Hvordan forholde seg til døden?

[Anonym bruker]

Jeg vet at en av mine nærmeste ikke har lenge igjen. Besøker så ofte jeg kan. Fine stunder, men ser personen blir bare svakere og svakere. Hvordan takle denne tiden best mulig og hva med etterpå? Skjønner ikke når hvordan det skal bli mulig å leve etterpå. Aldri mistet noen nære.,

Anonymkode: 3a20e...485

[Anonym bruker]

Jeg tror det blir enklere hvis man i seg selv greier å ikke kjempe mot, men akseptere at det skal skje, at personen dør. Det blir verre, tror jeg, om man forsøker å kjempe mot. Lettere sagt enn gjort, men tror det i hvert fall er viktig å være bevisst på hvordan man tenker rundt det. Det å akseptere betyr jo ikke at man liker det eller at det er lett, det betyr egentlig bare å ikke kaste bort energi man trenger nå og etterpå, på noe man ikke kan endre.

Tror du har et godt utgangspunkt når du besøker så ofte du kan og at du føler det er fine stunder dere får sammen.

Den ene jeg mistet stod jeg veldig nær og hadde vært en veldig viktig person i hele mitt liv. Jeg slet nok unødvendig mye den gangen av flere grunner. Det ble gjort mye galt fra de rundt på den tiden slik at jeg som var en av personens aller nærmeste ikke fikk være der, og jeg hadde lite eller ingen støtte fra andre. Alt dette gjorde at jeg nok ikke aksepterte at hun ble borte fra mitt liv, jeg følte jeg mistet grunnmuren i livet mitt, det eneste som alltid hadde vært trygt. Det som til slutt gjennom det og lagt sorgen bak meg, det var det at jeg innså at det andre hadde forsøkt å ta fra både meg og henne på slutten av hennes liv, det var det ingen som kunne ta fra meg. For ingen kunne ta fra meg det forholdet vi hadde hatt og den tryggheten og gleden hun hadde vært i mitt liv. Ingen kunne heller ta fra henne det jeg hadde betydd for henne bestandig.

Og det igjen - som er viktigere for deg - gjorde at jeg innså at selv om hun er borte fra dette livet, så vil jeg alltid bære med meg henne videre, gjennom utallige gode minner, gjennom gode verdier, gjennom den kjærligheten hun viste meg bestandig. Så bare ved det at jeg lever så vil hun aldri forsvinne helt, for jeg bærer med meg så mye av henne som er med meg bestandig, selv om hun ikke fysisk er i live lenger. Jeg vil alltid ha med meg en del av henne. Hun ønsket at jeg skulle arve noe, men det fikk jeg ikke. Det gjorde ikke noe, for jeg visste at hun unnet meg det. Og jeg har små minner i hverdagen, en teskje fra hennes hverdagsbestikk, små ting uten materiell verdi, men kanskje likevel enda mer verdifulle, fordi jeg stadig får påminnelser om henne og kan minnes henne med glede.

Endringen kom for meg i hvordan jeg valgte å forholde meg til minnene og den betydningen hun hadde i mitt liv. Jeg gikk altfor lenge og strittet imot og ikke greide å akseptere, og alle småting som minnet meg om henne var vonde påminnelser fordi jeg gang på gang fikk rippet opp sorgen. Så tilslutt fant jeg ut at jeg ikke ønsket at mitt minne om henne stadig skulle forbindes med noe vondt, at jeg heller ville hedre henne og hennes liv ved å hele tiden minne meg selv på for en fantastisk person hun var, ta med meg alt det gode jeg lærte av henne om medmenneskelighet og omtanke for andre. Og ved å være bevisst hvilke verdier jeg ønsker å leve mitt liv etter så er også det en slags heder til henne og det hun ga meg. Det gikk også opp for meg i den prosessen jeg var gjennom, at sorgen egentlig bare var et uttrykk for den store kjærligheten som hadde vært mellom oss, alt det gode. Da jeg virkelig innså det, så ble ikke lenger sorgen en "mørk fiende", men heller en påminnelse om alt det gode ved henne og alt hun hadde betydd for meg. Det gjorde at sorgen, selv om den ikke forsvant, så ble det ikke lenger til at den tappet meg for energi, krefter, humør eller gjorde meg nedstemt - men heller det motsatte, at det ble lettere å le av gode minner, smile, snakke om osv. Fordi gleden ved det hun hadde betydd ble større enn det at hun ikke lenger var i live, samt vissheten om at jeg alltid bærer med meg en del av henne og at hun slik alltid er med meg i livet gjennom minner.

Nå ble dette personlig, for å forklare at jeg først gikk meg vill i sorgen, det var veldig tøft. Har mistet en annen som også stod meg nær, om enn ikke fullt så nært, men likevel... da han døde brukte jeg bevisst det med å akseptere, være tilstede i øyeblikket hver stund vi fikk på slutten, og i etterkant velge å kjenne på sorgen, men samtidig tenke på alt det positive. Og ikke være redd for følelsene som kommer, huske at de går i bølger, at man kan gråte i et sekund og le i det neste, helt uten skyldfølelse for å også kjenne på gleden og lettheten - i full visshet om at den som gikk bort ville ønsket at vi levde livet best mulig og har det godt videre i livet.

Selv om jeg har brukt mye "jeg" i alt jeg har skrevet så har jeg hatt deg i tankene hele tiden. Kanskje er ikke dette måten som er best å gjøre det på for deg, i så fall, finn din egen vei i dette. Ikke vær redd for sorgen - den er bare et uttrykk for kjærligheten du har vært heldig å oppleve, et uttrykk for savnet over å ikke kunne dele ting med personen igjen. Men du bærer med deg personen videre i ditt liv, og det kan du også finne fred og glede i etterhvert.

Det første året må man gjennom mange merkedager og høytider. Tenk litt gjennom hvordan du og dere ønsker å markere dem. Jeg føler det er enklere å akseptere at de dagene kommer og heller planlegge noe positivt de dagene.

❤️

Anonymkode: bb1d2...f3f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 22.5.2022 den 1.21):

Jeg tror det blir enklere hvis man i seg selv greier å ikke kjempe mot, men akseptere at det skal skje, at personen dør. Det blir verre, tror jeg, om man forsøker å kjempe mot. Lettere sagt enn gjort, men tror det i hvert fall er viktig å være bevisst på hvordan man tenker rundt det. Det å akseptere betyr jo ikke at man liker det eller at det er lett, det betyr egentlig bare å ikke kaste bort energi man trenger nå og etterpå, på noe man ikke kan endre.

Tror du har et godt utgangspunkt når du besøker så ofte du kan og at du føler det er fine stunder dere får sammen.

Den ene jeg mistet stod jeg veldig nær og hadde vært en veldig viktig person i hele mitt liv. Jeg slet nok unødvendig mye den gangen av flere grunner. Det ble gjort mye galt fra de rundt på den tiden slik at jeg som var en av personens aller nærmeste ikke fikk være der, og jeg hadde lite eller ingen støtte fra andre. Alt dette gjorde at jeg nok ikke aksepterte at hun ble borte fra mitt liv, jeg følte jeg mistet grunnmuren i livet mitt, det eneste som alltid hadde vært trygt. Det som til slutt gjennom det og lagt sorgen bak meg, det var det at jeg innså at det andre hadde forsøkt å ta fra både meg og henne på slutten av hennes liv, det var det ingen som kunne ta fra meg. For ingen kunne ta fra meg det forholdet vi hadde hatt og den tryggheten og gleden hun hadde vært i mitt liv. Ingen kunne heller ta fra henne det jeg hadde betydd for henne bestandig.

Og det igjen - som er viktigere for deg - gjorde at jeg innså at selv om hun er borte fra dette livet, så vil jeg alltid bære med meg henne videre, gjennom utallige gode minner, gjennom gode verdier, gjennom den kjærligheten hun viste meg bestandig. Så bare ved det at jeg lever så vil hun aldri forsvinne helt, for jeg bærer med meg så mye av henne som er med meg bestandig, selv om hun ikke fysisk er i live lenger. Jeg vil alltid ha med meg en del av henne. Hun ønsket at jeg skulle arve noe, men det fikk jeg ikke. Det gjorde ikke noe, for jeg visste at hun unnet meg det. Og jeg har små minner i hverdagen, en teskje fra hennes hverdagsbestikk, små ting uten materiell verdi, men kanskje likevel enda mer verdifulle, fordi jeg stadig får påminnelser om henne og kan minnes henne med glede.

Endringen kom for meg i hvordan jeg valgte å forholde meg til minnene og den betydningen hun hadde i mitt liv. Jeg gikk altfor lenge og strittet imot og ikke greide å akseptere, og alle småting som minnet meg om henne var vonde påminnelser fordi jeg gang på gang fikk rippet opp sorgen. Så tilslutt fant jeg ut at jeg ikke ønsket at mitt minne om henne stadig skulle forbindes med noe vondt, at jeg heller ville hedre henne og hennes liv ved å hele tiden minne meg selv på for en fantastisk person hun var, ta med meg alt det gode jeg lærte av henne om medmenneskelighet og omtanke for andre. Og ved å være bevisst hvilke verdier jeg ønsker å leve mitt liv etter så er også det en slags heder til henne og det hun ga meg. Det gikk også opp for meg i den prosessen jeg var gjennom, at sorgen egentlig bare var et uttrykk for den store kjærligheten som hadde vært mellom oss, alt det gode. Da jeg virkelig innså det, så ble ikke lenger sorgen en "mørk fiende", men heller en påminnelse om alt det gode ved henne og alt hun hadde betydd for meg. Det gjorde at sorgen, selv om den ikke forsvant, så ble det ikke lenger til at den tappet meg for energi, krefter, humør eller gjorde meg nedstemt - men heller det motsatte, at det ble lettere å le av gode minner, smile, snakke om osv. Fordi gleden ved det hun hadde betydd ble større enn det at hun ikke lenger var i live, samt vissheten om at jeg alltid bærer med meg en del av henne og at hun slik alltid er med meg i livet gjennom minner.

Nå ble dette personlig, for å forklare at jeg først gikk meg vill i sorgen, det var veldig tøft. Har mistet en annen som også stod meg nær, om enn ikke fullt så nært, men likevel... da han døde brukte jeg bevisst det med å akseptere, være tilstede i øyeblikket hver stund vi fikk på slutten, og i etterkant velge å kjenne på sorgen, men samtidig tenke på alt det positive. Og ikke være redd for følelsene som kommer, huske at de går i bølger, at man kan gråte i et sekund og le i det neste, helt uten skyldfølelse for å også kjenne på gleden og lettheten - i full visshet om at den som gikk bort ville ønsket at vi levde livet best mulig og har det godt videre i livet.

Selv om jeg har brukt mye "jeg" i alt jeg har skrevet så har jeg hatt deg i tankene hele tiden. Kanskje er ikke dette måten som er best å gjøre det på for deg, i så fall, finn din egen vei i dette. Ikke vær redd for sorgen - den er bare et uttrykk for kjærligheten du har vært heldig å oppleve, et uttrykk for savnet over å ikke kunne dele ting med personen igjen. Men du bærer med deg personen videre i ditt liv, og det kan du også finne fred og glede i etterhvert.

Det første året må man gjennom mange merkedager og høytider. Tenk litt gjennom hvordan du og dere ønsker å markere dem. Jeg føler det er enklere å akseptere at de dagene kommer og heller planlegge noe positivt de dagene.

❤️

Anonymkode: bb1d2...f3f

Tusen takk for at du deler om dine erfaringer og opplevelser rundt dette ❤️
 

Jeg har hatt en prosess allerede nå med å bare forstå og akseptere at det skjer snart. Det har vært en sorg og tøff tid må jeg si. Og prøvd å finne roen med at det som har vært har vært og legge det bak seg. På godt og vondt. 

Som du sier føler jeg dårlig samvittighet for at jeg kan og ikke vedkommende. Og alt vedkommende ikke skal få oppleve diverse ting mer. Bare vente på å dø 💔 Ikke er vedkommende så gammel heller og kunne hatt mange gode år, men sykdom. Men enda yngre har dessverre og forlat verden enda yngre. 

Fint å lese om deres tid, men synd det ble noe der på slutten som gjorde det vondere for deg. 
 

Og reiser som sagt ofte nå og har gode stunder med prat og å bare være der. Leger på en måte det og. Men ikke kjekt å se personen blir svakere og svakere. Og så tenker jeg at det blir en ny sorg når vedkommende er vekke. Skal prøve å gjøre som du sier der å minne de gode stundene og tenke på det som positivt. 
 

Og merke dager blir nok tungt spesielt første året. Håper jeg klarer å le og tenke på denne personen og minnene vi har hatt sammen på sikt. 
 

Denne type sorg er ny for meg. 

Anonymkode: 3a20e...485

[Anonym bruker]

Den sorgen som kommer før døden er nesten den verste synes jeg.

Etterpå kommer savnet, men det er jo helt naturlig.

Jeg er nok mer "kynisk" enn mange andre, mulig fordi jeg har vært i dødens forgård selv. Jeg overlevde, men med varige skader og har blitt ufør. Jeg er glad jeg lever, og kan leve rimelig greit med de skadene jeg har, men jeg er veldig bevisst at man ikke skal overleve for enhver pris.

Noen ganger er det bedre å slippe...

Jeg har mistet noen nær meg, og savnet er stort. Men likevel har jeg en aksept for døden om du skjønner. Forrige person jeg mistet var ikke så gammel, i 60-årene, og burde jo hatt flere titalls år igjen. Men, sånn ble det ikke, sykdom herjet med kroppen og neste steg var sykehjem. Hun klarte ikke ta vare på seg selv lenger, og byrden ble for stor på ektemann og hjemmesykepleie. Så ble hun akutt syk og døde etter to uker. 

Savnet er stort, men hadde hun ikke dødd ville hun ligget på et sykehjem og visnet. Kanskje var det like greit å slippe.

Jeg lå 6 uker på sykehus selv, og tenker på de som ligger flere tiår og er for syke/skadet til å ta vare på seg selv... Da må det være bedre å få sovne tenker jeg.

Man kan rase litt over at sykdom rammer så tilfeldig, at noen er for unge, at de kunne hatt et godt liv om de ikke ble syke osv. Men fakta er at noen blir syke, noen blir aldri bra, noen blir pleietrengende og noen dør.

Man må liksom bare ta det, ingen blir helt forskånet for sykdom og død. Det er en del av livet det også.

Savn og sorg er altoppslukende når man står midt i det, men livet går videre og man klarer faktisk å komme gjennom det.

Jeg tror du bare må ta en dag av gangen, akseptere at dette er vondt og vanskelig, og det er noe du bare må gjennom...

 

Anonymkode: d738e...154

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 23.5.2022 den 19.01):

Den sorgen som kommer før døden er nesten den verste synes jeg.

Etterpå kommer savnet, men det er jo helt naturlig.

Jeg er nok mer "kynisk" enn mange andre, mulig fordi jeg har vært i dødens forgård selv. Jeg overlevde, men med varige skader og har blitt ufør. Jeg er glad jeg lever, og kan leve rimelig greit med de skadene jeg har, men jeg er veldig bevisst at man ikke skal overleve for enhver pris.

Noen ganger er det bedre å slippe...

Jeg har mistet noen nær meg, og savnet er stort. Men likevel har jeg en aksept for døden om du skjønner. Forrige person jeg mistet var ikke så gammel, i 60-årene, og burde jo hatt flere titalls år igjen. Men, sånn ble det ikke, sykdom herjet med kroppen og neste steg var sykehjem. Hun klarte ikke ta vare på seg selv lenger, og byrden ble for stor på ektemann og hjemmesykepleie. Så ble hun akutt syk og døde etter to uker. 

Savnet er stort, men hadde hun ikke dødd ville hun ligget på et sykehjem og visnet. Kanskje var det like greit å slippe.

Jeg lå 6 uker på sykehus selv, og tenker på de som ligger flere tiår og er for syke/skadet til å ta vare på seg selv... Da må det være bedre å få sovne tenker jeg.

Man kan rase litt over at sykdom rammer så tilfeldig, at noen er for unge, at de kunne hatt et godt liv om de ikke ble syke osv. Men fakta er at noen blir syke, noen blir aldri bra, noen blir pleietrengende og noen dør.

Man må liksom bare ta det, ingen blir helt forskånet for sykdom og død. Det er en del av livet det også.

Savn og sorg er altoppslukende når man står midt i det, men livet går videre og man klarer faktisk å komme gjennom det.

Jeg tror du bare må ta en dag av gangen, akseptere at dette er vondt og vanskelig, og det er noe du bare må gjennom...

 

Anonymkode: d738e...154

Tusen takk for at du deler ❤️
 

Synes også denne tiden er tøff (men har jo ikke opplevd den andre tiden etterpå enda). 
 

Skjønner hva du mener. Jeg er nok litt splittet der for i det ene øyeblikket er det godt å vite at vedkommende er her fortsatt, men vil allikevel som du sier ikke at vedkommende skal ligge i lang tid å visne vekk. Så på en måte håper jeg det går fort.

Skjønner at du har dine tanker der siden du selv lå ganske lenge på sykehuset. 
 

Ja, må ta en dag av gangen og bare se hva som skjer for får ikke gjort noe fra eller til. Og som du sier akseptere at det er vondt og vanskelig, men må igjennom. 

Anonymkode: 3a20e...485