den bøtta, blir den aldri fullere.

Anonymkode: e07e1...83d

[Superdolly]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Jeg er ikke HI. Men jeg har (hatt) lignende venner. De søker hjelp overalt, det er ikke det. Men når man fungerer som en bøtte uten bunn, da er ingen tiltak nok. Da «må» vennene også hjelpe til. Og det er helt bortkasta, for samme hvor mye trøst og støtte man fyller i den bøtta, blir den aldri fullere.

Anonymkode: e07e1...83d

Men da skjønner jeg ikke helt hvor du vil med siteringene av meg. Jeg skriver jo også at de eneste valgene man har er å fortsette å stille opp eller å slutte å stille opp. Slutte å stille opp kan man jo gjøre på forskjellige måter, men jeg tolket hi dit at vedkommende hun skriver om ikke bruker profesjonell hjelp, og da kan jo et mulig tiltak være å forsøke å styre personen inn i profesjonelle hjelpetiltak. Hvis man altså ikke ønsker å bare kutte vedkommende helt ut.

[Anonym bruker]

Superdolly skrev (Akkurat nå):

Men da skjønner jeg ikke helt hvor du vil med siteringene av meg. Jeg skriver jo også at de eneste valgene man har er å fortsette å stille opp eller å slutte å stille opp. Slutte å stille opp kan man jo gjøre på forskjellige måter, men jeg tolket hi dit at vedkommende hun skriver om ikke bruker profesjonell hjelp, og da kan jo et mulig tiltak være å forsøke å styre personen inn i profesjonelle hjelpetiltak. Hvis man altså ikke ønsker å bare kutte vedkommende helt ut.

Helt enig med deg i at det er de to valgene man har. 
Men jeg siterte deg fordi du ser ut til å tro at man liksom kan lære slike venner noe nytt gjennom å geleide dem videre til hjelpeapparatet, og at de deretter vil begynne å fungere som «vanlige» venner og snakke om vanlige ting fordi de får ventilert ut hos psykologen. Det er ikke nødvendigvis sånn det vil fungere. 

Anonymkode: e07e1...83d

[Ekspatt]

Anonym bruker skrev (17 minutter siden):

Helt enig med deg i at det er de to valgene man har. 
Men jeg siterte deg fordi du ser ut til å tro at man liksom kan lære slike venner noe nytt gjennom å geleide dem videre til hjelpeapparatet, og at de deretter vil begynne å fungere som «vanlige» venner og snakke om vanlige ting fordi de får ventilert ut hos psykologen. Det er ikke nødvendigvis sånn det vil fungere. 

Anonymkode: e07e1...83d

Det fungerer heldigvis ofte godt å geleide dem videre til et profesjonelt hjelpeapparat, og selv gå tilbake til en vennerolle. Det fremgikk ikke tydelig av hovedinnlegget at alle slags instanser og behandlere allerede er involvert.

[Superdolly]

Anonym bruker skrev (39 minutter siden):

Helt enig med deg i at det er de to valgene man har. 
Men jeg siterte deg fordi du ser ut til å tro at man liksom kan lære slike venner noe nytt gjennom å geleide dem videre til hjelpeapparatet, og at de deretter vil begynne å fungere som «vanlige» venner og snakke om vanlige ting fordi de får ventilert ut hos psykologen. Det er ikke nødvendigvis sånn det vil fungere. 

Anonymkode: e07e1...83d

Nei, jeg skrev det slik fordi hi ga meg inntrykk av at vennene, selv om de er slitne av å leke psykolog, fortsatt vil forsøke å bevare et vennskap med vedkommende. Og da forsøkte jeg å foreslå andre måter å kvitte seg med den ubetalte jobben som hobbypsykolg enn å kutte vedkommende helt ut.

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 timer siden):

De ønsker jo å bevare vennskapet, eller hadde de jo bare kuttet det ut. Men de ønsker å ha et vennskap som ikke bærer så preg av et pasient/behandler-forhold, et vennskap som har plass til gleder også og plass til at vennene også kan snakke om sine ting. Ved at det bare er tragiske ting det snakkes om, repeterende og så ofte, så blir de slitne. De er jo glad i vennen sin og da dras de ned selv også. Noen av dem har omfattende utfordringer selv og da blir dette mye belastning. En ting er om dette var en fase som ville gå over eller mildnes, men tragedien går jo ikke bort og det har ikke vært endring i dynamikken og samhandlingen i vennskapet på flere år.

Det er jo klart at vennen trenger dem, men hva kan forventes av et vennskap når den ene sliter såpass mye? Det er vanskelig å sette grenser, for vennen trenger samtaletimene ukentlig. Vanligvis når en venn ringer tar man telefonen med glede, her tar de telefonen med stor motvilje for de vet at det nå er det en slitsom terapisamtale som venter. Må man være der på vennens premisser eller hvordan håndtere man vennskap som er så belastende? 

Anonymkode: 30dda...cbd

Hørtes ikke noe kjekt ut. Man ønsker jo venner man kan dele ting med som lutt om livet, opplevelser, ha det kjekt med, latter osv. ikke der det går i bare negativ prat. Så kan forstå at dette ikke er så lett. 

Anonymkode: f1320...37d

[Anonym bruker]

Ekspatt skrev (3 timer siden):

Det fungerer heldigvis ofte godt å geleide dem videre til et profesjonelt hjelpeapparat, og selv gå tilbake til en vennerolle. Det fremgikk ikke tydelig av hovedinnlegget at alle slags instanser og behandlere allerede er involvert.

Ja, det var jo det jeg skulle ha ønsket i mitt tilfelle også. Min venninne/eksvenninne har en hel masse proffe folk hun går til. Men hun ønsker likevel å dreie alle samtaler inn på sin egen misère fortsatt, og hun ønsker at jeg skal være tilgjengelig på telefon når hun trenger verbal støtte. Så det slo ikke til her. 

Anonymkode: e07e1...83d