Hva feiler det folk som dette?

[Anonym bruker]

Min mor er sånn. Negativ og alt er vanskelig. For henne er det et forsvar, det er lettere å kritisere seg selv enn å bli kritisert. Morfar var etter sigende ram på kritikk. 

Anonymkode: 3bd6d...152

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 29.5.2022 den 11.27):

Jeg synes det høres helt normalt ut. Hva er problemet?

Anonymkode: 94c93...449

Det er ikke normalt å finne feil på alt. Da har man fått «splinten av trollspeilet» i øynene. Broren min har vært sånn hele sitt liv, og han er kronisk depressiv. HI, jeg tror denne kjenningen din trenger en klem! Veldig! 

Anonymkode: e90ee...aaa

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 29.5.2022 den 11.44):

Mulig. Men nå har hi tatt seg bryet med å skrive en ganske lang greie med spørsmål om hva som feiler henne. Altså er denne oppførselen helt gal. 
Det er mange rare dyr i arken. Kan man ikke bare akseptere forskjeller i stede for å ha dette behovet for å diagnostisere folk? Det er jo litt nedlatende å si at dama feiler noe. Og når hun i tillegg legger til, jeg synes synd på mannen hennes. Jeg tenker at en person med slike tanker om andre burde gå litt i seg selv når det gjelder å finne ut «hva som feiler» en selv. 😊

Anonymkode: 404b6...1dd

Åh, herregud… Dropp den der skinnhellige tonen. Man er ikke pliktig til å like ALLE, vøtt… 🙄

Anonymkode: e90ee...aaa

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 29.5.2022 den 13.30):

Jeg hadde mine 10 første leveår på 70-tallet. Husker at det du beskriver ikke var uvanlig, HI. Jeg fikk en gang forklart at det kom fra at folk hadde opplevd krigen, eller hadde hatt sin oppvekst umiddelbart etter krigen, og at dette satte spor. Ting man ikke virkelig trengte var unødvendig luksus, og så på ene siden ønsket man å glede seg over det, på den andre siden var det litt skambelagt å "sløse", og for det tredje stod Janteloven ganske sterkt mange steder. Først kommer gleden og ønsket om å dele den med andre, så kommer litt skamfølelse, og så må man slenge på noe som "minsker" opplevelsen/tingen for å gjøre den litt mer "spisbar" for andre og for at man ikke skal oppfattes som om man tror man er bedre enn andre. Det kan i tillegg være et moment av usikkerhet i det hele.

Så min gjetning er at dette er noe hun og/eller mannen har fått med seg hjemmefra.

Da jeg var barn/ungdom på 80-tallet så var det helt vanlig også blant barn/unge å si lignende. Men de fleste har mer eller mindre sluttet med det. Da jeg kom for å bo i USA var dette noe av den største kulturforskjellen den gangen, at det var så naturlig å skryte av seg selv, fortelle hva man er god på, helt uten å "moderere" det på noen måte, uten å føle seg skrytete. Og ikke bare det, at det å gjøre dette ble sett på som helt naturlig og forventet. Jeg følte meg som en fisk på land da jeg stadig opplevde å møte nye personer (i alle aldre) og ble spurt "Hva er du god på? " Jeg lærte mye av det, men så også at da jeg kom tilbake til Norge så ble det sett på som merkelig å kunne si noe slikt, og stå for det man var fornøyd med uten å forminske det på noen måte.

Men, så har tidene endret seg, og i dag er det langt mer akseptert å være tydelig på slikt. Men noen har enten problemer i seg selv som gjør det vanskelig, eller de har blitt oppdratt til - eller lever i et forhold med noen - som forventer at man alltid modererer sine positive utsagn.

Jeg vil tippe at hun du snakker om, Hi, ikke er helt bevisst at hun gjør det, eller i hvert fall ikke hvor mye hun gjør det.

Jeg har møtt noen gjennom livet som har vært ganske ekstreme på dette, og da har jeg sagt fra på en positiv og konstruktiv måte, at jeg har observert at de ofte gjør seg selv eller det de har kjøpt eller opplevd mindre eller negativt ved slike etterkommentarer, og at det ikke er nødvendig, at det er helt ok å vise glede og at man er fornøyd, uten å måtte moderere det. Uten unntak har de som gjør det sagt at de har vært glade for det, for det har fått dem til å bli bevisste, og hos noen har det også hatt en positiv effekt, fordi de kan kutte ut den automatiserte "nedsnakkingen" av seg selv og det positive de opplever.

 

Anonymkode: 19c5f...1bd

Jeg er født i 1971 og kan virkelig ikke si at jeg gjenkjenner denne atferden som «standard», altså. For selv om vi ble oppdratt til beskjedenhet, så ble vi også oppdratt til å ta imot en kompliment på en god måte. Hvis noen sier «så fin kjole, den kledde deg godt!» så kan du ikke svare «den er eldgammel, altså!». Da setter man den andre i forlegenhet, og dét skulle man i alle fall ikke! Riktig svar ville være «å, tusen takk! Og du er også veldig fin i dag, de skoene var kjempelekre!»

Anonymkode: e90ee...aaa

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Jeg er født i 1971 og kan virkelig ikke si at jeg gjenkjenner denne atferden som «standard», altså. For selv om vi ble oppdratt til beskjedenhet, så ble vi også oppdratt til å ta imot en kompliment på en god måte. Hvis noen sier «så fin kjole, den kledde deg godt!» så kan du ikke svare «den er eldgammel, altså!». Da setter man den andre i forlegenhet, og dét skulle man i alle fall ikke! Riktig svar ville være «å, tusen takk! Og du er også veldig fin i dag, de skoene var kjempelekre!»

Anonymkode: e90ee...aaa

Det er akkurat det. Folk føler jo at de har sagt noe feil når hun alltid kommer med noe negativt. Det er ikke så hyggelig å gi komplimenter når de ikke blir tatt i mot i det hele tatt. 

Anonymkode: bc2cf...072

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Det er akkurat det. Folk føler jo at de har sagt noe feil når hun alltid kommer med noe negativt. Det er ikke så hyggelig å gi komplimenter når de ikke blir tatt i mot i det hele tatt. 

Anonymkode: bc2cf...072

Ja, man devaluerer den andres forsøk på å være hyggelig, og kanskje slenger man på en liten fornærmelse også. Hvis man f eks sier at kjolen er fin og får til svar: «de gamle fillene her? Det er da bare noe jeg bruker når alt annet er skittent!» så sier man jo egentlig at den andre har dårlig smak som faktisk likte kjolen. 

Anonymkode: e90ee...aaa