Deres tanker om død!

[Anonym bruker]

Tante Hufsa skrev (13 timer siden):

Er ikke redd for døden. Jeg er kanskje redd for prosessen. Selvsagt har jeg noen ganger tanker om tidlig død, det frykter man kanskje innimellom. Særlig etter barna kom. 

Tanker jeg ofte får når noen nær meg er død er, hvordan kan det bare være over? Hvordan kan verden rulle videre så lett? (Selvsagt sorgtanker). Hvor er de nå? Finnes det noe etter døden? Det er jo et naturlig spørsmål når man mister noen veldig nær tror jeg. 

Rett etter pappa døde var jeg selvsagt veldig lei meg. Ville gjerne tro på liv etter døden, at han fortsatt passet litt på meg. Jeg satt nede ved elva og gråt og tenkte. Sendte ut «rop til universet» (litt teatralsk der altså) -Pappa jeg SAVNER deg, gi meg et tegn. 
Og av alle merkelige ting kom en bitteliten fugl, usikker på hvilken egentlig, og den satt seg på skotuppen min. Jeg satt på gresset med utstrakte ben og der satt fuglen (trolig en fugleunge) og så på meg. Satt helt musestille og så på den. Det føltes som en evighet. Der og da fikk jeg en veldig ro inni meg. Det var et tegn, -jeg er her jenta mi, i en annen form. Selvsagt bare ønsketenkning, men har aldri før eller siden opplevd slikt. 
Muligens, nå beveger jeg meg over på et helt nytt tema man kan diskutere 😊, senset denne fuglen min dype sorg og kom for å sjekke meg ut (eller trøste?). Fugler er jo bevist smarte skapninger. 
Uansett, etter denne hendelsen landet sorgen min og jeg følte meg ikke helt farløs, og jeg føler døden ikke er endelig. Så kan andre si at jeg mangler litt bakkekontakt og tror på eventyr. Dét lever jeg fint med. 
Ikke redd døden, redd prosessen opp til døden, om den er vond. Bittelitt redd for å forlate barna «for tidlig». 

Herregud for en fantastisk historie. Vær så snill å fortell barnebarna dine denne 😍

Anonymkode: 77bb9...c0a