Du som er ufør

[Anonym bruker]

Jeg leste dette innlegget i Bergens Tidende. Slike innlegg kommer med ujevne mellomrom, og bringer sjelden noe nytt til bordet, så det er tydelig at problemene er vedvarende og relativt konstante. Jeg ser sjelden forslag til løsninger på utfordringene. Uføre er en relativt stor gruppe i Norge, og noe burde absolutt gjøres for å bedre hverdagen til så mange. Det er tydelig (og fullt forståelig) at det må gå hardt utover psyken å være ufør. 
 

Hva kunne samfunnet gjort for at du skulle ha det bedre? Ville det vært en idé med en slags interesseorganisasjon som favnet alle som er, eller står i fare for å bli, uføre? Som en slags «fagforening» som kunne forhandle uføres rettigheter?
 

Hvordan vil du bli møtt? I innlegget refereres det til at innleggsforfatteren blir møtt med nedslåtte blikk og ord som lat, snylter og naver. Det første er kanskje fordi folk ikke vil grave i andres personlige sykehistorie (spesielt ikke hos folk de nettopp har møtt), de siste eksemplene sier langt mer om de som ytrer slike ord enn den som presenterer seg som ufør. Hvordan ønsker du at folk du akkurat har presentert deg dom ufør for møter deg?

Kan det være en tanke med en holdningskampanje? Litt allmennopplysning/voksenopplæring for oss som står i arbeid?

Hva med er lavterskel sosialiseringstilbud? Mange i jobb sitter fortsatt i nettmøter uten stort mer sosial kontakt, men det er i alle fall noe. Kunne man tenke seg nettmøter for folk som ønsker å prate? Gjerne i ulike kategorier ut fra interesse. Det er kanskje hyggeligere å prate med noen man ser og hører, enn bare å taste på nettforum slik som dette, og nettmøter krever lite forberedelse og tiltak. 
 

Andre forslag?

Anonymkode: 69ec8...6b2

[Anonym bruker]

Glemte linken for den som vil se

https://www.bt.no/btmeninger/debatt/i/9KJ3Ow/jeg-er-ufoer-og-jeg-er-ferdig-med-aa-skamme-meg

Anonymkode: 69ec8...6b2

[Anonym bruker]

Jeg har ikke noe problem med økonomi eller hvordan jeg blir møtt ute i samfunnet. Det er kun på nett jeg opplever negative uttalelser om uføre. Har opplevd noen ganger at noen ikke virker så interessert i å snakke med meg når de får vite at jeg er ufør, men ingen som avviser på en uhøflig måte, og folk må nesten få velge selv hvem de vil omgås.

Det største problemet for min del (utenom helsa selvsagt) er ensomhet og innoldsløse dager. Så et sosialiseringstilbud kunne absolutt vært noe. Men i virkeligheten, ikke på nett, jeg er så lei av å leve på nett. 😛

Merk at dette ikke er noe jeg krever eller forventer at samfunnet skal ordne for meg. Jeg klager ikke. Men her blir jeg spurt hva jeg kunne ønske meg, og da svarer jeg på det.

Anonymkode: 77961...034