Vi med sjuke, uføretrygda menn!

[Anonym bruker]

Flere av oss? Hvordan overlever du? Sorgen over syk mann, hans sutring, hans lidelse, hans mindre kapasitet, hans depresjoner, hans fokus på sjukdom, hans behov for mye bekreftelser, hans… 

Anonymkode: e9664...48e

[Anonym bruker]

Har ikke den mannen lenger, men jeg ønsker dere begge det beste - jeg ønsker deg sjelefred, og jeg ønsker ham pågangsmot.

Anonymkode: 6dc51...b05

[Anonym bruker]

Heldigvis har kvinnefrigjøringen gjort så at jeg som kvinne ikke trenger en mann mer. Hva skal jeg da med en mann til hvis han ikke kan forsørge?

Anonymkode: b741f...41f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Heldigvis har kvinnefrigjøringen gjort så at jeg som kvinne ikke trenger en mann mer. Hva skal jeg da med en mann til hvis han ikke kan forsørge?

Anonymkode: b741f...41f

Pule. Hva trodde du?

Anonymkode: 6dc51...b05

[Anonym bruker]

Been there, done that. Orket ikke at han pustet i samme rom til slutt.. Dasset rundt i slaskete joggebukse, fett hår og slitt t-skjorte og luktet våt hund.. Holdt ut i 15 år, 2 barn før han ble helt nedpå. Til slutt innså jeg at det faktisk var ubeskrivelig frigjørende å komme meg bort. Synd for barna, men han var ikke tilstede i livene deres når vi bodde sammen heller. Nå ser de hverandre mer enn før, så på en måte har jeg ført de mer sammen igjen. Og jeg får puste fritt.

Anonymkode: b86fe...a23

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (12 minutter siden):

Pule. Hva trodde du?

Anonymkode: 6dc51...b05

En mann som jeg hadde var ikke pulbar! Jeg ente opp med å tro jeg var aseksuell.. At jeg feilte noe selv. Men så fant jeg etterhvert en ny mann etter skilsmissen. Og jeg er nå rake motsetning, jeg elsker sex! Får ikke nok av min nye partner.. 

Anonymkode: b86fe...a23

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (31 minutter siden):

Flere av oss? Hvordan overlever du? Sorgen over syk mann, hans sutring, hans lidelse, hans mindre kapasitet, hans depresjoner, hans fokus på sjukdom, hans behov for mye bekreftelser, hans… 

Anonymkode: e9664...48e

Takk og lov at mannen min tåler meg. Jeg er ufør. Alltid syk. Men jeg er kvinne og mor, står alltid på. Kanskje mannfolk sutrer mer? 

Ser liksom ikke for meg en mamma som ikke gjør alt og mer til. 

 

Anonymkode: 8bd5d...e1e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (39 minutter siden):

Heldigvis har kvinnefrigjøringen gjort så at jeg som kvinne ikke trenger en mann mer. Hva skal jeg da med en mann til hvis han ikke kan forsørge?

Anonymkode: b741f...41f

Hvis du er så selvstendig så trenger du jo ingen forsørger. Du punkterer ditt egen poeng i neste setning 😅

Anonymkode: 3195c...d85

[Anonym bruker]

Jeg overlevde ved at han gjorde det slutt for å spare meg. For at jeg ikke skulle ha en syk mann uten funksjonsevne. På alle plan. 

Anonymkode: 5c8dc...c02

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Hvis du er så selvstendig så trenger du jo ingen forsørger. Du punkterer ditt egen poeng i neste setning 😅

Anonymkode: 3195c...d85

Det gjør jeg jo ikke. Jeg sier bare at hvis han ikke kan tilby å forsørge hva skal jeg da med en mann til?

Anonymkode: b741f...41f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Flere av oss? Hvordan overlever du? Sorgen over syk mann, hans sutring, hans lidelse, hans mindre kapasitet, hans depresjoner, hans fokus på sjukdom, hans behov for mye bekreftelser, hans… 

Anonymkode: e9664...48e

Det er til tider tungt. Og det er ensomt å ikke ha et fungerende sexliv.

Men det er mange lyspunkter også, og jeg beundrer han for å leve livet som ufør med såpass positivitet..

Jeg har egentlig ikke noen gode råd - hverken til andre eller meg selv.. 

Anonymkode: 85288...f16

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 timer siden):

Det gjør jeg jo ikke. Jeg sier bare at hvis han ikke kan tilby å forsørge hva skal jeg da med en mann til?

Anonymkode: b741f...41f

Pule. Som nevnt. 

Anonymkode: 6dc51...b05

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 timer siden):

Flere av oss? Hvordan overlever du? Sorgen over syk mann, hans sutring, hans lidelse, hans mindre kapasitet, hans depresjoner, hans fokus på sjukdom, hans behov for mye bekreftelser, hans… 

Anonymkode: e9664...48e

Det pleier å være omvendt... 

Anonymkode: d32f4...135

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Det pleier å være omvendt... 

Anonymkode: d32f4...135

At kvinner har behov for mye bekreftelse og sutrer mye over egen sykdom? Nei, det pleier det da virkelig ikke! 

Anonymkode: 6dc51...b05

[Anonym bruker]

Nå er det jeg som er uføre og syk. Jeg har vært syk med ME siden 2011 og har desverre bare gått nedover i helsen. 
Jeg ligger som oftes på sofaen pga null energi, men de dagene jeg er bedre rydder jeg i heimen osv. barna er større nå heldigvis så de trenger ikke samme type hjelp lengre. Men jeg forstår frustrasjonen mannen sitter med. Det er ett tøft liv for begge parter og jeg unner ingen andre dette livet. Jeg er avhengig av min samboer dessverre. Skulle ønske at livet var annerledes men så fikk jeg servert desse kortene og må bare gjør det beste ut av det.

ja jeg kan uffe og syte men da har jeg en dårligere dag og kjenner på fortvilelsen. Og oftes med tårer med. Jeg reagere veldig på hormon forandringene som gjør at helsen min danser opp og ned i syklusen. 
 

Anonymkode: 7f949...d2b

[Anonym bruker]

Min mann er sjuk, og på tur å få innvilget uføretrygd. Han er ikke sytete, han tenker på alle andre enn seg selv. Selvfølgelig er situasjonen kjip for begge oss, men aller mest han. Jeg kjenner han ikke igjen i det scenariet du beskriver.

Anonymkode: ddfe5...110

[Anonym bruker]

Hi, det høres ut som om du og mannen din trenger hjelp. Jeg ville fått ham med i parterapi, og jeg ville også undersøkt om det finnes en støttegruppe for hans diagnose(r). Om han er mest deprimert, så tenker jeg han trolig vil ha nytte av tilbud kommunen har, type Aktiv på Dagtid, Turgrupper, tilbud til psykisk syke eller lignende. Frivillig arbeid kan også være en lavterskelaktivitet, hvor han sikkert kan få til en ordning med at han stiller når han er i form til det.

Det å leve i et forhold hvor den ene har redusert funksjon fysisk/psykisk, det er tungt for begge i forholdet. Og begge kan trenger noen eksterne å snakke med i tillegg til parterapi. Men parterapi tror jeg er viktig for å bli bevisst på de uheldige rollene det er lett for at begge inntar i slike forhold. Hvilke roller man inntar i slike forhold, det kan variere veldig. Dere trenger nok hjelp for å se hvilke roller dere har gått inn i, hvordan dette påvirker forholdet deres, og hva hver av dere må endre for at begge to skal ha det godt med forholdet og familien.

Det er mulig å snu en slik negativ situasjon og slike negative mønster som der virker som dere har kommet i, Hi - men da må begge to være villige til å gjøre den jobben, følge opp parterapi og det som må gjøres for å skape positive endringer i forholdet.

Menn sies oftere å legge større del av sin identitetsfølelse i jobben sin enn det kvinner gjør. Det gjør også at menn oftere sliter mer med å miste jobb, enten det er sykemelding, arbeidsledighet eller uføretrygd. Jobben med å finne ut hvem han selv er nå, uten jobb, den kan være tøff, og ut fra det lille du skriver tenker jeg det er noe han trolig trenger hjelp med, i tillegg til hjelp med depresjonen han har.

Snakk med ham, prøv å vinkle parterapi og annen terapi på en positiv måte, noe som vil få dere til å få det bedre sammen.

Men om han ikke følger opp behandling og ikke er villig til å gå i behandling og heller ikke parterapi, og heller ikke vil forsøke seg på noen av kommunens tilbud til fysisk/psykisk syke, som nevnt over, da tenker jeg det er greit at du snakker med noen eksterne, for å ha noen å snakke med om forholdet er liv laga for deg.

Anonymkode: 9abdc...01e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (13 timer siden):

Det gjør jeg jo ikke. Jeg sier bare at hvis han ikke kan tilby å forsørge hva skal jeg da med en mann til?

Anonymkode: b741f...41f

Nå er ikke min mann ufør, men jeg er ikke sammen med ham fordi han kan forsørge meg. Jeg kan forsørge meg selv. Jeg er sammen med han fordi jeg elsker han. Vi prater sammen, lager middag sammen, ser tv sammen, har sex, samarbeider om hus og barn, ler sammen, småkrangler, reiser på tur sammen (ikke så ofte som vi gjerne skulle)+++. 

Anonymkode: 11c85...f97

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (13 minutter siden):

Nå er ikke min mann ufør, men jeg er ikke sammen med ham fordi han kan forsørge meg. Jeg kan forsørge meg selv. Jeg er sammen med han fordi jeg elsker han. Vi prater sammen, lager middag sammen, ser tv sammen, har sex, samarbeider om hus og barn, ler sammen, småkrangler, reiser på tur sammen (ikke så ofte som vi gjerne skulle)+++. 

Anonymkode: 11c85...f97

Ååå så perfekt du har det... Men du skjønner det at når en part i forholdet blir syk og ufør, kan man ikke gjøre disse tingene sammen du snakker om. 

Og hun som ville forsørges, hun har nok satt det litt på spissen, men de fleste skjønner hva hun mener. 

Anonymkode: 548d1...9b7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Ååå så perfekt du har det... Men du skjønner det at når en part i forholdet blir syk og ufør, kan man ikke gjøre disse tingene sammen du snakker om. 

Og hun som ville forsørges, hun har nok satt det litt på spissen, men de fleste skjønner hva hun mener. 

Anonymkode: 548d1...9b7

Nei, de fleste skjønner ikke det, ettersom norske kvinner ikke trenger en forsørger. Det jeg derimot skjønner, er at det innlegget kom fra vår faste hus-incel. 

Anonymkode: 6dc51...b05

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

At kvinner har behov for mye bekreftelse og sutrer mye over egen sykdom? Nei, det pleier det da virkelig ikke! 

Anonymkode: 6dc51...b05

Jo

Anonymkode: d32f4...135

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

At kvinner har behov for mye bekreftelse og sutrer mye over egen sykdom? Nei, det pleier det da virkelig ikke! 

Anonymkode: 6dc51...b05

Du har ikke vært på dib lenge skjønner jeg. 

Anonymkode: d32f4...135

[Anonym bruker]

Jeg tror nok det å være pårørende til kronisk syke er nesten like ille som å være syk selv, man får begrensningene, uten å kjenne sykdommen på kroppen. Man må være empatisk og forståelsesfull, også har ens eget liv og egne drømmer også gått i knas.

Min erfaring er at kvinner ofte har mer forståelse for det enn menn.

Da jeg ble alvorlig syk i slutten av 30 årene tenkte jeg faktisk mye på det. Selvfølgelig var jeg personlig i en sorgprosess over at neste del av livet ikke kunne bli som jeg hadde tenkt. At jeg ble ufør og ikke kunne jobbe, at alle våre tanker og drømmer om aktive ferier med barna, turer i fjellet, sykle i Frankrike osv osv ikke kunne bli noe av likevel. Men jeg tenkte også mye på at mannen hadde fått "katta i sekken". Han hadde fremdeles de samme drømmene og ønskene, og kunne fint gjennomført de, om det ikke var for at jeg ble syk. Det var vondt, jeg mistet mye selvtillit i forholdet, og det tok tid å akseptere tingenes tilstand.

Men en ting har jeg hele tiden vært veldig bevisst. Jeg er takknemlig for at forholdet til mannen har holdt, og han fortsatt er sammen med meg, men jeg skal ikke hverken stå i takknemlighetsgjeld til han eller være en sytete klamp om foten.

Mannen må få leve, han må få gjøre ting, men da sammen med andre. Sykkelturer, fjellturer, slalåmturer osv må bli med venner og barna, uten meg. Jeg skal aldri noen gang holde han tilbake.

Jeg skal heller aldri syte og klage over skjebnen, den er som den er og det er ingen syting og selvmedlidenhet i verden som kan endre den.

Om mannen din har blitt en sytete klamp om foten som du er trøtt og lei av, ja da må dere faktisk jobbe med det. Parterapi, likemannsordninger med folk i samme situasjon, kurs kanskje, hør hva foreningen for hans lidelse kan tilby.

Anonymkode: ba5dd...43a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (43 minutter siden):

Du har ikke vært på dib lenge skjønner jeg. 

Anonymkode: d32f4...135

Siden 2006. 

Anonymkode: 6dc51...b05

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (14 minutter siden):

Jeg tror nok det å være pårørende til kronisk syke er nesten like ille som å være syk selv, man får begrensningene, uten å kjenne sykdommen på kroppen. Man må være empatisk og forståelsesfull, også har ens eget liv og egne drømmer også gått i knas.

Min erfaring er at kvinner ofte har mer forståelse for det enn menn.

Da jeg ble alvorlig syk i slutten av 30 årene tenkte jeg faktisk mye på det. Selvfølgelig var jeg personlig i en sorgprosess over at neste del av livet ikke kunne bli som jeg hadde tenkt. At jeg ble ufør og ikke kunne jobbe, at alle våre tanker og drømmer om aktive ferier med barna, turer i fjellet, sykle i Frankrike osv osv ikke kunne bli noe av likevel. Men jeg tenkte også mye på at mannen hadde fått "katta i sekken". Han hadde fremdeles de samme drømmene og ønskene, og kunne fint gjennomført de, om det ikke var for at jeg ble syk. Det var vondt, jeg mistet mye selvtillit i forholdet, og det tok tid å akseptere tingenes tilstand.

Men en ting har jeg hele tiden vært veldig bevisst. Jeg er takknemlig for at forholdet til mannen har holdt, og han fortsatt er sammen med meg, men jeg skal ikke hverken stå i takknemlighetsgjeld til han eller være en sytete klamp om foten.

Mannen må få leve, han må få gjøre ting, men da sammen med andre. Sykkelturer, fjellturer, slalåmturer osv må bli med venner og barna, uten meg. Jeg skal aldri noen gang holde han tilbake.

Jeg skal heller aldri syte og klage over skjebnen, den er som den er og det er ingen syting og selvmedlidenhet i verden som kan endre den.

Om mannen din har blitt en sytete klamp om foten som du er trøtt og lei av, ja da må dere faktisk jobbe med det. Parterapi, likemannsordninger med folk i samme situasjon, kurs kanskje, hør hva foreningen for hans lidelse kan tilby.

Anonymkode: ba5dd...43a

Dette er et av de fineste og viktigste innleggene jeg har lest her inne. Dette handler om så god selvinnsikt, så mye omtanke for både mannen din og deg selv. Realistisk og varmt og troverdig. Takk 🙂

Anonymkode: 26910...f0b