Når du blir klar over at partneren ikke elsker deg

[Anonym bruker]

Dette har altså skjedd for fjerde gang i livet mitt - en partner som lever med meg av andre grunner enn kjærlighet. Jeg har hatt to langvarige samboerforhold og et kortere ett før jeg traff mannen min for 5 år siden. Jeg har aldri vært attraktiv for menn generelt sett, og måtte alltid "løpe" etter mannfolkene for å få meg kjæreste. Har faktisk aldri opplevd å bli sjekket opp i hele mitt 44 år gamle liv. Et stykke ut i forholdet med eksene fant jeg ut at de egentlig aldri elsket meg, men bodde med meg av andre årsaker.

Da jeg traff mannen min, var det ingenting som tilsa at hans følelser ikke var ekte. Det går imidlertid samme vei nå - jeg forstår mer og mer at han er med meg av helt andre grunner enn følelser. Og da er jeg redd for at det kommer til å gå i dass, slik det gjorde med eksene. Eksene følte seg etter hvert så frustrert og "fanget" i forholdet med meg at de begynte å ha sex med andre, oppføre seg dårlig, sabotere samlivet osv. 

For meg gjør det ingenting at partneren min ikke elsker meg, så lenge han behandler meg fint og har et genuint ønske om å være sammen med meg. Jeg overlever. Jeg er bare redd for at han rett og slett blir så lei meg at han begynner å oppføre seg på samme måte som eksene. Å avslutte forholdet med mannen og bli evig alene er ikke et alternativ, ei heller er det et alternativ å lete etter ny mann som kanskje elsker meg "på ekte", da jeg er fullt klar over min nullverdi i "markedet". Jeg tror jeg først og fremst ønsket å få ut smerten ved det som skjer, men jeg lurer også på om noen her levert i et forhold der enten de selv ikke elsker partneren, eller der partneren ikke elsker dem, eventuelt ingen følelser fra noen sider. Og hvordan dere får det til å fungere år etter år.

Anonymkode: 280c4...0d1

[Anonym bruker]

Huff, dette var trist å lese. Jeg tror du trenger hjelp til å endre tankene og følelsene dine om deg selv. Å gå rundt og tenke på seg selv som mindre attraktiv, nullverdi på markedet er ikke bra. Selvom du har vært i noen forhold som ikke har fungert så må du ikke tenke sånn, man er to om det og det er ikke bare din jobb å få forhold til å fungere. Det har sikkert vært flere ulike grunner til at det ikke har fungert mellom deg og dine ekser. Jeg anbefaler deg å finne en god psykolog og jobbe litt med selvtillit og selvfølelsen i første omgang, utfra innlegget ditt kan det virke som det er det du trenger mest. 

Anonymkode: e7d85...2af

[Anonym bruker]

Kan det være en selvoppfyllende profeti?

At dine lave tanker om deg selv fører til at du er på en måte i forholdet slik at det skjærer seg?

Dette er ikke for å være kjip altså. Jeg bare tenker at å elske noen som ikke elsker seg selv kan være vanskelig i lengden. 
 

Særlig det du skriver her fikk meg til å tenke i de baner:

«Eksene følte seg etter hvert så frustrert og "fanget" i forholdet med meg at de begynte å ha sex med andre, oppføre seg dårlig, sabotere samlivet osv. «

Anonymkode: 1d171...b63

[Anonym bruker]

Men hvordan vet du at han ikke elsker deg da? Har han sagt det? Eller kan det hende at det bare er du som tolker det slik?

Anonymkode: 9aabc...01c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Men hvordan vet du at han ikke elsker deg da? Har han sagt det? Eller kan det hende at det bare er du som tolker det slik?

Anonymkode: 9aabc...01c

Han viser samme oppførsel som eksene. I motsetning til dem er han ikke slem eller saboterende, men han er likegyldig. Det er altså vanskelig å forklare, men noe jeg legger merke til.

Anonymkode: 280c4...0d1

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 minutter siden):

Huff, dette var trist å lese. Jeg tror du trenger hjelp til å endre tankene og følelsene dine om deg selv. Å gå rundt og tenke på seg selv som mindre attraktiv, nullverdi på markedet er ikke bra. Selvom du har vært i noen forhold som ikke har fungert så må du ikke tenke sånn, man er to om det og det er ikke bare din jobb å få forhold til å fungere. Det har sikkert vært flere ulike grunner til at det ikke har fungert mellom deg og dine ekser. Jeg anbefaler deg å finne en god psykolog og jobbe litt med selvtillit og selvfølelsen i første omgang, utfra innlegget ditt kan det virke som det er det du trenger mest. 

Anonymkode: e7d85...2af

Jeg vet veldig godt at jeg ikke er pen. Fikk ikke første kjæreste før jeg var 20 år, aldri kysset noen før det, da ingen anså meg attraktiv. I mine singelperioder var det ingen som sendte blikk etter meg, ønsket å bli kjent eller viste på annen måte at de likte meg. Eksene sluttet å ha sex med meg noen år i forholdet fordi de ikke lenger orket å "tvinge" seg til pliktsex. 

Anonymkode: 280c4...0d1

[Anonym bruker]

Jeg er litt nysgjerrig på hvilke andre grunner de har for å være samboere i lengre perioder. Du har jo hatt flere samboere enn mange andre, så hva er da attraktivt ved deg eller din situasjon?

Jeg vet ikke om du har dårlig selvbilde eller bare er realistisk, men jeg har problemer med å forstå hvorfor det får flere år før de du bor med blir frustrerte. Jeg skjønner heller ikke hvordan dun nåværende samboer tilsynelatende hadde følelser for deg for så å bli likegyldig. Det jeg lurer på er om det er du selv som ubevisst saboterer forholdet etterhvert? Blir du mer utilnærmelig eller kald? 

Ellers så vet jeg ikke om det fungerer i lengden å bo med noen man ikke har følelser for. Jeg tror dessverre at det etter hvert kan utvikle seg til følelsen av forakt for partneren. 

Anonymkode: 42b10...3ef

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Dette har altså skjedd for fjerde gang i livet mitt - en partner som lever med meg av andre grunner enn kjærlighet. Jeg har hatt to langvarige samboerforhold og et kortere ett før jeg traff mannen min for 5 år siden. Jeg har aldri vært attraktiv for menn generelt sett, og måtte alltid "løpe" etter mannfolkene for å få meg kjæreste. Har faktisk aldri opplevd å bli sjekket opp i hele mitt 44 år gamle liv. Et stykke ut i forholdet med eksene fant jeg ut at de egentlig aldri elsket meg, men bodde med meg av andre årsaker.

Da jeg traff mannen min, var det ingenting som tilsa at hans følelser ikke var ekte. Det går imidlertid samme vei nå - jeg forstår mer og mer at han er med meg av helt andre grunner enn følelser. Og da er jeg redd for at det kommer til å gå i dass, slik det gjorde med eksene. Eksene følte seg etter hvert så frustrert og "fanget" i forholdet med meg at de begynte å ha sex med andre, oppføre seg dårlig, sabotere samlivet osv. 

For meg gjør det ingenting at partneren min ikke elsker meg, så lenge han behandler meg fint og har et genuint ønske om å være sammen med meg. Jeg overlever. Jeg er bare redd for at han rett og slett blir så lei meg at han begynner å oppføre seg på samme måte som eksene. Å avslutte forholdet med mannen og bli evig alene er ikke et alternativ, ei heller er det et alternativ å lete etter ny mann som kanskje elsker meg "på ekte", da jeg er fullt klar over min nullverdi i "markedet". Jeg tror jeg først og fremst ønsket å få ut smerten ved det som skjer, men jeg lurer også på om noen her levert i et forhold der enten de selv ikke elsker partneren, eller der partneren ikke elsker dem, eventuelt ingen følelser fra noen sider. Og hvordan dere får det til å fungere år etter år.

Anonymkode: 280c4...0d1

Har noen av mennene dine vært en god venn tillegg til kjæreste?

Anonymkode: aadd2...c9f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Har noen av mennene dine vært en god venn tillegg til kjæreste?

Anonymkode: aadd2...c9f

Tre av dem.

Anonymkode: 280c4...0d1

[Anonym bruker]

Jeg tar det som en selvfølge at han elsker meg. Den dagen han ikke gjør det lenger, håper jeg han sier ifra. Det er fryktelig lett for meg å si iom at jeg vet at han fortsatt elsker meg, til tross for at vi har vært gift i 17 år, har mammakropp og svære hengepupper. Er veldig leit å høre hvor uheldig du har vært, Hi. Skulle nesten ikke tro det var mulig å være så uheldig❤️

Anonymkode: 727b9...f98

[Den perfekte mor, påan igjen]

Du fremhever utseende ditt som en faktor for å bli elsket og være attraktiv. Utseende har mye å si for førsteinntrykket, men bare det. Det man faller for er personligheten og mennesket innenfor. At du var såpass voksen før du fikk ditt første kyss leser jeg som at du var vanskelig å komme inn på, kanskje på grunn av veldig dårlig selvtillit. 
Det høres også veldig rart ut at i fire forhold har det skjært seg fordi mennene ikke elsker deg. Det er ikke veldig vanlig å bare slutte å elske noen, selv om det forekommer innimellom. Kan du forveksle det med forelskelse? Og hvordan kan du bare merke det? Trenger du mye bekreftelse uten å få det? Stoler du ikke på at det er deg de vil ha? Kan det være din usikkerhet som etterhvert har gjort at de føler seg fanget? Fordi du stadig har trengt mer bekreftelse og ikke stolt på dem når du har fått den? 
 

Har du snakket med din nåværende samboer om dette? Har dere vært i parterapi? En utenforstående kan være til hjelp for å se hva som egentlig er problemet. Kan det være en mulighet å spørre eksene dine litt om hvordan de oppfattet forholdet deres, deg og årsaken til bruddet? Ikke fordi deres oppfatning er mer riktig enn din, men fordi deres opplevelser også teller i er brudd?

[Anonym bruker]

Den perfekte mor, påan igjen skrev (27 minutter siden):

Du fremhever utseende ditt som en faktor for å bli elsket og være attraktiv. Utseende har mye å si for førsteinntrykket, men bare det. Det man faller for er personligheten og mennesket innenfor. At du var såpass voksen før du fikk ditt første kyss leser jeg som at du var vanskelig å komme inn på, kanskje på grunn av veldig dårlig selvtillit. 
Det høres også veldig rart ut at i fire forhold har det skjært seg fordi mennene ikke elsker deg. Det er ikke veldig vanlig å bare slutte å elske noen, selv om det forekommer innimellom. Kan du forveksle det med forelskelse? Og hvordan kan du bare merke det? Trenger du mye bekreftelse uten å få det? Stoler du ikke på at det er deg de vil ha? Kan det være din usikkerhet som etterhvert har gjort at de føler seg fanget? Fordi du stadig har trengt mer bekreftelse og ikke stolt på dem når du har fått den? 
 

Har du snakket med din nåværende samboer om dette? Har dere vært i parterapi? En utenforstående kan være til hjelp for å se hva som egentlig er problemet. Kan det være en mulighet å spørre eksene dine litt om hvordan de oppfattet forholdet deres, deg og årsaken til bruddet? Ikke fordi deres oppfatning er mer riktig enn din, men fordi deres opplevelser også teller i er brudd?

Jeg tror at jeg uttrykte meg litt uklart i hovedinnlegget. Grunnen til at jeg ikke hadde mitt første kyss før jeg var 20 skyldtes ikke at jeg var utilgjengelig og vanskelig å komme inn på. Neida, jeg oppsøkte faktisk gutter jeg likte, prøvde å ta initiativ, men ble bare avvist og latterliggjort.

Så traff jeg min første ekssamboer som var mye eldre enn meg. Han hadde seriøse intensjoner, var solid og stabil. Jeg ble oppover ørene forelsket og beholdt kjærligheten til ham helt til han bokstavelig talt slo den ut av meg. Da gikk jeg. Etter bruddet fikk jeg høre fra flere i omgangskretsen at han egentlig ikke hadde ønsket å gifte seg med meg, men da var jeg allerede gravid og det var "for sent". Han har også innrømmet overfor meg at han aldri hadde de rette følelsene, men etter den snyltende, dominante eksen var en mye yngre jente med påbegynt høyere utdanning en garanti for bidrag i familieøkonomien samtidig som det var lett å kue en slik jente. Etter at jeg fikk barn var jeg ikke lenger 50 kilo med fin kropp, og da forsvant også den seksuelle interessen for meg helt. Han var utro ganske så åpenlyst med flere, og skyldte på meg for at jeg var så stygg og ustelt (jeg var altså ikke det siste, men aldri "fullstriglet" lenger).

Etter dette var jeg singel i tre år før jeg hadde et kort forhold med en mann som var helt annen type enn eksen - myk, litt tilbaketrukken og forsiktig, samtidig som han viste interesse. Med ham gikk det enda fortere før vi sluttet å ha sex fordi han ikke lenger tente, han distanserte seg helt, og da gikk jeg.

Med far til mine tre barn ble vi kjent gjennom felles bekjente, og han viste fort ganske stor interesse for meg, virket redelig og at han skulle satse. Han hadde også gode familieverdier og var en gullegod onkel for niesene sine, noe som var viktig for meg da jeg ville ha flere barn. Da jeg ble gravid, raknet alt. Da var det på med alkohol, fester, venner, forhold til ei felles venninne rett foran trynet på meg, samtidig som han ikke ønsket å forlate forholdet. Da kom også sexnekten som fortsatte resten av forholdet. Etter bruddet innrømmet han at han egentlig ble sammen med meg fordi han var lei de pene jentene han har vært borti før, som festet, var useriøse, ikke trofaste, dominerende, primadonnaer osv. Han hadde altså aldri noen romantiske følelser for meg.

Dette var hardt å svelge, og jeg var singel i 5 år før jeg traff mannen min. Der var historien helt annerledes, da forholdet startet parallelt som sexforhold, venneforhold og kjæresteforhold. Jeg følte at vi rett og slett var oppslukt av hverandre, han virket veldig engasjert, lojal, omtenksom. På den tiden vi har vært sammen har vi ikke hatt en eneste stor krangel. Vi koste oss sammen med turer, rolige kvelder foran TV, aktiviteter med barna og så videre. Vi kunne snakke om alt fra politikk og kultur til musikk, kjendiser, bøker og matlaging. Men så begynte noe for et par måneder siden. Han begynte å distansere seg, han trekker seg unna og virker likegyldig til meg og mitt. Han deler heller ikke viktige ting som skjer i livet hans. Derfor er jeg redd for at det går samme veien som sist.

 

HI

Anonymkode: 280c4...0d1

[Anonym bruker]

Den perfekte mor, påan igjen skrev (38 minutter siden):

Du fremhever utseende ditt som en faktor for å bli elsket og være attraktiv. Utseende har mye å si for førsteinntrykket, men bare det. Det man faller for er personligheten og mennesket innenfor. At du var såpass voksen før du fikk ditt første kyss leser jeg som at du var vanskelig å komme inn på, kanskje på grunn av veldig dårlig selvtillit. 
Det høres også veldig rart ut at i fire forhold har det skjært seg fordi mennene ikke elsker deg. Det er ikke veldig vanlig å bare slutte å elske noen, selv om det forekommer innimellom. Kan du forveksle det med forelskelse? Og hvordan kan du bare merke det? Trenger du mye bekreftelse uten å få det? Stoler du ikke på at det er deg de vil ha? Kan det være din usikkerhet som etterhvert har gjort at de føler seg fanget? Fordi du stadig har trengt mer bekreftelse og ikke stolt på dem når du har fått den? 
 

Har du snakket med din nåværende samboer om dette? Har dere vært i parterapi? En utenforstående kan være til hjelp for å se hva som egentlig er problemet. Kan det være en mulighet å spørre eksene dine litt om hvordan de oppfattet forholdet deres, deg og årsaken til bruddet? Ikke fordi deres oppfatning er mer riktig enn din, men fordi deres opplevelser også teller i er brudd?

Forresten, i alle mine tre tidligere forhold var det jeg som gikk. Mennene ønsket ikke brudd, men de ønsket heller ikke å jobbe med sexdelen av forholdet eller forbedring av kommunikasjonen. 

Anonymkode: 280c4...0d1

[Den perfekte mor, påan igjen]

Anonym bruker skrev (25 minutter siden):

Jeg tror at jeg uttrykte meg litt uklart i hovedinnlegget. Grunnen til at jeg ikke hadde mitt første kyss før jeg var 20 skyldtes ikke at jeg var utilgjengelig og vanskelig å komme inn på. Neida, jeg oppsøkte faktisk gutter jeg likte, prøvde å ta initiativ, men ble bare avvist og latterliggjort.

Så traff jeg min første ekssamboer som var mye eldre enn meg. Han hadde seriøse intensjoner, var solid og stabil. Jeg ble oppover ørene forelsket og beholdt kjærligheten til ham helt til han bokstavelig talt slo den ut av meg. Da gikk jeg. Etter bruddet fikk jeg høre fra flere i omgangskretsen at han egentlig ikke hadde ønsket å gifte seg med meg, men da var jeg allerede gravid og det var "for sent". Han har også innrømmet overfor meg at han aldri hadde de rette følelsene, men etter den snyltende, dominante eksen var en mye yngre jente med påbegynt høyere utdanning en garanti for bidrag i familieøkonomien samtidig som det var lett å kue en slik jente. Etter at jeg fikk barn var jeg ikke lenger 50 kilo med fin kropp, og da forsvant også den seksuelle interessen for meg helt. Han var utro ganske så åpenlyst med flere, og skyldte på meg for at jeg var så stygg og ustelt (jeg var altså ikke det siste, men aldri "fullstriglet" lenger).

Etter dette var jeg singel i tre år før jeg hadde et kort forhold med en mann som var helt annen type enn eksen - myk, litt tilbaketrukken og forsiktig, samtidig som han viste interesse. Med ham gikk det enda fortere før vi sluttet å ha sex fordi han ikke lenger tente, han distanserte seg helt, og da gikk jeg.

Med far til mine tre barn ble vi kjent gjennom felles bekjente, og han viste fort ganske stor interesse for meg, virket redelig og at han skulle satse. Han hadde også gode familieverdier og var en gullegod onkel for niesene sine, noe som var viktig for meg da jeg ville ha flere barn. Da jeg ble gravid, raknet alt. Da var det på med alkohol, fester, venner, forhold til ei felles venninne rett foran trynet på meg, samtidig som han ikke ønsket å forlate forholdet. Da kom også sexnekten som fortsatte resten av forholdet. Etter bruddet innrømmet han at han egentlig ble sammen med meg fordi han var lei de pene jentene han har vært borti før, som festet, var useriøse, ikke trofaste, dominerende, primadonnaer osv. Han hadde altså aldri noen romantiske følelser for meg.

Dette var hardt å svelge, og jeg var singel i 5 år før jeg traff mannen min. Der var historien helt annerledes, da forholdet startet parallelt som sexforhold, venneforhold og kjæresteforhold. Jeg følte at vi rett og slett var oppslukt av hverandre, han virket veldig engasjert, lojal, omtenksom. På den tiden vi har vært sammen har vi ikke hatt en eneste stor krangel. Vi koste oss sammen med turer, rolige kvelder foran TV, aktiviteter med barna og så videre. Vi kunne snakke om alt fra politikk og kultur til musikk, kjendiser, bøker og matlaging. Men så begynte noe for et par måneder siden. Han begynte å distansere seg, han trekker seg unna og virker likegyldig til meg og mitt. Han deler heller ikke viktige ting som skjer i livet hans. Derfor er jeg redd for at det går samme veien som sist.

 

HI

Anonymkode: 280c4...0d1

Jeg ser at jeg kanskje har tolket hovedinnlegget feil😅 Jeg vet likevel hvordan jeg kan hjelpe deg. Jeg trekker ihvertfall tilbake det jeg sa om å snakke med eksene, det tror jeg kanskje har lite for seg. Men parterapi bil jeg likevel anbefale.

Det er ikke sikkert at han ikke elsker deg lenger, men han kan ha andre ting som opptar tankene hans. Han kan ha rotet seg opp i noe som er vanskelig for han, han kan kjenne på midtlivskrise, han kan ha et lite crush på noen andre. Han kan ha en depresjon eller annen sykdom som han kjenner til eller ikke kjenner til.

 

Snakk med han! Gi han tid, et par måneder er jo ikke all verdens lenge.

 

Og du, en virtuell klem vil jeg gjerne gi deg. Helt uavhengig av årsaker så er dette vondt for deg, og jeg håper dere kommer gjennom dette snart.

[Anonym bruker]

Jeg er på andre siden. Jeg lever med en mann jeg ikke lenger, med hånden på hjertet, kan si jeg elsker. Jeg liker han, vi fungerer fint, men det er det. Vi har hatt pliktsex i åresvis og jeg har mistet helt lysten på ham. Dette fortalte jeg ham for et par måneder siden, og nå er ting ille. Jeg har kommet inn i en ond spiral der jeg føler jeg MÅ finne tilbake lysten på han for at familien as skal fungere. Han er lei seg for at jeg ikke tenner på han lenger og blir mer og mer frustrert for hver dag. Han har sagt han vil gi meg tid, så mye jeg trenger, men jeg tror det er i ferd med å rakne for han. Dette er jo bare så leit. Hvorfor mistet jeg lysten? Han er flott og fin, snill og omtenksom, men jeg vil bare ikke ligge med han. Nå er jeg i tillegg usikker på om jeg virkelig elsker han eller om jeg kun prøver for å opprettholde fasaden. Jeg vet ikke. Uansett er det vondt, fryktelig vondt.

Anonymkode: 55986...9f0

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (50 minutter siden):

Forresten, i alle mine tre tidligere forhold var det jeg som gikk. Mennene ønsket ikke brudd, men de ønsket heller ikke å jobbe med sexdelen av forholdet eller forbedring av kommunikasjonen. 

Anonymkode: 280c4...0d1

Han er ikke begynt å bli redd for at du går fra ham også, da? Siden du har gjort det tre ganger med menn som ikke ønsket brudd?

Møter dere på dine ekser i dagliglivet siden du har hatt tre av dem såpass seriøst i voksen alder? Det kan jo gjøre at han stadig minnes på den muligheten at du forsvinner.

Hvordan er han med din slekt, dine foreldre, osv? Har han endret seg i forhold til dem også? Og hvordan er ditt forhold til hans slekt, merker du noen endring fra deres side som tilsier at de vet noe?

Har du barna dine bare med de tre første, eller har dere felles barn også? Har han andre barn?

Anonymkode: 5eeda...ac2

[Anonym bruker]

Men du er jo ikke klar over det? Det kan være mange grunner til at han virker litt avmålt, at han ikke elsker deg er bare en av dem. 

Du har skrevet om erfaringene dine her inne flere ganger før, og jeg sitter med et inntrykk av at du forventer å bli skuffet? Du virker til å ha dårlig selvtillit og et urealistisk syn på at det bare er de pene som har varige forhold. Mannen din ble forelsket i deg, med akkurat det utseende du har, det må du ikke glemme. 

Vær så snill å snakk med mannen din før du trekker deg tilbake og avslutter noe som ikke trengs å avsluttes. En samtale og ev parterapi syns jeg at mannen din fortjener. 

 

Anonymkode: 8e7d5...347

[Anonym bruker]

Har du snakket med ham, spurt ham om han sliter med noe for tiden? Har du snakket med ham om forholdet?

Ikke si at du tror han skal gå fra deg, men at du føler det er noe han grubler på for tiden og lurer på hva det er. Da får du ham kanskje i prat.

Det kan være utallige grunner til at han ikke er som han ellers er. Det kan også være, som flere har påpekt, at du forventer å bli forlatt - og stemmer det, da endrer du deg også, noe som igjen kan gjøre mannen usikker (han vet jo at du har forlatt de før ham), og da kan han trekke seg tilbake i frykt for å bli såret også. Og i så fall skaper du/dere det begge to frykter, uten grunn.

På meg virker det som om du ble traumatisert at det forholdet med den første mannen, og jeg mistenker at det er du stadig blir konfrontert med i deg selv. Både første og andre mann var jo stygge mot det. Og du - det at manipulerende menn eller menn som forsøker å forsvare seg sier du er stygg (som det virker som om du tror på), det betyr ikke noe, det er noe svake menn (eller kvinner) sier for å forsøke å heve seg selv over en annen. Ren manipulasjon og nedpsyking.

Det virker som sagt som du ble traumatisert av den første mannen, og at du har brakt med den mange trosmønster fra det negative du da opplevde... og at du fremdeles tror på dem. Dvs. at du egentlig lar den første mannen fremdeles påvirke livet ditt negativt, for det er mønster han startet i deg som gjentar seg i livet ditt.

Oppsøk profesjonell hjelp for din egen del, gjerne en psykolog som jobber med kognitiv psykologi.

Og snakk med mannen din, uten kritikk, uten å tro at han vil bort fra deg. Si at du føler dere har sklidd litt fra hverandre og at du ønsker at dere tar tak i ting om det er noe som dere må endre. Ikke noe av det du har fortalt om nåværende mann tilsier at han er på vei bort fra deg. Alle forhold vil ha perioder hvor man ikke er like nære fysisk/emosjonelt, det betyr ikke at forholdet er dårlig eller slutt - så den tanken må du ut av, og det er tydelig på det du skriver at du trenger profesjonell hjelp til å se traumene du har hatt tidligere, hvordan du kan takle dem og hvordan du kan få mer tro på deg selv.

Anonymkode: cacc7...429

[Anonym bruker]

Kanskje slutte å velge fyrer som ikke er så interessert? Du har tydeligvis et mønster i dine partnervalg.

Anonymkode: 4b72c...628