Åpenhet eller ikke - adhd

[Anonym bruker]

Tiåringen vår har nettopp blitt diagnostisert med adhd og vi er helt i starten vedr opplæring og informasjon mm. Behandler på Bup anbefalte oss å tenke oss om vedr om vi skal dele diagnosen med klassen og kamerater eller ikke. Før ble dette anbefalt, men siden det kan være stigmatiserende å ha adhd så har de trukket den anbefalingen tilbake. 
 

Han fungerer godt sosialt, har aldri raserianfall eller konflikter, så vennene merker ikke at det er noe spesielt med han bortsett fra at han er ukonsentrert og litt svevende. 
 

Hva er andres erfaring her?

Anonymkode: f9a21...dec

[Anonym bruker]

Endelig begynner de å forstå at den åpenheten kun er skadelig. Det gjelder så og si alle diagnoser med mindre du allerede har en sterk posisjon og status. Andre vil alltid bli sett rart på av mange, og diagnosen blir en forklaring på alt personen sier og gjør. Det gjelder også i hjelpeapparatet, så hold diagnoser så privat det lar seg gjøre. Folk forstår ikke. De dømmer. 

Anonymkode: 5d095...654

[Anonym bruker]

Vår sønn var mye yngre da han fikk diagnosen . Da pratet de om det i klasserommet. Men har ikke delt det med foreldrene. Har opplevd litt begge deler på hvordan det er blitt motatt. De ungene i klassen har alltid vært veldig åpen og tolerante. Men har kommet noen sleng komentarer fra andre som sikkert har hørt det fra andre. Så ville vurdert litt klassen og om det er nødvendig.

Anonymkode: ee3b7...d3e

[mamma til adhd gutt<3]

Både vi voksne og gutten vår har alltid vært åpne om diagnosen. Ungene har alltid akseptert det. Det var utfordrende med foreldre i begynnelsen, men etter at jeg snakket åpent med dem på et foreldremøte og hvor de fikk anledning til å stille spørsmål har det vært problemfritt. Nå er ikke min utagerende, men det har vært nyttig å vite hvorfor gutten har hatt noen andre regler å forholde seg til enn de andre. Åpenheten har kun ført til forståelse for oss.

[Anonym bruker]

Mine to har valgt å være åpen, og de har aldri hatt noen problemer pga. det. Nå skal det sies at de også er greie ungdommer som har konsentrasjonsvansker som hovedutfordring, ingen atferdsvansker. 

Anonymkode: e56c9...5b9

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Tiåringen vår har nettopp blitt diagnostisert med adhd og vi er helt i starten vedr opplæring og informasjon mm. Behandler på Bup anbefalte oss å tenke oss om vedr om vi skal dele diagnosen med klassen og kamerater eller ikke. Før ble dette anbefalt, men siden det kan være stigmatiserende å ha adhd så har de trukket den anbefalingen tilbake. 
 

Han fungerer godt sosialt, har aldri raserianfall eller konflikter, så vennene merker ikke at det er noe spesielt med han bortsett fra at han er ukonsentrert og litt svevende. 
 

Hva er andres erfaring her?

Anonymkode: f9a21...dec

Vi har sagt  til barna at de kan dele diagnosen med hvem de vil. Har ikke vært noe problem for hvem de vil fortelle til og alt er opp til dem. I den klassen hun gikk i før ville det aldri ha gått å sagt noe uten at det ville gått utover henne.

Anonymkode: 7ae43...094

[Anonym bruker]

mamma til adhd gutt&lt;3 skrev (1 time siden):

Både vi voksne og gutten vår har alltid vært åpne om diagnosen. Ungene har alltid akseptert det. Det var utfordrende med foreldre i begynnelsen, men etter at jeg snakket åpent med dem på et foreldremøte og hvor de fikk anledning til å stille spørsmål har det vært problemfritt. Nå er ikke min utagerende, men det har vært nyttig å vite hvorfor gutten har hatt noen andre regler å forholde seg til enn de andre. Åpenheten har kun ført til forståelse for oss.

Hvilke spørsmål har folk behov for å stille? Alt sønnen din må ha er egne regler, og det går ikke ut over noen. Så jeg skulle gjerne visst hvilke spørsmål de har hatt nytte av å vite svar på. 

Anonymkode: 5d095...654

[Anonym bruker]

i minste sin klasse gikk det to med spesielle behov og 1 til 1behov fra dag 1. på første foreldremøte fortalte begge fedrene om baran sine. knallbra. da kunne jeg guide ungen min og snakke om det hjemme og hjelpe han til å forstå det han opplevde.

Min datter har  flere venninner som i løpet av skoletiden har fått diagnosen ADHD, ingen har sagt noe til oss venneforeldre. vi har fått vite det via dattera. Det er vanskelig å guide henne  når jeg ikke vet utfordringene. Hadde dette blitt sagt enten på et foreldrmøte, eller at foreldene  tok kontakt (de er mye sammen og de har skapt mye drama disse jentene).  så hadde det vært så mye enklere. min pliktoppfyllende "snill pike" datter  integrerer og planlegger etter deres nykker, alt denne vennegjengen planlegger styres av spesielt den ene jentas nykker. Jeg får ikke lov å ta kontakt med noen av dattera mi, hun vil at de skal fikse ting selv... så da står jeg her på utsiden. vet nada og ser drama. hadde vært såå mye bedre om jeg hadde fått litt info og åpenhet uten å måtte spørre etter den.

 

Til sammenlikning hadde jeg selv en skjult sykdom som skapte behov for rett hjelp i kriser i oppveksten. Vi kjørte full åpenhet på alt. ja det var et tema det første kvarteret av en happening men så var jeg jo trygg på at alle rundt meg visste hva det var om noe oppstod.  og noen stilte emr sprøsmål enn andre...Jeg følte meg aldri satt i noen sykdomsbås.

 

som leder av en barneaktivitet er det MYE lettere å forstå og tilrettelegge om jeg vet hva som feiler barna...

 

Men det er meg...

 

 

Anonymkode: 48da6...6e3

[Anonym bruker]

Hvis du opplever at andre barn behandler han annerledes, hvis andre barn stiller spørsmål ved at han får lov til det som andre ikke får lov til, er det lurt å fortelle klassen. Mitt barn har en diagnose. Det å fortelle klassen, har gjort det lettere for andre elever å forstå, det har ikke ført til mobbing eller utenforskap.

Anonymkode: bf409...09b

[Anonym bruker]

Min erfaring er at åpenhet er best om barnet trenger synlig tilrettelegging. Barn har lett for å mislike den som får særbehandling (i deres øyne, siden det tilsynelatende ikke er noen grunn), og da utestenge dette barnet. Også litt enklere å være tålmodig i forhold til forstyrrelse i klassen, hvis de vet at det ikke er med vilje.

Anonymkode: 0750f...c69

[mamma til adhd gutt<3]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Hvilke spørsmål har folk behov for å stille? Alt sønnen din må ha er egne regler, og det går ikke ut over noen. Så jeg skulle gjerne visst hvilke spørsmål de har hatt nytte av å vite svar på. 

Anonymkode: 5d095...654

Det har vært greit å vite hvorfor han reagerte som han gjorde når han var yngre. Da var det lettere å forstå for kameratene. Igjen ; ikke utagering og uro i klasserommet , men mer at han ikke orket å være med venner etter skolen en periode , at han hadde fritak fra lekser og at han syntes bursdager var utfordrende ( i de første årene på barneskolen). Det var greit å vite at det hadde en årsak som ikke handlet om at han ikke ville omgås med de andre. 

[Anonym bruker]

Takk for innspill. Han fungerer helt bra i klassen og på fritiden. Tilretteleggingen foregår i klasserommet sammen med de andre, alle får jo hjelp og det er ikke reagert på at den ekstra voksne som er inne bruker mer tid på han. Han er med venner på ettermiddag, har og er på overnatting, er i bursdager osv. 

Diagnosen ble satt pga urolighet i klasserommet og der får han hjelp. Jeg tenker at vi venter litt med å fortelle om diagnosen til vi vet litt mer. Det er heller ikke bestemt om han skal teste ut medisiner enda. 
 

hi

Anonymkode: f9a21...dec

[Anonym bruker]

Hvis ingen merker at det er noe "galt" med ham i hverdagen ser jeg ikke noen viktig grunn til å dele det. Om han derimot sliter sosiale eller skal ha spesialtilpasninger på noen måte på skolen for eksempel, ville jeg fortalt det. Da kommer folk til å spekulere uansett.

Anonymkode: a2939...d19

[Anonym bruker]

Jeg har vært der selv, som diagnostisert barn. Syntes det var myye bedre i situasjonene da folk ikke ble informert. om det var det første de fikk vite "ble" jeg diagnosen min. Det er interessant at det endelig har blitt litt mer reflektert diskusjon rundt dette, har vært så vant til at det males om "åpenhet fremfor alt" og så er det barna som må ta eventuelle konsekvenser... Under samme diagnose kan det være temmelig ulike symptomuttrykk og symptomkombinasjoner, og noen ganger sier en diagnose fint lite om hvem personen er, hvordan de egentlig har det og hva de trenger.

Men nå har jeg alltid vært stille og innagerende og ikke trengt tilrettelegging på f.eks besøk... Dersom det er snakk om store, sammensatte spesielle behov kan det jo være mer synlig, og føles mer nødvendig med en forklaring.

Synes at sønnen din kan oppfordres til at han kan si det i situasjoner hvor han føler seg trygg på personen han snakker med, og dersom det føles nødvendig  Ikke slik at man skylder absolutt alle man møter å dele det.  

Anonymkode: 10988...3d5

[Anonym bruker]

Åpenhet er viktig når barnet har synlige utfordringer eller trenger mye tilrettelegging. Selv da trenger ikke åpenhet være deling av diagnose. Har selv et barn med usynlig handikap. Jeg har valgt informasjon på kun strengt nødvendig nivå. Holder med deg i å ikke trenge å si noe når han fungerer godt. Diagnose er stigmatiserende. 

Anonymkode: 8c1e2...191