Varsko her! Lang utblåsning🥵

[Anonym bruker]

Nok en krangel/uenighet med mannen🥵 Vi har sittet ute i dag, og har derfor hatt litt hagemøbler og diverse ute. På slutten fartet mannen litt rundt med 2-åringen, jeg satt litt til før babyen våknet. Hun har blitt litt forkjølet i dag, og har vært urolig, så jeg ryddet det verste før hun ikke ville med på mer, og vi gikk inn. Der fikk hun ny bleie og litt mat, og lot seg legge ned for å leke litt mens jeg ryddet ferdig det jeg hadde tatt inn. Da jeg så mannen og datteren vår på utsiden snakket vi litt med dem i døren, om resten som skulle ryddes. Jeg foreslo at hagebordet bare kunne stå ute, men det kunne det altså ikke. Det skulle inn i garasjen. Det var ikke pent når det stod ute siden vi ikke er ferdig med uteområdet (og neppe blir det på noen år), og dessuten så var det viktig å ta vare på ting og ikke la det stod ute i vind og regn. Jeg argumenterer videre med at det er vanlig å ha hagemøbler ute om sommeren, men det hjelper ikke. Så lenge han har betalt det så skal det inn. 
Det er et tungt bord, så man må være to for å få det. Han skulle sette inn noen biler først, så skulle vi ta bordet. 
Jeg får lagt fra meg babyen inne hos eldre søsken, og begynner å rydde leker ute, før jeg ber om hjelp av et av barna til å få inn bordet, mens han holder på med bilene. 
Når han kommer inn igjen så mener han at jeg har tatt inn bordet «på en demonstrativ måte». Jeg argumenter med at jeg trodde poenget var å få inn bordet, ikke at han og jeg skulle gjøre det. Videre burde jeg heller ha hjulpet han å få inn bilene. Han hadde visst bedt meg om det. Han sa ett eller annet til meg ute, men jeg regnet med det var mer kritikk og klage på alt jeg ikke hadde gjort, så jeg tok meg ikke bryet med å si at jeg ikke hørte hva han sa og gå nærmere han for å høre. Han hadde ingen forståelse for at jeg regnet med det var kritikk han kom med, for vi hadde bare vært uenige. Når jeg sa at jeg opplevde han som ufin og respektløs i uttalelsene sine så mente han at jeg også var det. Det er jo i seg selv litt forvirrende, ettersom han selv sa at vi bare var uenige helt til jeg sa hvordan jeg opplevde det.

Videre stilte han spørsmål ved hvorfor jeg ikke hadde ryddet alt i første omgang når jeg tydeligvis fikk det til senere. Jeg forklarte at babyen ikke var urolig lenger, men han godtar ikke forklaringen min. Når jeg spør om han tror jeg lyver eller om han bare synes at forklaringen ikke holder så vil han ikke svare på det.

Jeg er ganske lei av å stadig måtte forklare hvorfor jeg gjør sånn og slik, og jeg føler at han for det meste tror det verste. Dersom det bare er et lite glass melk igjen i kartongen er det fordi vi ikke gidder å kaste den. Dersom ikke toalettrullen blir byttet når det noen få tørk igjen, så er det fordi vi ikke gidder. Osv.

Jeg sier det til han, at jeg synes det er ugreit å stadig måtte forklare, og at han alltid tror det verste. At alle spørsmålene virker paranoide. Han beskylder meg for å kalle han paranoid, og jeg prøver å forklare at det er forskjell på hva man er og hva man gjør. Dette føler jeg ikke helt han klarer å forholde seg til, for når jeg har sagt at det han gjør virker paranoid, så betyr det at jeg mener han er det.

 

Argh! Dagens utblåsning altså🥵

Anonymkode: 197e5...5ef

[Anonym bruker]

Dere høres begge to ut som svært umodne tenåringer

Anonymkode: 0fb88...372

[Anonym bruker]

Sånn hadde ikke jeg orket å leve, for å være ærlig.

Men siden dere har barn sammen - se om du får ham med deg til parterapi. Jo før jo heller! Hvis ikke tror jeg dere uansett går mot en skillsmisse på et eller annet tidspunkt. Og da er det uansett bedre om dere har lært å kommunisere bedre med hverandre. Om begge vil kan dere lære det og reparere og bygge et bedre forhold og bevare familien.

Bordet er egentlig helt uviktig her, men jeg hadde ikke orket å ha utemøbler som ikke tålte å stå ute i den sesongen man trenger dem. Å ha et bord som er så tungt at to må til for å bære det, det gjør jo at du er avhengig av ham eller andre for å kunne sitte ute. Slik hadde jeg heller ikke orket å ha det.

Men som sagt, bordet er uvesentlig. Måten dere kommuniserer med hverandre er det viktige, og dere snakker tydeligvis på helt ulike bølgelengder. Parterapi så fort som mulig!

Anonymkode: bd854...daa

[Anonym bruker]

Det er ikke det første innlegget du har hatt om forholdet ditt og denne mannen. Det blir tydeligvis ikke bedre ... 

Anonymkode: 5edbd...af4

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (20 minutter siden):

Sånn hadde ikke jeg orket å leve, for å være ærlig.

Men siden dere har barn sammen - se om du får ham med deg til parterapi. Jo før jo heller! Hvis ikke tror jeg dere uansett går mot en skillsmisse på et eller annet tidspunkt. Og da er det uansett bedre om dere har lært å kommunisere bedre med hverandre. Om begge vil kan dere lære det og reparere og bygge et bedre forhold og bevare familien.

Bordet er egentlig helt uviktig her, men jeg hadde ikke orket å ha utemøbler som ikke tålte å stå ute i den sesongen man trenger dem. Å ha et bord som er så tungt at to må til for å bære det, det gjør jo at du er avhengig av ham eller andre for å kunne sitte ute. Slik hadde jeg heller ikke orket å ha det.

Men som sagt, bordet er uvesentlig. Måten dere kommuniserer med hverandre er det viktige, og dere snakker tydeligvis på helt ulike bølgelengder. Parterapi så fort som mulig!

Anonymkode: bd854...daa

Bordet tåler helt fint å stå ute, det er et utehagebord…

Anonymkode: 197e5...5ef

[Anonym bruker]

Du følte deg sikkert dum når han forklarte at bordet måtte inn, og hvorfor. Som at du ikke skjønner det, eller bryr deg om å ta vare på ting. Dermed overhørte du han når han snakket til deg ute, og du gadd ikke vente på ham så dere fikk flyttet bordet. Du spurte heller et av barna.

At du kaller spørsmålene paranoide betyr selvfølgelig at du mener han oppfører seg paranoid. Det er passivt aggresivt å si at han "er ikke det han gjør" i denne settingen.

Han kritiserer din mening og det dere gjør, og du blir passiv ahgtediv. 

Jeg håper ikke de største barna lever med dette hele tiden, for når de blir dratt inn i det på praktiske måter også, då blir det vanskelig for dem.

Kom dere i parterapi. 

Anonymkode: bdb91...797

[Anonym bruker]

Stadig kritikk for bagateller går under psykisk vold. Blir han noen ganger urimelig sint? Men alt er din skyld? Mange røde flagg her 😕 

Anonymkode: cbd3c...234

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Bordet tåler helt fint å stå ute, det er et utehagebord…

Anonymkode: 197e5...5ef

Var det virkelig det eneste du hadde å kommentere på mitt svar?

Ser imidlertid at min kommentar om bordet kan misforstås, da jeg endret på en setning underveis. Jeg forstod at bordet var et utebord, men enten de er slik eller slik så mener tydeligvis mannen din at utemøblene ikke kan stå ute, og slik hadde jeg ikke orket å ha det, da hadde jeg heller valgt noe billig ræl som jeg ikke var redd for. Mannen din er helt klart urimelig når han hele tiden vil sette inn utemøblene slik at du ikke kan få bruke dem uten at du har noen til å hjelpe deg.

Men som sagt i mitt første svar - bordet er uansett helt uvesentlig i det du skriver. Det vesentlige er at du og mannen ikke kan kommunisere, at dere skaper misnøye og sinne og bitterhet og skaper avstand - ikke bare for dere selv, men like mye for ungene deres. Å være unge i det dere gir dem nå, det er ikke noe godt. Eldste lever på nåler og vil heller hjelpe deg slik at pappa forhåpentligvis ikke blir sintere og for at mamma ikke skal bli mer lei seg. Yngste vil etterhvert føle at det er deres feil at du må stelle dem og sørge for deres behov, siden det hindrer deg fra å gjøre det pappa mener er viktig og pappa da blir sint og du lei deg og sint. Ungene deres vokser opp med usikkerhet og utrygghet, og de vil føle at de gjør "alt" galt, selv ting som de egentlig ikke har noe med å gjøre. Dere skader barna deres slik dere "kommuniserer" - dvs. slik dere ikke greier å kommunisere.

Og slik dere kommuniserer nå så gir dere uttrykk for å ikke respektere hverandre heller, enten det er reelt eller ikke.

Uansett har du og mannen så store problemer med kommunikasjon nå at dere må ta ansvar for den foreldrerollen dere selv har valgt og skaffe dere hjelp slik at dere slutter å skade hverandre og barna deres mer. Søk parterapi nå!

Siden du ikke kommenterte på det jeg skrev først om parterapi, så tviler jeg på at du kommer til å gjøre noe. Hva tenker du selv om dette? Bare la det rulle og gå denne gangen og neste gang og neste gang til dere har ødelagt enda mer både for dere selv, familien og barna deres?

Anonymkode: bd854...daa

[Anonym bruker]

Her blomstret minnene fra mitt forrige forhold der jeg ble utsatt for psykisk mishandling. Alt var min feil, og han hadde bestandig rett. Han var en lat slabbedask som skydde unna alt som hadde med arbeid å gjøre om han kunne hjelpe det, men om jeg gjorde oppgaver rundt i huset som egentlig var hans ansvar fikk jeg kjeft fordi jeg gjorde det for å straffe han.

Kunne fortalt mange "solskinnshistorier" om denne dårlige unnskyldningen av en mann, men for å gå rett på sak: ting blir ikke bedre. Så du får leve med dette mennesket og akseptere at sånn er det, eller dump han. Ungene har det uansett ikke bra i et sånt forhold der de må vokse opp å høre slike patetiske krangler og uenigheter.. Det her med å holde sammen for ungene sin del er en klisje, de har det myyye bedre med to glade skilte foreldre enn to ulykkelige gifte. Å tro meg, de får med seg det som skjer. I aller beste fall kan dere få noe ut av terapi, men jeg hadde ikke holdt pusten.

Hilsen hun som sløste bort 8 år av livet sitt på en psykopat

 

Anonymkode: 52f02...859

[Anonym bruker]

Hvordan i alle dager oppstår en sånn skjevhet i forholdet? Hva startet det med?

Dere har tydeligvis vært sammen i flere år og har føler han kan snakke sånn til deg, og du tar imot på en passivaggrssiv måte og "gjør som du blir bedt om"....

Hvis han kritiserer deg for å ikke gidde ta søpla og heller la det vare litt melk igjen i kartongen i kjøleskapet, hvordan ble det sånn? Er det noe du gjør så ofte at det irriterer han, eller sier han det for å være sjefen i forholdet og trykke deg ned? Hvorfor svarer du ikke,  hvorfor setter du han ikke på plass? Det er ikke vanlig å skylle kartongen før den er tom, mener han du skal helle resten i vasken så han alltid skal komme til full kartong?

Anonymkode: 57915...5e6

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (36 minutter siden):

Var det virkelig det eneste du hadde å kommentere på mitt svar?

Ser imidlertid at min kommentar om bordet kan misforstås, da jeg endret på en setning underveis. Jeg forstod at bordet var et utebord, men enten de er slik eller slik så mener tydeligvis mannen din at utemøblene ikke kan stå ute, og slik hadde jeg ikke orket å ha det, da hadde jeg heller valgt noe billig ræl som jeg ikke var redd for. Mannen din er helt klart urimelig når han hele tiden vil sette inn utemøblene slik at du ikke kan få bruke dem uten at du har noen til å hjelpe deg.

Men som sagt i mitt første svar - bordet er uansett helt uvesentlig i det du skriver. Det vesentlige er at du og mannen ikke kan kommunisere, at dere skaper misnøye og sinne og bitterhet og skaper avstand - ikke bare for dere selv, men like mye for ungene deres. Å være unge i det dere gir dem nå, det er ikke noe godt. Eldste lever på nåler og vil heller hjelpe deg slik at pappa forhåpentligvis ikke blir sintere og for at mamma ikke skal bli mer lei seg. Yngste vil etterhvert føle at det er deres feil at du må stelle dem og sørge for deres behov, siden det hindrer deg fra å gjøre det pappa mener er viktig og pappa da blir sint og du lei deg og sint. Ungene deres vokser opp med usikkerhet og utrygghet, og de vil føle at de gjør "alt" galt, selv ting som de egentlig ikke har noe med å gjøre. Dere skader barna deres slik dere "kommuniserer" - dvs. slik dere ikke greier å kommunisere.

Og slik dere kommuniserer nå så gir dere uttrykk for å ikke respektere hverandre heller, enten det er reelt eller ikke.

Uansett har du og mannen så store problemer med kommunikasjon nå at dere må ta ansvar for den foreldrerollen dere selv har valgt og skaffe dere hjelp slik at dere slutter å skade hverandre og barna deres mer. Søk parterapi nå!

Siden du ikke kommenterte på det jeg skrev først om parterapi, så tviler jeg på at du kommer til å gjøre noe. Hva tenker du selv om dette? Bare la det rulle og gå denne gangen og neste gang og neste gang til dere har ødelagt enda mer både for dere selv, familien og barna deres?

Anonymkode: bd854...daa

Du treffer veldig spot on her føler jeg. Vi kommuniserer veldig dårlig, men det er bare min feil. Han kan ikke gjøre noe annerledes. Han mener det bare er meg som har et problem, at jeg er for lettkrenkelig og nærtakende, og at jeg må spør om han virkelig mente det slik jeg forstod det. Jeg er enig i at det er lurt å spør om det virkelig var så vondt ment som det ble oppfattet. Problemet er at dette ikke gjelder andre veien, her er det også mitt ansvar å forstå at jeg har blitt misforstått, og å rydde opp i det. De gangene jeg har forsøkt å spørre er jeg også ganske dum som kan misforstå så voldsomt. Parterapi er jeg helt for, men det trenger jo ikke han. Det er tross alt jeg som har et problem. Jeg har forsøkt å forklare at mine problem er våre problem, akkurat som hans problem er våre problem.

I fredstid er han også enig. Han sier også at han blir «ferdig» med diskusjonene, og det gjør ikke jeg. Jeg kan bli på godt humør igjen, men jeg blir enda mer var på hans humør og kommentarer i fortsettelsen. Jeg føler ikke det er handlingene mine han kritiserer, men meg. Og uansett hva jeg gjør, så kan han finne feil på det. Tror du det bare er å gå rett inn hos oss? Neida. Du må ikke tråkke på dørterskelen, og skoene skal ikke utenfor matten. 
Jeg føler det er sykelig, men er usikker på om det bare er meg som overtolker og er nærtakende.

Anonymkode: 197e5...5ef

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Du treffer veldig spot on her føler jeg. Vi kommuniserer veldig dårlig, men det er bare min feil. Han kan ikke gjøre noe annerledes. Han mener det bare er meg som har et problem, at jeg er for lettkrenkelig og nærtakende, og at jeg må spør om han virkelig mente det slik jeg forstod det. Jeg er enig i at det er lurt å spør om det virkelig var så vondt ment som det ble oppfattet. Problemet er at dette ikke gjelder andre veien, her er det også mitt ansvar å forstå at jeg har blitt misforstått, og å rydde opp i det. De gangene jeg har forsøkt å spørre er jeg også ganske dum som kan misforstå så voldsomt. Parterapi er jeg helt for, men det trenger jo ikke han. Det er tross alt jeg som har et problem. Jeg har forsøkt å forklare at mine problem er våre problem, akkurat som hans problem er våre problem.

I fredstid er han også enig. Han sier også at han blir «ferdig» med diskusjonene, og det gjør ikke jeg. Jeg kan bli på godt humør igjen, men jeg blir enda mer var på hans humør og kommentarer i fortsettelsen. Jeg føler ikke det er handlingene mine han kritiserer, men meg. Og uansett hva jeg gjør, så kan han finne feil på det. Tror du det bare er å gå rett inn hos oss? Neida. Du må ikke tråkke på dørterskelen, og skoene skal ikke utenfor matten. 
Jeg føler det er sykelig, men er usikker på om det bare er meg som overtolker og er nærtakende.

Anonymkode: 197e5...5ef

Nei. Alle innleggene du har hatt om forholdet deres, viser at dette ikke er normalt eller sunt. 

Anonymkode: 5edbd...af4

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Hvordan i alle dager oppstår en sånn skjevhet i forholdet? Hva startet det med?

Dere har tydeligvis vært sammen i flere år og har føler han kan snakke sånn til deg, og du tar imot på en passivaggrssiv måte og "gjør som du blir bedt om"....

Hvis han kritiserer deg for å ikke gidde ta søpla og heller la det vare litt melk igjen i kartongen i kjøleskapet, hvordan ble det sånn? Er det noe du gjør så ofte at det irriterer han, eller sier han det for å være sjefen i forholdet og trykke deg ned? Hvorfor svarer du ikke,  hvorfor setter du han ikke på plass? Det er ikke vanlig å skylle kartongen før den er tom, mener han du skal helle resten i vasken så han alltid skal komme til full kartong?

Anonymkode: 57915...5e6

Han har sagt det fra dag en. Han mener at vi skal drikke opp resten av melken. Hadde det vært bare en liten skvett hadde jeg vært enig, men når jeg er forsynt med melk så er ikke jeg vant med at kartongen må tømmes. Jeg har svart han, og begrunnet med at jeg ikke synes det er så lite melk igjen. At det ikke blir satt igjen hverken for å irritere han eller fordi vi ikke gidder å skylle melkekartongen. Han har til og med forsøkt å ta igjen med samme mynt, men ingen forstod at han prøvde på det. Jeg tenkte bare at endelig har han roet seg på det og innsett at det ikke gjør noe  om det bare er et halvt glass igjen.

Men han kjøper ikke forklaringen min. I hans hode er det latskap, eller for å irritere han. 

Anonymkode: 197e5...5ef

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 minutter siden):

Nei. Alle innleggene du har hatt om forholdet deres, viser at dette ikke er normalt eller sunt. 

Anonymkode: 5edbd...af4

Jeg vet, men jeg formidler jo min versjon. Han har jo åpenbart en helt annen oppfatning. Tenk om det er han som har rett? 

Anonymkode: 197e5...5ef

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Han har sagt det fra dag en. Han mener at vi skal drikke opp resten av melken. Hadde det vært bare en liten skvett hadde jeg vært enig, men når jeg er forsynt med melk så er ikke jeg vant med at kartongen må tømmes. Jeg har svart han, og begrunnet med at jeg ikke synes det er så lite melk igjen. At det ikke blir satt igjen hverken for å irritere han eller fordi vi ikke gidder å skylle melkekartongen. Han har til og med forsøkt å ta igjen med samme mynt, men ingen forstod at han prøvde på det. Jeg tenkte bare at endelig har han roet seg på det og innsett at det ikke gjør noe  om det bare er et halvt glass igjen.

Men han kjøper ikke forklaringen min. I hans hode er det latskap, eller for å irritere han. 

Anonymkode: 197e5...5ef

Det der er ikke et sunt forhold. Ta det fra meg som skrev her oppe, jeg var i et slikt forhold i 8 år før jeg kom meg vekk. Ting kommer aldri til å bli bedre. Vil du virkelig ha et liv der du må bruke dagene dine med å gå på eggeskall for å tilfredsstille egoet til denne mannen som virker til å være så usikker på seg selv at han tror dere er UTE etter han pga en melkepakke?? Gud hjelpe deg og ungene dine, kom deg vekk mens du kan.

Anonymkode: 52f02...859

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Jeg vet, men jeg formidler jo min versjon. Han har jo åpenbart en helt annen oppfatning. Tenk om det er han som har rett? 

Anonymkode: 197e5...5ef

Nei, det er det han manipulerer deg til å tro.

Anonymkode: 52f02...859

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Jeg vet, men jeg formidler jo min versjon. Han har jo åpenbart en helt annen oppfatning. Tenk om det er han som har rett? 

Anonymkode: 197e5...5ef

Ja, det gjør du. Men slike episoder oppstår ikke i sunne relasjoner, så det er egentlig uinteressant at det er din versjon. 

Anonymkode: 5edbd...af4

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (17 minutter siden):

Her blomstret minnene fra mitt forrige forhold der jeg ble utsatt for psykisk mishandling. Alt var min feil, og han hadde bestandig rett. Han var en lat slabbedask som skydde unna alt som hadde med arbeid å gjøre om han kunne hjelpe det, men om jeg gjorde oppgaver rundt i huset som egentlig var hans ansvar fikk jeg kjeft fordi jeg gjorde det for å straffe han.

Kunne fortalt mange "solskinnshistorier" om denne dårlige unnskyldningen av en mann, men for å gå rett på sak: ting blir ikke bedre. Så du får leve med dette mennesket og akseptere at sånn er det, eller dump han. Ungene har det uansett ikke bra i et sånt forhold der de må vokse opp å høre slike patetiske krangler og uenigheter.. Det her med å holde sammen for ungene sin del er en klisje, de har det myyye bedre med to glade skilte foreldre enn to ulykkelige gifte. Å tro meg, de får med seg det som skjer. I aller beste fall kan dere få noe ut av terapi, men jeg hadde ikke holdt pusten.

Hilsen hun som sløste bort 8 år av livet sitt på en psykopat

 

Anonymkode: 52f02...859

Mannen min er ikke lat, han bidrar absolutt. Men det han ikke ser eller blir fortalt at er gjort, det er ikke gjort. Da har jeg bare sittet på ræva og gjort ingenting. 
Det sårer meg at utgangspunktet han ser meg i er slik. At jeg må bevise at ting er gjort, istedenfor at han kan bruke erfaringen sin og vite at jeg også bidrar selv om han ikke ser det, og at dersom ting ikke er gjort så er det grunner for det. 

Anonymkode: 197e5...5ef

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Ja, det gjør du. Men slike episoder oppstår ikke i sunne relasjoner, så det er egentlig uinteressant at det er din versjon. 

Anonymkode: 5edbd...af4

Det har du kanskje rett i… Det spiller egentlig ingen rolle hvem som sier og gjør hva, men at det i det hele tatt oppstår…

Anonymkode: 197e5...5ef

[Anonym bruker]

Nå skal jeg stille et spørsmål som jeg egentlig syns er veldig dumt selv, men her lurer jeg virkelig. Hvordan kan det ha seg at du har valgt å få flere barn med denne mannen? Har han blitt verre?

Jeg har en mann som er langt fra så rigid som din, men som liker å ha ting på sin måte og alt på sin plass. Noen ting lar jeg gå fordi det koster meg lite å gjøre det på hans måte, mens andre ganger setter jeg foten ned. Skoene på matten? Sorry, det er ikke viktig for meg og han kan fikse opp i det selv. Melk igjen i kartongen? Ja, fordi jeg ikke vil ha mer og ikke liker å kaste mat eller drikke. 
 

Jeg vet at det er lett å føle at det er oss det er noe galt med, men jeg har tatt en realitysjekk for meg selv og funnet ut at det ikke bare er mannen som skal legge føringene for hvordan ting skal være. Jeg holder det ryddig bok ihht min standard, er han ikke fornøyd får han få ræva i gir og rydde opp selv. Han er ikke min master.  

Anonymkode: ec914...763

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (43 minutter siden):

Du treffer veldig spot on her føler jeg. Vi kommuniserer veldig dårlig, men det er bare min feil. Han kan ikke gjøre noe annerledes. Han mener det bare er meg som har et problem, at jeg er for lettkrenkelig og nærtakende, og at jeg må spør om han virkelig mente det slik jeg forstod det. Jeg er enig i at det er lurt å spør om det virkelig var så vondt ment som det ble oppfattet. Problemet er at dette ikke gjelder andre veien, her er det også mitt ansvar å forstå at jeg har blitt misforstått, og å rydde opp i det. De gangene jeg har forsøkt å spørre er jeg også ganske dum som kan misforstå så voldsomt. Parterapi er jeg helt for, men det trenger jo ikke han. Det er tross alt jeg som har et problem. Jeg har forsøkt å forklare at mine problem er våre problem, akkurat som hans problem er våre problem.

I fredstid er han også enig. Han sier også at han blir «ferdig» med diskusjonene, og det gjør ikke jeg. Jeg kan bli på godt humør igjen, men jeg blir enda mer var på hans humør og kommentarer i fortsettelsen. Jeg føler ikke det er handlingene mine han kritiserer, men meg. Og uansett hva jeg gjør, så kan han finne feil på det. Tror du det bare er å gå rett inn hos oss? Neida. Du må ikke tråkke på dørterskelen, og skoene skal ikke utenfor matten. 
Jeg føler det er sykelig, men er usikker på om det bare er meg som overtolker og er nærtakende.

Anonymkode: 197e5...5ef

Da tenker jeg at toget for forholdet trolig er gått. Men fordi dere uansett vil ha nytte av å lære dere å kommunisere bedre, fordi dere uansett må samarbeide om samvær med barna, så ville jeg gitt ham én sjanse - enten starter dere nå i parterapi så fort det lar seg gjøre og går i terapi til forholdet er på rett kjøl og stabilt bra igjen... eller så er det slutt.

Du blir ødelagt av å hele tiden bli hakket på, det at alt er din feil, at han aldri tar selvkritikk.

Det du skriver om at du blir mer og mer var på hans humør og kommentarer, det viser at du føler du går på eggeskall i forholdet, og det igjen betyr at du lever med konstant stress. Og det verste er at ungene dine mest trolig gjør det samme. Det å bli utsatt for konstant stress på den måten i eget hjem, det endrer barns hjerneutvikling.

Så dette kan du ikke fortsette å leve med. Gi ham én eneste sjanse. Og blir han med i parterapi, men ikke tar noe selvkritikk eller ikke viser tegn til å forstå eller ville lære og endre seg - da er terapitimen et greit sted å si fra om at du ønsker å avslutte forholdet også. Så har du vitne på hvordan han da ev. reagerer på dette.

Ikke lær ungene dine/deres at dette er normalen, for det vil bare gjøre dem skadet og ulykkelige også. Vil ikke han endre noe, så tar du ansvar for eget liv og skaper et stabilt og godt hjem uten unødvendig drama, et hjem både du og ungene kan ha det godt. Og selv om han ev. ikke er like god når han har samvær med dem, så vil de alltid ha tryggheten i at det hjemmet de har med deg er et godt sted å være.

Anonymkode: bd854...daa

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 timer siden):

Jeg vet, men jeg formidler jo min versjon. Han har jo åpenbart en helt annen oppfatning. Tenk om det er han som har rett? 

Anonymkode: 197e5...5ef

Hvilken rolle spiller det? Du har det ikke bra i dette forholdet, det er det viktigste her.

Det er ikke sånn at alle passer sammen, noen ganger har man så forskjellig syn på hva som er greit at man slett ikke har det godt sammen

 

Anonymkode: 57915...5e6

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 timer siden):

Jeg vet, men jeg formidler jo min versjon. Han har jo åpenbart en helt annen oppfatning. Tenk om det er han som har rett? 

Anonymkode: 197e5...5ef

Du minner meg veldig om en venninne jeg hadde. Mannen og hun var fra to forskjellige verdener hvor han var den med fasade og "god/fin" bakgrunn. En veldig god jobb hvor det er ekstremt viktig å møte andre på en uklanderlig måte. Hun var fra et noe kaotisk hjem uten særlig vekt på annet enn å være "folkelig" og med null sans for snobberi.

Det ble til at han la standarden i forholdet, og hun gjorde sitt beste for å innrette seg, men når de mottok gjester eller var bedt til ulike arrangementer og selskaper, så bør hun irettesatt av ham fordi hun hadde sagt eller gjort noe upassende i situasjonen. Det var jo ikke feil, for hun gjorde og sa mye rart i de ulike settingene. Det var det samme hjemme hos dem fordi alt måtte være strøkent til enhver tid. Alt skulle være av en viss standard.

Hun oppfattet ham som psykopat etter noen år, og det var ikke en bra oppførsel fra ham. Han var derimot ikke i nærheten av å være psykopat men lett å forstå at hun tenkte sånn. 

Du kan si at han burde oppført seg bedre, men det var mest at de overhodet ikke passet sammen. Det var ikke snakk om rett og feil, men to vidt forskjellige mennesker. 

Anonymkode: bdb91...797