Pappa var en kontrollerende tyrann

[Anonym bruker]

Det er lenge siden jeg mistet pappaen min, og har alltid savnet han.

I dag har jeg fått å vite at han var n kontrollerende tyrann.
Min mor kunne ikke en gang gå på do uten at han etter kort tid dunket på døren og syns hun skulle se å bli ferdig.
Hun fikk aldri kjøre noe sted, han skulle kjøre henne og vite alt.

Jeg høre flere historier, og når jeg tenker tilbake så husker jeg det og vet det er sant.
Jeg var bare så veldig ung og skjønte det ikke der og da.

Hodet mitt er kaos, og jeg vet ikke hva jeg skal tenke å føle.
Jeg husker latter, glede, tull og tøys.... også er det dette andre, hvordan min mor hadde det i alt for mange år... hvordan enkelte av tingene han gjorde var for å kontrollere oss barna selv etter vi hadde flyttet hjemmefra....

Hva gjør jeg nå, hva skal jeg tenke, hva skal jeg føle?
Skal jeg gråte, eller være glad for at han falt fra før barna mine ble født?

Det ene øyeblikket er jeg på gråten, det andre er jeg lettet over at han ikke ble gammel.

Anonymkode: ad0b0...ae0

[Anonym bruker]

Å ha to motstridende følelser i kroppen på én gang er vanskelig. Du er ambivalent, fordi han jo egentlig var to roller eller to personer.

Kjenner meg igjen. Pappa var heller aldri snill, men han lever fortsatt. Og jeg syns det er vanskelig at han i dag opptrer som om vi alle var venner og lykkelig og glade hele min barndom. For det var vi ikke. Jeg fikk en gang en ørefik som var så hard at det svartnet for øynene mine. Han kunne eksplodere for bagateller. 

Men jeg må relatere til ham fortsatt. Og selv om han er blitt mye hyggeligere, har slutta å drikke seg full og slutta å ha raserianfall, så kjenner jeg ikke på en flekk at jeg stoler på ham eller er glad i ham. Tror jeg kan si at jeg neppe vil savne ham når han dør.

Anonymkode: c3d5a...e0f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 minutter siden):

Å ha to motstridende følelser i kroppen på én gang er vanskelig. Du er ambivalent, fordi han jo egentlig var to roller eller to personer.

Kjenner meg igjen. Pappa var heller aldri snill, men han lever fortsatt. Og jeg syns det er vanskelig at han i dag opptrer som om vi alle var venner og lykkelig og glade hele min barndom. For det var vi ikke. Jeg fikk en gang en ørefik som var så hard at det svartnet for øynene mine. Han kunne eksplodere for bagateller. 

Men jeg må relatere til ham fortsatt. Og selv om han er blitt mye hyggeligere, har slutta å drikke seg full og slutta å ha raserianfall, så kjenner jeg ikke på en flekk at jeg stoler på ham eller er glad i ham. Tror jeg kan si at jeg neppe vil savne ham når han dør.

Anonymkode: c3d5a...e0f

Er det som er problemet mitt.
Inntil nå så har jeg ikke husket han som slem, bare som gode pappaen min
Men nå er jeg voksen, ser ting jeg ikke tenkte over den gangen

Anonymkode: ad0b0...ae0

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 minutter siden):

Er det som er problemet mitt.
Inntil nå så har jeg ikke husket han som slem, bare som gode pappaen min
Men nå er jeg voksen, ser ting jeg ikke tenkte over den gangen

Anonymkode: ad0b0...ae0

På en måte sørger du jo to ganger. Én gang ved selve dødsfallet, da du mistet ham fysisk. Og så enda en gang nå, når du mister illusjonen om hvem han faktisk var. Du har hatt to tapsopplevelser, og da er det to sorgprosesser. Sånn tenker jeg.

Anonymkode: c3d5a...e0f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 minutter siden):

Er det som er problemet mitt.
Inntil nå så har jeg ikke husket han som slem, bare som gode pappaen min
Men nå er jeg voksen, ser ting jeg ikke tenkte over den gangen

Anonymkode: ad0b0...ae0

Du kan jo tenke at du var heldig som opplevde han som en god pappa da du var barn. Det er jo veldig viktig. Så de gode minnene skal du jo ta vare på.

Så kan du tenke at veldig få kommer fra barndommen uten sår og skrammer. Familien er tross alt det verste stedet et barn kan vokse opp :-) uten at jeg husker hvem som opprinnelig sa det. 

Faren min var både krutt og dynamitt. Jeg husker likevel humoren og forståelsen han viste i viktige situasjoner. 

Anonymkode: 1a994...1e9

[Den perfekte mor, påan igjen]

Anonym bruker skrev (14 minutter siden):

På en måte sørger du jo to ganger. Én gang ved selve dødsfallet, da du mistet ham fysisk. Og så enda en gang nå, når du mister illusjonen om hvem han faktisk var. Du har hatt to tapsopplevelser, og da er det to sorgprosesser. Sånn tenker jeg.

Anonymkode: c3d5a...e0f

Dette synes jeg var et veldig godt svar👆

[Anonym bruker]

Jeg har en forelder som hadde en del lignende sider i min oppvekst. Måten jeg til slutt kunne håndtere det på, det var ved å velge å se på den forelderen som to personer i én.

Den ene var den snille gode forelderen som jeg tror er den egentlige personen. Til den personen var det enkelt å ilegge alle de gode egenskapene, alle gode minner alle gode øyeblikk. Den var også den som viste den var glad i meg og som jeg var glad i.

Den andre var... vel, den andre siden ved samme forelder. Denne hadde alle uakseptable og ikke gode sider, alle vonde øyeblikk. Den personen og de handlingene den gjorde, det var en person som jeg ikke trengte å like, ikke trengte å være glad i, ikke trengte å akseptere.

Det høres merkelig ut, men det fungerte. Før jeg greide å separere den forelderen i "to personer", så ante jeg ikke hvordan jeg skulle forholde meg til alt, for det var liksom ingen logikk i at en person som kunne være en så oppriktig god og snill person også kunne være så utrolig stygg i neste øyeblikk. Når jeg fikk separert sidene til to personer ble det langt lettere for meg å greie å anerkjenne at jeg var glad i den snille og gode og omsorgsfulle. Men også at jeg kunne ta full avstand fra den andre. Senere bekreftet fagperson at denne måten å gjøre det på kan være en god måte å finne et slags system i motsetningene hos forelderen og de motstridende følelsene deg skaper i deg, og akseptere både det gode og det som ikke var bra, det å kunne fortsette å være glad i den ene delen, men ikke akseptere den andre delen.

Jeg vet ikke om det kan hjelpe deg. Men uansett, det er lov å huske og verdsette alle gode minner og stunder - selv om du også ikke aksepterer det som var stygt, hos din far.

Det du nå har fått vite endrer ikke alle dine gode minner om din far, HI, de er de samme, og du har lov å sette pris på de gode minnene og også å savne ham. Nå har lært  at han også hadde sider ved seg som du tidligere ikke har sett eller forstått. Forsøk å akseptere at begge sider kan eksistere side ved side hos enkelte. Du kan fint fortsette å være glad i din pappa uten at du dermed forsvarer eller aksepterer hans mindre gode sider. Du må ikke velge en side!

Hos min forelder er det egne store og forferdelige traumer som ligger bak splittelsen, og det er nok ikke uvanlig.

Anonymkode: e8d43...011

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode svar.

HI

Anonymkode: ad0b0...ae0