Mener dere at

[Anonym bruker]

de som sliter psykisk ikke burde ha barn? Eller at det er synd i dem? 
 

Kan barna få samme psyke som foreldrene? 
 

Hører gjerne tanker her. 

Anonymkode: 403bc...877

[Gjest KenCreek]

Jeg unner ingen barn å ha psykisk syke foreldre, nei. 

[Anonym bruker]

Avhenger vel av hvordan man sliter psykisk. Stor forskjell på en kortvarig moderat depresjon og inngripende tvangstanker, gjentatte selvmordsforsøk og rusproblemer. 
 

Hvis ikke du kan ta vare på deg selv engang, er vel sannsynligheten liten for at du kan ta vare på noen andre? Det er vel der grensen går kanskje? 

Anonymkode: 6f972...985

[Anonym bruker]

Klaustrofobi er en psykisk lidelse. Stakkars de barn som har en forelder med klaustrofobi?

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Avhenger vel av hvordan man sliter psykisk.

Min første tanke også.

Anonymkode: 02484...6a0

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (24 minutter siden):

de som sliter psykisk ikke burde ha barn? Eller at det er synd i dem? 
 

Kan barna få samme psyke som foreldrene? 
 

Hører gjerne tanker her. 

Anonymkode: 403bc...877

Det er jo helt avhengig av diagnose. Men mange psykiske lidelser har jo en arvelig komponent.

Anonymkode: bc7ae...db4

[Tekla123]

Jeg er psykisk syk. Har diagnosen "tilbakevendende depresjon". Er alene med ett barn, har et veldig godt vennskap og samarbeid med pappaen. 

Jeg møtte veggen i høst og gikk inn i en alvorlig depresjon med selvmordstanker, uten fare for å gjennomføre. Det var et tegn på at nå trengte jeg seriøst hjelp. Jeg dro til fastlegen og fikk/får god hjelp. 

Pappaen tok barnet en ukes tid, så jeg fikk komme meg litt og ellers har jeg masse familie rundt meg som bidrar på hver sin måte. 

Nå skal jeg inn i terapi, mulig det blir opphold et eller annet sted også. Jeg spurte pappaen til barnet vårt om det kom til å være noe som helst sjanse for at jeg kom til å miste hovedomsorgen, at han ville ta den fra meg. Og svaret var at han kom til å insistere ovenfor alle involverte at barnet skal ha mest mulig hverdag sammen med meg. For jeg har vært en fantastisk alenemor i 8,5 av 9 år, selv om jeg har slitt med depresjon av og på i ca 7 av de 9 årene. 

Jeg vet at barnet er en pårørende og er jevnlig til samtaler hos fastlege og pårørendegrupper for barn. 

Jeg kan ikke svare på om jeg fortjener å ha barn eller ikke. Om barnet mitt lider, det tror jeg ikke. Da ville vel noen gripet inn. Ikke minst min egen familie. Sykdommen min forteller meg at jeg aldri skulle hatt barn og ønsker det bort, samtidig som jeg vet jeg elsker barnet mitt og hadde kastet meg foran et tog for det. Ingen andre enn andre syke forstår hvor vonde slike tanker er. 

Det er utrolig vanskelig, vondt og sårt å være psykisk syk. Fordommene er store. Jeg er åpen om sykdommen min da og bruker mye humor. 

Når det i en samtale kommer f.eks "du kan ikke gjøre det, er du gæren?". Så slenger jeg ut: "Ja, faktisk. Jeg har det til og med svart på hvitt." 

Eller "Blir du ikke gal av de måkene?"   - Kan ikke bli noe jeg er, vettu 😅

Mange blir litt satt ut, før de ofte spør litt mer. Og da forteller jeg gjerne. 

Så får det være opp til andre å bedømme om jeg fortjener privilegiumet det er å få være mamma. 

Endret 15. mai 2022 av Tekla123
Skrivefeil

[Anonym bruker]

Tekla123 skrev (1 time siden):

Jeg er psykisk syk. Har diagnosen "tilbakevendende depresjon". Er alene med ett barn, har et veldig godt vennskap og samarbeid med pappaen. 

Jeg møtte veggen i høst og gikk inn i en alvorlig depresjon med selvmordstanker, uten fare for å gjennomføre. Det var et tegn på at nå trengte jeg seriøst hjelp. Jeg dro til fastlegen og fikk/får god hjelp. 

Pappaen tok barnet en ukes tid, så jeg fikk komme meg litt og ellers har jeg masse familie rundt meg som bidrar på hver sin måte. 

Nå skal jeg inn i terapi, mulig det blir opphold et eller annet sted også. Jeg spurte pappaen til barnet vårt om det kom til å være noe som helst sjanse for at jeg kom til å miste hovedomsorgen, at han ville ta den fra meg. Og svaret var at han kom til å insistere ovenfor alle involverte at barnet skal ha mest mulig hverdag sammen med meg. For jeg har vært en fantastisk alenemor i 8,5 av 9 år, selv om jeg har slitt med depresjon av og på i ca 7 av de 9 årene. 

Jeg vet at barnet er en pårørende og er jevnlig til samtaler hos fastlege og pårørendegrupper for barn. 

Jeg kan ikke svare på om jeg fortjener å ha barn eller ikke. Om barnet mitt lider, det tror jeg ikke. Da ville vel noen gripet inn. Ikke minst min egen familie. Sykdommen min forteller meg at jeg aldri skulle hatt barn og ønsker det bort, samtidig som jeg vet jeg elsker barnet mitt og hadde kastet meg foran et tog for det. Ingen andre enn andre syke forstår hvor vonde slike tanker er. 

Det er utrolig vanskelig, vondt og sårt å være psykisk syk. Fordommene er store. Jeg er åpen om sykdommen min da og bruker mye humor. 

Når det i en samtale kommer f.eks "du kan ikke gjøre det, er du gæren?". Så slenger jeg ut: "Ja, faktisk. Jeg har det til og med svart på hvitt." 

Eller "Blir du ikke gal av de måkene?"   - Kan ikke bli noe jeg er, vettu 😅

Mange blir litt satt ut, før de ofte spør litt mer. Og da forteller jeg gjerne. 

Så får det være opp til andre å bedømme om jeg fortjener privilegiumet det er å få være mamma. 

❤️

Anonymkode: 403bc...877

[Anonym bruker]

Å være psykisk syk gjør da deg ikke automatisk til en dårligere forelder enn andre. Foreldre uten grenser og foreldre som fremstår perfekte og forventer det samme fra barna, er ikke særlig bra foreldre. De siste er noen av de verste tilfellene.

Så er det ikke til å stikke under en stol at psykisk sykdom kan gå ut over barna til den som er syk. Da er spørsmålet om barn takler noen problemer selv om barndom skal ideelt sett være problemfri. Det er den neppe uansett, så det er å veie problemer opp mot hverandre. Jeg tror barn fint lever gode liv selv om de ikke er perfekte.

Jeg vet ikke hva du mener med synd på? 

Anonymkode: 6bad7...c15

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Å være psykisk syk gjør da deg ikke automatisk til en dårligere forelder enn andre. Foreldre uten grenser og foreldre som fremstår perfekte og forventer det samme fra barna, er ikke særlig bra foreldre. De siste er noen av de verste tilfellene.

Så er det ikke til å stikke under en stol at psykisk sykdom kan gå ut over barna til den som er syk. Da er spørsmålet om barn takler noen problemer selv om barndom skal ideelt sett være problemfri. Det er den neppe uansett, så det er å veie problemer opp mot hverandre. Jeg tror barn fint lever gode liv selv om de ikke er perfekte.

Jeg vet ikke hva du mener med synd på? 

Anonymkode: 6bad7...c15

Er det synd på barn som har psykisk syke foreldre? 

Anonymkode: 403bc...877

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (20 minutter siden):

Er det synd på barn som har psykisk syke foreldre? 

Anonymkode: 403bc...877

Det er ikke nødvendigvis mer synd på fem enn andre nei. Ingen foreldre er perfekte selv om noen til skade for barn vil fremstå sånn. Man må se an hvert tilfelle uavhengig sykdom, fysisk eller psykisk.

Anonymkode: 6bad7...c15

[Anonym bruker]

Jeg vokste opp med en mamma som ikke var psykisk syk på papiret, men var preget av en druålig barndom.

Mange feil hun gjorde. Ikke den beste mammaen, jeg var veldig sensitiv. Nå har jeg klart å forsone meg med dette, og mamma er min beste venn. Vi snakker sammen flere ganger i uka. 

Så man kan ha ræva foreldre som ikke er syke, og gode foreldre som sliter med psyken. 

Jeg dømmer ingen. 

Det eneste som er relevant, er hvordan man er mot barna. ❤️

Anonymkode: f9fae...af7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Er det synd på barn som har psykisk syke foreldre? 

Anonymkode: 403bc...877

Ikke nødvendig vis, men ofte, ja.

Anonymkode: 68477...522

[Anonym bruker]

Vokst opp med psykisk syk mor. Unner ingen det!! Alle bekymringer jeg hadde for henne, frykt, alt hun gjorde som jeg ikke forsto, å plutselig bli sendt til pappa eller besteforeldre uten å se henne på en stund, at jeg måtte bli stor og voksen raskere enn mange andre, mye ansvar mm. 
Fikk heldigvis flytte til pappa da jeg var 12år. 

Anonymkode: 56ec2...d5b

[Anonym bruker]

Svak psyke er arvelig ja,  men det er ikke dermed sagt at ingen psykisk syke bør få barn og at det er synd på alle som har psykisk syke foreldre 

Men, får man barn må man kunne sette egne behov til side for å følge opp barna, og det er det slett ikke alle psykisk syke som klarer.

Jeg har vokst opp med to psykisk syke foreldre selv, og unner ingen det. Men jeg har valgt å få barn med en frisk mann og er veldig bevisst at mine "svakheter" ikke skal ha plass i oppfølgingen av barna.

Anonymkode: b6df0...e77

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 minutter siden):

Svak psyke er arvelig ja,  men det er ikke dermed sagt at ingen psykisk syke bør få barn og at det er synd på alle som har psykisk syke foreldre 

Men, får man barn må man kunne sette egne behov til side for å følge opp barna, og det er det slett ikke alle psykisk syke som klarer.

Jeg har vokst opp med to psykisk syke foreldre selv, og unner ingen det. Men jeg har valgt å få barn med en frisk mann og er veldig bevisst at mine "svakheter" ikke skal ha plass i oppfølgingen av barna.

Anonymkode: b6df0...e77

Unnskyld, men nå er det ikke akkurat sånn at friske foreldre setter egne behov til side heller. Kjære vene så mye snakk om alenetid og hvor lenge de kan ha barna i barnehagen i ferier! 

Anonymkode: 6bad7...c15

[Anonym bruker]

Jeg er psykisk syk, og barna har aldri merket det. Det kommer jo helt an på type og grad og behandling. Mamma hadde en mor som var psykisk syk, og merket det veldig, og vi barnebarn merket det også. Det var tøft, men mamma husker henne som en god mamma også. I de gode periodene var hun verdens beste mor, i de dårlige periodene, måtte hun stå opp om natten og passe på at moren ikke tok livet av seg selv eller andre under psykoser der hun trodde hun kunne fly eller der hun trodde alle var ute etter å drepe henne, eller da hun trodde alle mennesker var zombier osv. Jeg kan ikke huske henne som noe annet enn syk. Tror ikke hun hadde mange klare øyeblikk med årene dessverre.

Anonymkode: 76ab6...2be

[Anonym bruker]

Spørs hvilken grad, men det er synd i barna ja. Har man store psykiske utfordringer bør man tenke seg NØYE om før man setter barn til verden. 

Anonymkode: 19644...717

[Anonym bruker]

Det kommer jo helt an på grad og konsekvenser av den psykiske lidelsen. Mange kan kvalifisere for en diagnose og fikse barn helt fint, en del kan det ikke. 

Anonymkode: 404ce...3d2

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Unnskyld, men nå er det ikke akkurat sånn at friske foreldre setter egne behov til side heller. Kjære vene så mye snakk om alenetid og hvor lenge de kan ha barna i barnehagen i ferier! 

Anonymkode: 6bad7...c15

Nå handlet ikke denne tråden om psykisk friske som er dårlige foreldre da, men selvfølgelig finnes det også.

Anonymkode: b6df0...e77

[Anonym bruker]

Jeg mener at diagnose ikke er det avgjørende, men at funksjonsgraden kan være det. Dette er jo det NAV ser på når det gjelder uføresøknader også, på hvordan fungerer man eller ikke. 

Jeg tenker man kan ha barn selv om man er psykisk syk, men det ultimate da er om man har flere rundt seg til å hjelpe. Eks at den andre forelderen er der samt har øvrig familie som kan avlaste. Nå må man huske på at mange kan være frisk før de får barn og så oppleve å bli dårlig med årene. Man kan aldri sikre seg mot sykdom, heller ikke psykisk sykdom. 

Anonymkode: aacf4...aaa

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (46 minutter siden):

Nå handlet ikke denne tråden om psykisk friske som er dårlige foreldre da, men selvfølgelig finnes det også.

Anonymkode: b6df0...e77

Det er helt naturlig og også greit å sammenligne her. Det er jo psykisk syke kontra friske foreldre. 

Anonymkode: 6bad7...c15

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (47 minutter siden):

Nå handlet ikke denne tråden om psykisk friske som er dårlige foreldre da, men selvfølgelig finnes det også.

Anonymkode: b6df0...e77

Jo, indirekte gjør den det. 

Spørsmålet er:

"Mener dere at..."

Anonym bruker skrev (10 timer siden):

de som sliter psykisk ikke burde ha barn? Eller at det er synd i dem? 
 

Kan barna få samme psyke som foreldrene? 
 

Hører gjerne tanker her. 

Anonymkode: 403bc...877

Her er altså ikke "sliter psykisk" isolert. Skal vi diskutere de som "sliter psykisk" må vi kunne jevnføre med noe. Hva skal vi jevnføre med, mener du? Trestubber? Frosker?

Det blir nærliggende å jevnføre med de som ikke sliter psykisk, synes du ikke? Derfor handler tråden indirekte om hvordan de som ikke sliter psykisk er som foreldre jevnført med de som sliter psykisk. Eller omvendt, om du vil.

Anonymkode: 02484...6a0

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (17 minutter siden):

Jo, indirekte gjør den det. 

Spørsmålet er:

"Mener dere at..."

Her er altså ikke "sliter psykisk" isolert. Skal vi diskutere de som "sliter psykisk" må vi kunne jevnføre med noe. Hva skal vi jevnføre med, mener du? Trestubber? Frosker?

Det blir nærliggende å jevnføre med de som ikke sliter psykisk, synes du ikke? Derfor handler tråden indirekte om hvordan de som ikke sliter psykisk er som foreldre jevnført med de som sliter psykisk. Eller omvendt, om du vil.

Anonymkode: 02484...6a0

Og der var du i gang! 

Anonymkode: 144f6...593

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Og der var du i gang! 

Anonymkode: 144f6...593

Nei, hvis du sjekker anonymkoden min så ser du at jeg har vært i gang helt siden kommentar nummer 4.

Anonymkode: 02484...6a0

[Anonym bruker]

Det kommer jo helt an på hvor alvorlig de sliter. Noen kan være flott foreldre selv om de sliter litt psykisk, mens andre sliter så mye psykisk at de ikke burde få barn.

Har en venninne, vi har ikke så mye kontakt nå, men har kjent henne siden vi var tenåringer. Hun har alltid slitt psykisk, aldri klart seg i arbeidslivet. Og mistet 3 barn til barnevernet, de 2 første hadde hun i noen år, før de ble tatt fra henne. Det siste barnet ble tatt fra henne på føden. Og hun sliter alvorlig psykisk, hun har og vært alene med alle barna. Og med far til barna som ikke vil ha noe å gjøre med barna. Selv så skjønner hun ikke hvorfor de tar barna hennes. Mens vi rundt skjønner det. Og det må jo være utrolig vondt for henne, men barna har det bedre ved å bo hos andre.

Anonymkode: 84e25...edc