Barnet sliter med vonde tanker

[FrodeVV]

Hei. Barnet mitt (gutt 8 år) har den senere tiden (en ukes tid) hatt det han kaller dumme tanker. Han sier det hele tiden dukker opp tanker om at det er noen som plutselig skal komme å stikke han med kniv. Det som er aller verst er at av og til ser han for seg at det er meg eller mammaen hans som vil "ta han" som han sier. Det smerter så langt inn i sjelen at han kan ha slike tanker for vi er vel så langt fra noen slike mennesker som det går ann å komme, vi blir jo lei oss begge to bare vi sier de ikke får lov til ting. Han sier også at han vet at vi er verdens snilleste (hans ord), og aldri ville gjort noe slikt. Andre tanker er om andre som vil "ta han" eller skade andre. Han er veldig redd for dette med død, og liker ikke en gang å si ordet. Og han vrir på mange ord og setninger han ser/høre slik at det høres ut som om det har noe med død å gjøre, og virkelig skremmer seg selv. Han er ellers veldig blid og fornøyd, og det virker ikke som alle disse tankene plager han utover akkurat når han tenker på det.

Vi er litt engstelige begge vi foreldre for at det er noe galt, men håper det bare er en fase som går fort over.

 

Jeg setter stor pris på alle svar og håper på beroligende tilbakemeldinger.

[Anonym bruker]

Ser dette er en tråd som er noen uker gammel. Bare et tips, siden du er ny på forumet - det er nok helt riktig å legge tråden under helse. Dessverre så er det lite aktivitet på underforumene, så det kan lønne seg å legge ut tråden din på Skravle/Anonym-forumet i tillegg, der er det mer aktivitet og du vil få flere svar.

Jeg vet at da jeg var omtrent samme alder, fra 8-10 hadde jeg en del lignende tanker. Var veldig redd for døden, redd for at noen skulle komme og gjøre noe mot meg eller noen av mine nærmeste. For meg gikk det over etter noen år, men jeg husker fremdeles hvor forferdelig redd jeg var. Jeg hadde ikke et miljø hjemme hvor jeg helt kunne ta opp slike tanker heller, men skulle ønske jeg hadde hatt noen å prate med om dem. Dette var nok for meg også en form for pre-pubertet, for jeg husker at det også var endringer i kroppen som jeg ikke forstod, og som var mer udefinerbare.

I dag får ungene med seg så uendelig mye mer av alt som skjer i samfunnet - dessverre også av all vold som skjer. Kan det være at gutten din blir påvirket av noe av dette, og får problemer med å skille? Noen av de sakene som kommer i media er jo også om vold mot noen i nære relasjoner.

Jeg tror jeg i første omgang ville kontaktet helsestasjonen i kommunen, og kanskje helsesøster/-sykepleier på skolen.

Og i sommer ville jeg forsøkt å skjerme ham mot mye av de verre nyhetene. Og ellers snakket med ham, gitt ham så mye trygghet som dere kan. Det går kanskje også an å lære ham enkle teknikker for mental trening. Det virker jo som om han fungerer godt ellers, så kanskje han både kan få rom for å snakke om frykten når han trenger det, men også at dere etter det kan snakke om hvordan forholde seg til tanker som ikke er gode, huske alt som er godt og fortelle at hjernen vår og tankene våre kan vi langt på vei styre, at det går an å si til seg selv at "ja, jeg synes disse tankene er ubehagelige, men jeg vet at det ikke er noe å være redd for nå, så derfor velger jeg å gjøre noe som får meg til å føle meg bedre her og nå - hva kan få meg til å føle meg bedre her og nå? en klem, lese en bok, høre på musikk, leke med en kompis/pappa, mamma/venner?" Og så følge opp at han gjør noe med det der og da. Det kan ligge mye læring i å takle slike tanker, om dere gjør det på riktige måten.

Og så vil helsestasjon/helsesykepleier sikkert kunne hjelpe dere til å vurdere om han ev. trenger mer støtte enn hva dere og de sammen kan gi ham.

Hvordan går det med gutten nå, tre uker etter at du opprettet tråden?

 

Anonymkode: 859c5...12a

[Anonym bruker]

Dette er tvangstanker, men hvorfor han har dem og hvorfor de har dukket opp, er ikke lett å si. Hadde mye dette selv, og da kom det etter en episode hvor jeg ble traumatisert da jeg var vitne til grov vold da jeg var veldig liten. Nå er det naturlig for mange barn å bli redd for døden fra en viss alder, og det kan også vare noen år. Her har sønnen din mer enn vanlig redsel, men det trenger ikke å være noe veldig skummelt som ligger bak. Det er jo best å være oppmerksom på det likevel, og ikke tenk at det er så fryktelig at han tenker at det kan være du eller moren som vil stå bak skumle ting i fantasien hans. Han vet at dere aldri vil gjøre ham noe, og han er ikke reellt redd for det, men det er nettopp sånn tvangstanker arter seg. Det kan være surrealistiske og helt absurde ting en ikke klarer å slutte tenke på. Jeg tror det er best å søke hjelp om det vedvarer.

Anonymkode: 24d2e...884