Deres tanker om død!

[Anonym bruker]

Er dere redd? Synes dere setter trist? Har dere mistet noen nære? 

Anonymkode: c9c9a...bbf

[Anonym bruker]

Mistet en onkel, 3 besteforeldre, en søster og en av mine beste venner. Er redd for å dø. Vanskelig å forestille seg å ikke eksistere. Bare blir borte. Til en annen type energi.

Skulle ønske vi ikke trengte å bytte ut folk hele tiden….

Anonymkode: 22743...4e1

[Anonym bruker]

Jeg har 2 ganger i livet mitt fått beskjed om at jeg kommer til å bli invalid innen kort tid.
Jeg har en gang fått beskjed om at sjansen for at jeg noen gang skulle fylle 30 år var veldig liten.

I dag har jeg 3 barn, er 47 år og jogger 10 km 3 ganger i uken.

Jeg har sluttet å være redd for å dø for lenge siden, det er jeg ferdig meg.

Men jeg er redd for å miste de som er nære meg.
Blir redd hver gang jeg ser mamma for hun blir mer og mer skrøpelig.
Pappa mistet jeg for 25 år siden så har liksom bare henne

Anonymkode: 3decf...270

[Anonym bruker]

mistet en kompis i 1999, Mistet bestefaren min i 2000, rett før jeg fylte 15. Mistet bestemoren min i 2018, det var det verste som har skjedd meg. Mistet farfar i fjor og kommer til å miste et nært familiemedlem innen 24 timer. 

Jeg orker ikke engang å tenke på det. Jeg skyver det bare unna 

Anonymkode: 687a7...527

[LillaGorilla♥♥]

Jeg er ikke redd for å dø, men jeg er redd for å ikke få leve mer, om det gir mening.

Jeg vil jo ikke reise fra barna mine og andre jeg er glad i, jeg er glad i livet mitt og ønsker å være her lengst mulig. Men ikke for en hver pris, jeg har sett nok til å forstå at det å dø ikke alltid er det verste som kan skje et menneske, jeg er mer redd for å bli helt hjelpetrengende eller måtte leve i uutholdelige smerter. Døden i seg selv skremmer meg ikke, - selv om jeg har sett folk dø og sett døde mennesker og mistet folk jeg er glad i- bare uvissheten om når og hvordan.

 

«Døden er ikke så skremmende som før.
Folk jeg var glad i
har gått foran og kvistet løype.
De var skogskarer og fjellvante.
Jeg finner nok fram.»

- Kolbein Falkeid

[KellyTaylor]

Jeg har naturlig nok mistet besteforeldre gjennom årenes løp og tyngst var det med mormor siden vi hadde et nært forhold. Og det aller verste var da min beste venninne døde av kreft kun 40 år gammel ❤️ Døden er både skummelt, naturlig og fint, men jeg ønsker at mine nære får leve for alltid - noe som ikke er mulig så klart.

Gruer meg til den dagen mine foreldre ikke er her lengre.

[Anonym bruker]

Etter å ha sett mitt barn og min pappa dø så er jeg overbevist om at uansett hva som skjer så er det noe godt. De gikk til et fredeligere sted. 
 

Jeg er ikke redd for å dø, for da får jeg vite - kanskje jeg møter babyen min igjen. Men jeg er redd for å ikke leve mer, jeg har mange å elske og mye å leve for. 

Anonymkode: becdd...038

[LillaGorilla♥♥]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Etter å ha sett mitt barn og min pappa dø så er jeg overbevist om at uansett hva som skjer så er det noe godt. De gikk til et fredeligere sted. 
 

Jeg er ikke redd for å dø, for da får jeg vite - kanskje jeg møter babyen min igjen. Men jeg er redd for å ikke leve mer, jeg har mange å elske og mye å leve for. 

Anonymkode: becdd...038

❤️

[Anonym bruker]

Jeg er redd for døden og redd for å miste de jeg er glad i. Det har alltid vært så lenge jeg kan huske. Fikk aldri lov til å være med i begravelser før jeg ble myndig, så tenker det er mye av grunnen til den redselen. At jeg aldri har fått ha et naturlig forhold til døden og ikke fikk være med i begravelser i oppveksten. 

Anonymkode: 80127...99f

[Anonym bruker]

Jeg er ikke redd for å være død, og jeg tror ikke de døde har det fælt, de er jo ikke mer.

Men jeg synes det er trist når unge mennesker blir frarøvet muligheten for et liv, som da en nabojente her døde av kreft, 11 år gammel.

Jeg har heller ikke lyst til å dø fra barna mine, de trenger meg og min støtte og kjærlighet i mange år til.

Så jeg vil gjerne leve for å ha glede av menneskene i livet mitt, og for å være der for de som trenger meg.

Jeg er altså ikke redd for døden, og selv om savn er vondt er det en del av livet det også. 

Anonymkode: 4f84b...0b8

[Anonym bruker]

Jeg er ikke redd for døden for egen del, ikke vært siden ungdommen. Den er trist for de som er igjen.

Men jeg er agnostiker overfor døden. Alt vi levende kan vite er at døden er da kroppen slutter å holde liv ved like. Ut over det kan vi ikke vite noe. Vi vet ikke om det er ingenting eller noe etter døden.

Anonymkode: 765dd...7cd

[Anonym bruker]

Kommer sogen til å gå over etter å miste de nærmeste? Og hvor lenge sørget du? 

Anonymkode: c9c9a...bbf

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 minutter siden):

Kommer sogen til å gå over etter å miste de nærmeste? Og hvor lenge sørget du? 

Anonymkode: c9c9a...bbf

Sorg blir mindre smertefullt etterhvert, livet går videre uten den personen og det blir lettere å leve etterhvert.

Men savnet  er der

Anonymkode: 4f84b...0b8

[Anonym bruker]

Jeg er ikke redd for å dø, tror ikke det er over da. Men jeg vil leve en god stund til på grunn av barna mine.

Jeg har mistet begge mine foreldre, en venn og en 3 hunder. Tar med hundene, siden den siste hunden var den hardeste å miste, av alle de jeg har mistet. 

Anonymkode: 9262d...321

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (16 minutter siden):

Kommer sogen til å gå over etter å miste de nærmeste? Og hvor lenge sørget du? 

Anonymkode: c9c9a...bbf

Sorgen går ikke over. Savnet går ikke over. Men det blir lettere og lettere å leve med det. Søsteren min døde i 2019, og av og til er jeg fortsatt på vei for å ringe henne når noe fint skjer, eller noe det var naturlig å fortelle henne om. 

Anonymkode: 22743...4e1

[Anonym bruker]

Redd og redd.. ja liker jo ikke tanken å måtte forlate dette livet, spesielt ikke fra mine barn og familie. Men jeg vet at du kommer "hjem" når du dør og sjelen som er oss aldri dør. Vi låner bare kroppen for å leve på jorden. Når vi dør, bearbeider vi det vi har opplevdt dette livet så avgjør vi selv om vi vil komme tilbake å ha en ny lærdom eller om vi vil besøke andre plasser i universet. 
kroppen vi er i er bare ett redskap her på jorden. Vi forsvinner aldri og det blir ikke mørkt. 

Anonymkode: 711bc...7f4

[Tante Hufsa]

Er ikke redd for døden. Jeg er kanskje redd for prosessen. Selvsagt har jeg noen ganger tanker om tidlig død, det frykter man kanskje innimellom. Særlig etter barna kom. 

Tanker jeg ofte får når noen nær meg er død er, hvordan kan det bare være over? Hvordan kan verden rulle videre så lett? (Selvsagt sorgtanker). Hvor er de nå? Finnes det noe etter døden? Det er jo et naturlig spørsmål når man mister noen veldig nær tror jeg. 

Rett etter pappa døde var jeg selvsagt veldig lei meg. Ville gjerne tro på liv etter døden, at han fortsatt passet litt på meg. Jeg satt nede ved elva og gråt og tenkte. Sendte ut «rop til universet» (litt teatralsk der altså) -Pappa jeg SAVNER deg, gi meg et tegn. 
Og av alle merkelige ting kom en bitteliten fugl, usikker på hvilken egentlig, og den satt seg på skotuppen min. Jeg satt på gresset med utstrakte ben og der satt fuglen (trolig en fugleunge) og så på meg. Satt helt musestille og så på den. Det føltes som en evighet. Der og da fikk jeg en veldig ro inni meg. Det var et tegn, -jeg er her jenta mi, i en annen form. Selvsagt bare ønsketenkning, men har aldri før eller siden opplevd slikt. 
Muligens, nå beveger jeg meg over på et helt nytt tema man kan diskutere 😊, senset denne fuglen min dype sorg og kom for å sjekke meg ut (eller trøste?). Fugler er jo bevist smarte skapninger. 
Uansett, etter denne hendelsen landet sorgen min og jeg følte meg ikke helt farløs, og jeg føler døden ikke er endelig. Så kan andre si at jeg mangler litt bakkekontakt og tror på eventyr. Dét lever jeg fint med. 
Ikke redd døden, redd prosessen opp til døden, om den er vond. Bittelitt redd for å forlate barna «for tidlig». 

[Anonym bruker]

Jeg er ikke redd for døden. Men jeg er redd for å dø fra barna mine, for de trenger meg i mange år til!!!

Anonymkode: fe903...178

[Anonym bruker]

Jeg er ikke så redd for døden, tenker sjelden over det. Har mistet flere nære, noen fredelig, som bestemor. Bare sovnet inn og alt var rolig, jeg savner henne, men aksepterer at hennes tid var over. En annen kom brått på. Det sliter jeg fremdeles med å akseptere. En var en helt jævlig opplevelse, for å være ærlig. Jeg håper inderlig at ingen andre jeg er glad i, eller meg selv, må noen gang oppleve å avslutte livet på den måten. 
 

Så jeg er ikke redd for selve døden, jeg håper den kommer fredelig på og ikke altfor tidlig, men jeg frykter en smertefull avslutning på livet. 

Anonymkode: 77bb9...c0a

[Anonym bruker]

Døden er en helt naturlig greie vi alle må forholde oss til. Å miste nære og kjære er helt normalt i løpet av livet. Ens foreldre, f.eks., bør jo, rent statistisk, dø før en selv. 

Selve dødsøyeblikket kan være stygt, men det kan like gjerne være helt rolig og egentlig godt. Jeg har selv vært tilstede og holdt den døende i hånda flere ganger. 

Jeg frykter overhodet ikke døden. Det blir min tur også, men jeg håper jo å få være med en del år fremdeles. 

Anonymkode: 423b3...b2e

[Admin]

Tråden er ryddet for selvmordstanker.

Admin

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (17 timer siden):

Er dere redd? Synes dere setter trist? Har dere mistet noen nære? 

Anonymkode: c9c9a...bbf

 Jeg er redd for å dø for barna mine trenger meg. Er redd for å gå glipp av bryllup og barnebarn. Vil de skal ha et godt liv.

Lurer på om barna vil glemme meg etter hvert når jeg dør?

Har lovet barna at vi skal prøve å bli så gamle vi kan. Når vi er gamle er de så lei oss uansett at da er det greit. Og at vi skal passe på de fra himmelen.

Anonymkode: 61b5b...177

[Anonym bruker]

Ærlig. Min egen død har jeg ikke tenkt så mye på. Gjerne ikke noe tap, men å miste selv har jeg tenkt på. Og den sorgen skjønner jeg ikke hvordan takle? 

Anonymkode: c9c9a...bbf

[Anonym bruker]

veldig redd , redd for å bare slutte å eksistere 😭 hvis jeg går inn for å tenke på det så blir jeg fysisk uvel og veldig trist .

Anonymkode: 68279...74c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Ærlig. Min egen død har jeg ikke tenkt så mye på. Gjerne ikke noe tap, men å miste selv har jeg tenkt på. Og den sorgen skjønner jeg ikke hvordan takle? 

Anonymkode: c9c9a...bbf

Helt ærlig. Jeg har tenkt mer på den vakre dagen du slutter å poste syteinnlegg enn på min egen død. Det burde du fokusere på også, fremfor å dyrke negativiteten. 

Anonymkode: 3de3e...3b1