Jeg er så fortvilet

[Anonym bruker]

Jenta på 15 år og samboer (stefar) går ikke sammen. Vi har vært i lag siden hun var 4 år. De er totalt forskjellige. Han er mer rett på i forhold til den gamle måten om å slutte å syte, klage og ting går over mens hun er sårbar og veldig sensitiv. Siden hun kom i puperteten så hadde det bare ekskalert. Hun er stor i munnen, gråter fort/blir forbanna hvis hun får motgang. Jeg er så på randen av dette at jeg vet ikke mer hva jeg skal gjør. Vi har vært på bup, familievernkontoret, fastlege, skolehelsesøster.. men hun ønsker ikke å snakke hvis hun får motgang. 
jeg er så fortvilet og så tapt for energi av dette at jeg har bare lyst å grave meg ned å bli der! Idag er den dagen tårene presser på. Prøvdte å snakke med henne nå om å få ordent opp i situasjonen og prøve å gjør det bedre. Snakke med respekt selv om man ikke liker personen. Men jeg kommer jo ikke inn til henne, hun bare sier jeg vet ikke, og da sier jeg det vet du! Hun har sine oppgaver men er evig mas før hun gjør dem. Som en trassalder på 2 år. 

De er så sta begge 2 og når han får hele tiden frekke kjeft tilbake så har han kommet nå at han reagere fort for han er så lei. 

jeg er og kronisk syk med ekstrem utmattelse, noe som gjør at jeg blir dårlige av sitasjonen. jeg føler meg så fanget av hele greia. 

Anonymkode: 5430c...6cb

[Anonym bruker]

Vil og legge til aom jeg glemte at de er begge 2 om dette, ikke bare datteren min. Mannen også er like mye skyld i det.

Anonymkode: 5430c...6cb

[Anonym bruker]

Tenåringer kan med rett kombo av hormoner og personlighet fint være et helvete. Et sint eller et gråtende sutrehelvete. Navlebeskuende er de også. Det fine er at det går over. 

Anonymkode: b181e...cef

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 minutter siden):

Tenåringer kan med rett kombo av hormoner og personlighet fint være et helvete. Et sint eller et gråtende sutrehelvete. Navlebeskuende er de også. Det fine er at det går over. 

Anonymkode: b181e...cef

Jeg ser at det går utover venne fronten også.. nå vet jeg ikke hvordan de andre er om de er like men fy jeg orker ikke dette

Anonymkode: 5430c...6cb

[Anonym bruker]

Jenta di er sikkert krevende, men jeg har allike sympati med henne. Tenk å være stuck med en person du har dårlig kjemi med i over 10 år! Hvem av oss hadde ikke blitt gretten av det

Anonymkode: cbb97...916

[Anonym bruker]

Spørs om dere ikke har kommet i et litt feil spor.

Du blir megleren mellom dem, hun sliter litt, og alt blir forsterket.

Tenårene kan være vanskelige, og det er umulig for en pubertal hormonbombe og se så veldig utover egne behov. Vi voksne kan si til oss selv i en tung periode at vi får bare "stå den av", det kommer bedre tider, men en tenåring er ikke så god på det. De har fremdeles den barnslige leve i nuet innstillingen, tenårenes egoisme og mangler de voksnes evne til å stå i det til det går over.

Det høres ut som tenåringen din er av de som sliter litt ekstra, og din megling og stefars manglende forståelse forsterker det.

Jeg tror faktisk du må slutte å prøve så hardt, aksepter at hun har tunge dager, vær der for henne, men ikke prøv å løse det for henne 

Anonymkode: 8590f...593

[Anonym bruker]

Nå ser jeg din datters situasjon oppe i alt. Hun blir jo ikke møtt med forståelse noe sted, ikke av stefarens måte å være den gamle skolen på, og ikke av deg som mener at hun må gjøre det beste ut av situasjonen og at hun vet, når hun sier at hun ikke vet! Stakkars jente sier nå jeg, og selv om jeg forstår at det er vanskelig for deg, så tenker jeg mest på all denne motgangen jenta føler at hun får. Du vet at det er stefaren som tar feil her, og at det er han som må endre på måten han tenker at man må tåle ting osv på?  Du kan ikke gi ansvaret til jenta på 15 år som midt i en vanskelig livsfase, og som har en avvisende stefar og en utslitt mor. Dette er ikke riktig mot henne altså. 

Anonymkode: e4812...d2e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Vil og legge til aom jeg glemte at de er begge 2 om dette, ikke bare datteren min. Mannen også er like mye skyld i det.

Anonymkode: 5430c...6cb

Eller... Bare mannen. Du kan ikke for alvor mene at hun har skylden. 🙄 Hans væremåte kan du skylde på. 

Anonymkode: 663c7...dcf

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Vil og legge til aom jeg glemte at de er begge 2 om dette, ikke bare datteren min. Mannen også er like mye skyld i det.

Anonymkode: 5430c...6cb

Jeg vil si at han har mest ansvar her. 

Anonymkode: b91c3...765

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg ser at det går utover venne fronten også.. nå vet jeg ikke hvordan de andre er om de er like men fy jeg orker ikke dette

Anonymkode: 5430c...6cb

Vet du.. Du minner meg om min mor. Og mannen din om min far. Jeg var ett såret barn som ikke følte meg forstått, og følte at jeg bare fikk kjeft. Jeg vare ett sant "marerittet" som dere kaller det.. Men jeg hadde det ikke bra. 

Det eneste jeg ønsket var foreldre som ga meg litt slækk, var forståelsesfulle, snakket pent til meg. Å være ungdom er ikke bare bare. Jeg føler at perioden da jeg var 15-20 år var traumatiske for meg. 

Jeg har alltid vært snill og grei, og blir lei meg når jeg får høre at jeg var vanskelig. Jeg HADDE det vanskelig. Men følte at jeg ikke fikk hjelp. 

Ikke se på henne som en byrde, men som en fantastisk jente. 

Anonymkode: 663c7...dcf

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (38 minutter siden):

Eller... Bare mannen. Du kan ikke for alvor mene at hun har skylden. 🙄 Hans væremåte kan du skylde på. 

Anonymkode: 663c7...dcf

Hadde dette vært tilfelle også hvis det hadde vært far til jenta? 

Anonymkode: c65e3...f24

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 minutter siden):

Jeg vil si at han har mest ansvar her. 

Anonymkode: b91c3...765

Hadde du ment det samme hvis det hadde vært far til jenta? 

Anonymkode: c65e3...f24

[Anonym bruker]

Jeg synes at du har et uheldig perspektiv når du beskriver datteren din, og da lurer jeg på om det er del av problemet? Hun er barnet ditt. Når hun kommer i konflikt med mannen du har valgt til hennes stefar (som hun ikke selv har valgt å bo med i årevis), vet jeg hvilket perspektiv og hvem sine behov jeg hadde valgt å fokusere på. Mor-barn-relasjonen er et livslangt, biologisk bånd, hvis man tar vare på barnets tillit og lojalitet og møter det på en god måte.

Anonymkode: c9a04...f4d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (27 minutter siden):

Vet du.. Du minner meg om min mor. Og mannen din om min far. Jeg var ett såret barn som ikke følte meg forstått, og følte at jeg bare fikk kjeft. Jeg vare ett sant "marerittet" som dere kaller det.. Men jeg hadde det ikke bra. 

Det eneste jeg ønsket var foreldre som ga meg litt slækk, var forståelsesfulle, snakket pent til meg. Å være ungdom er ikke bare bare. Jeg føler at perioden da jeg var 15-20 år var traumatiske for meg. 

Jeg har alltid vært snill og grei, og blir lei meg når jeg får høre at jeg var vanskelig. Jeg HADDE det vanskelig. Men følte at jeg ikke fikk hjelp. 

Ikke se på henne som en byrde, men som en fantastisk jente. 

Anonymkode: 663c7...dcf

Har aldri sett på henne som en byrde så ikke legg ord her jeg ikke skriver!

her har vi gjort AlT for å prøve å få hjelp, men hva hjelper det når hun nekter? Vi prøver hele tiden, jeg er alltid der for henne, hun får det hun vil omtrent, men når vi krever noe tilbake så blir alt snudd på hodet. Når stefaren sier det så er hun skikkelig frekk i munnen og svarer lenge før hun får noe kjeft. Hun har blitt roset og snakket med i all vilden sky men ingenting hjelper. Hvis vi sier at hun må legge seg så for vi bare ett nei. Samme hvis vi spør henne om hjelp osv, men motsatt så skal vi stå der med en gang. Samme med samboer, hvis hun trenger hjelp.

må huske jeg ikke får skrevet hele livshistorien på forumet her og at en sak altid har 2 sider.

Anonymkode: 5430c...6cb

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 minutter siden):

Jeg synes at du har et uheldig perspektiv når du beskriver datteren din, og da lurer jeg på om det er del av problemet? Hun er barnet ditt. Når hun kommer i konflikt med mannen du har valgt til hennes stefar (som hun ikke selv har valgt å bo med i årevis), vet jeg hvilket perspektiv og hvem sine behov jeg hadde valgt å fokusere på. Mor-barn-relasjonen er et livslangt, biologisk bånd, hvis man tar vare på barnets tillit og lojalitet og møter det på en god måte.

Anonymkode: c9a04...f4d

Så jeg får ikke være oppgitt etter å ha holdt ut i så mange år? Jøss gud forby om man ikke altid snakket rosenrødt om alt! 
nei hun har ikke valgt det, men det startet ikke for 10 år siden, men for 3 når hun kom i puperteten. Hadde det vært noe annet om det hadde vært faren hennes? Hun har selv ikke valgt han heller. 
med meg så har det startet gradvis og hun er ikke like hard mot meg som med stefar. Han får absolutt all motgang!

vi har snakket og snakket, gjort hyggelige ting men er grenser på hvor mye man skal tåle og. 

Anonymkode: 5430c...6cb

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (34 minutter siden):

Hadde du ment det samme hvis det hadde vært far til jenta? 

Anonymkode: c65e3...f24

Ja, absolutt. Og hadde forstått det enda mindre

Anonymkode: b91c3...765

[Anonym bruker]

Har hun kontakt med pappaen sin? Kan det være noe der som plager henne? 

Anonymkode: d2705...1d7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Nå ser jeg din datters situasjon oppe i alt. Hun blir jo ikke møtt med forståelse noe sted, ikke av stefarens måte å være den gamle skolen på, og ikke av deg som mener at hun må gjøre det beste ut av situasjonen og at hun vet, når hun sier at hun ikke vet! Stakkars jente sier nå jeg, og selv om jeg forstår at det er vanskelig for deg, så tenker jeg mest på all denne motgangen jenta føler at hun får. Du vet at det er stefaren som tar feil her, og at det er han som må endre på måten han tenker at man må tåle ting osv på?  Du kan ikke gi ansvaret til jenta på 15 år som midt i en vanskelig livsfase, og som har en avvisende stefar og en utslitt mor. Dette er ikke riktig mot henne altså. 

Anonymkode: e4812...d2e

Med forståelse? På hva da? At alt er en kamp og lar det gå utover samboer? Så han skal tåle å bli kalt det ene og det andre uten å si noe tilbake at dette er ikke greit?

har ikke gitt henne ansvaret på henne, men hun har selv ansvat for hvordan hun snakker og oppføre seg mot oss. Vi har gjort alt for å få hjelp men når vi sitter der, er hun frekk, vil ikke snakke og mener at det er andre sin feil. 
jeg har aldri avist henne! Aldri! Og hun vet og kommer til meg alltid hvis det er noe

Anonymkode: 5430c...6cb

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Har hun kontakt med pappaen sin? Kan det være noe der som plager henne? 

Anonymkode: d2705...1d7

Nei er ikke mye kontakt der da hun nekter å reise ut til han. Han bryr seg ikke om henne virker det som og det er noe hun og sliter med. Dette har hun og snakket med andre om. 

Anonymkode: 5430c...6cb

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Har aldri sett på henne som en byrde så ikke legg ord her jeg ikke skriver!

her har vi gjort AlT for å prøve å få hjelp, men hva hjelper det når hun nekter? Vi prøver hele tiden, jeg er alltid der for henne, hun får det hun vil omtrent, men når vi krever noe tilbake så blir alt snudd på hodet. Når stefaren sier det så er hun skikkelig frekk i munnen og svarer lenge før hun får noe kjeft. Hun har blitt roset og snakket med i all vilden sky men ingenting hjelper. Hvis vi sier at hun må legge seg så for vi bare ett nei. Samme hvis vi spør henne om hjelp osv, men motsatt så skal vi stå der med en gang. Samme med samboer, hvis hun trenger hjelp.

må huske jeg ikke får skrevet hele livshistorien på forumet her og at en sak altid har 2 sider.

Anonymkode: 5430c...6cb

Det virker bare som at du ikke betrakter henne som et barn. Det å si at hun og stefaren er så ulike er jo rart det også, når han er en voksen mann. Klart at de er ulike da. Eller totalt forskjellige som du skriver. Når han ber henne slutte å syte mm så blir hun jo ikke møtt på følelser, og du skriver at hun er sensitiv osv.

Samtidig sier du at de aldri har gått særlig bra sammen. Det sier seg selv at det ikke er lett for henne, og det er jo faktisk sånn at du og stefaren er de voksne som må ta tak het. Han må også begynne å vise datteren din mer respekt og omtanke. Men det nytter jo ikke å si noe når du føler det blir angrep. 

Anonymkode: e4812...d2e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (36 minutter siden):

Det virker bare som at du ikke betrakter henne som et barn. Det å si at hun og stefaren er så ulike er jo rart det også, når han er en voksen mann. Klart at de er ulike da. Eller totalt forskjellige som du skriver. Når han ber henne slutte å syte mm så blir hun jo ikke møtt på følelser, og du skriver at hun er sensitiv osv.

Samtidig sier du at de aldri har gått særlig bra sammen. Det sier seg selv at det ikke er lett for henne, og det er jo faktisk sånn at du og stefaren er de voksne som må ta tak het. Han må også begynne å vise datteren din mer respekt og omtanke. Men det nytter jo ikke å si noe når du føler det blir angrep. 

Anonymkode: e4812...d2e

Når jeg snakker om ulikheter så er det jo ikke alderen jeg snakker om kjære deg, men personlighetene. Hun er veldig sensitive, det er jeg også men hun er i en alder der følelser og hormoner går i 100 til tider. Jo de har det gått i samen og men prosentdelen er mindre enn det andre. Jeg som mor ytrer fortvilelse, ikke at jeg er en sten kald mor som skylder på datteren min. Og det å bli angrepet synes jeg ikke noe om nei, spesielt når jeg vet handa på hjertet at jeg har gjort absolut alt for henne for at hun skal ha det bedre med seg selv. Nei min samboer må og selfølgelig gjør endringer, har aldri vært snakk om noe annet. Men når man har prøvdt å ikke si noe, feie ting vekk og bare stå i det mens hun hamrer løst, prøvdt å snakke med henne med å finne ut hva vi kan gjør for å gjør det bedre men alikevell så er ikke deg godt nok, nei da blir man forvilet. 
du vrir og vrenger på ordene jeg skriver, ikke møtt med følelser? Nei man blir faktisk veldig metta til slutt. En gang er grensa nådd. Jeg har snakket med mange profosjonelle om dette og de ser fortvilselsen min, de snakker med henne også. Så hva skal vi gjør liksom til slutt? Hun er jo ikke den eneste i familien eller det eneste barnet her. 
han er bare god nok hvis hun får noe av han da hun vet at han har penger til det. Hun fikk til og med bunad til 40.000 kr av han til konfirmasjonen

Anonymkode: 5430c...6cb

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Med forståelse? På hva da? At alt er en kamp og lar det gå utover samboer? Så han skal tåle å bli kalt det ene og det andre uten å si noe tilbake at dette er ikke greit?

har ikke gitt henne ansvaret på henne, men hun har selv ansvat for hvordan hun snakker og oppføre seg mot oss. Vi har gjort alt for å få hjelp men når vi sitter der, er hun frekk, vil ikke snakke og mener at det er andre sin feil. 
jeg har aldri avist henne! Aldri! Og hun vet og kommer til meg alltid hvis det er noe

Anonymkode: 5430c...6cb

Tåle alt uten å svare om hun er frekk? Tidligere hørtes det ut som han var ganske frekk han også. 50% av skylden ga du vel til han. 

Vi har altså en sårbar ungdom som sikkert trenger ekstra mye emosjonell støtte og stabilitet. I og med at hun ikke ønsker kontakt med faren er han neppe en god støtte. Stefaren er oppfarende og krangler/svarer som en ungdom selv. Lite emosjonell støtte der. Mor har prøvd i mange år men er kronisk utmattet og slites mellom lojalitet til barnet og samboeren sin. Tror iIkke det nytter ikke å skaffe hjelp i form av feks. psykolog en gang i uken. Hun trenger flere trygge voksne i livet sitt. Som bryr seg om henne og klarer å se forbi atferden. 

Anonymkode: 439d7...b20

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (24 minutter siden):

Når jeg snakker om ulikheter så er det jo ikke alderen jeg snakker om kjære deg, men personlighetene. Hun er veldig sensitive, det er jeg også men hun er i en alder der følelser og hormoner går i 100 til tider. Jo de har det gått i samen og men prosentdelen er mindre enn det andre. Jeg som mor ytrer fortvilelse, ikke at jeg er en sten kald mor som skylder på datteren min. Og det å bli angrepet synes jeg ikke noe om nei, spesielt når jeg vet handa på hjertet at jeg har gjort absolut alt for henne for at hun skal ha det bedre med seg selv. Nei min samboer må og selfølgelig gjør endringer, har aldri vært snakk om noe annet. Men når man har prøvdt å ikke si noe, feie ting vekk og bare stå i det mens hun hamrer løst, prøvdt å snakke med henne med å finne ut hva vi kan gjør for å gjør det bedre men alikevell så er ikke deg godt nok, nei da blir man forvilet. 
du vrir og vrenger på ordene jeg skriver, ikke møtt med følelser? Nei man blir faktisk veldig metta til slutt. En gang er grensa nådd. Jeg har snakket med mange profosjonelle om dette og de ser fortvilselsen min, de snakker med henne også. Så hva skal vi gjør liksom til slutt? Hun er jo ikke den eneste i familien eller det eneste barnet her. 
han er bare god nok hvis hun får noe av han da hun vet at han har penger til det. Hun fikk til og med bunad til 40.000 kr av han til konfirmasjonen

Anonymkode: 5430c...6cb

Nå svarte jeg jo ut fra HI, og så kommer det mer til utover i tråden. Jeg mente ikke å angripe deg, men jeg syns det virker veldig opplagt at hun blir sint og fortvilet når stefaren mener at hun ikke må syte og tåle mer og at ting går over, når hun reagerer på ting. Dessuten ble det mye om hennes væremåte og sensitivitet og litt om han som i at han også har litt skyld. Da blir det veldig feil. Han er voksen og har ansvaret, for hun er ikke i posisjon til å ordne opp i dette kaoset. Det virker som om du forventer det. Det er du og han som må finne en løsning her, og kanskje dere kan snakke med rådgivere uten at hun må være tilstede? Kanskje det kan være en idé for å få løst denne vanskelige situasjonen? 

Anonymkode: e4812...d2e

[Anonym bruker]

Jeg tror du må legge bort regnskapet ditt, tanken om at dere gjør alt for henne og derfor må hun være grei. Hun kan ikke skylde stefar noe selv om hun har fått bunad til 40.000, det er ikke sånn det fungerer.

Hva om stefar trekker seg litt unna grensesetting en periode, og lar deg ta deg av det? Sammen kan dere bli enige om noen ting som er viktige - jenta selv kan være med og avtale i fredstid - og så lar dere andre ting fare en tid. Det kan f.eks. være at alle skal snakke høflig til hverandre, hun skal komme hjem til avtalt tid, og hun skal gjøre lekser hver dag. Eller hva nå som er viktig for dere. Bryter hun reglene må dere sette grenser på en vennlig, bestemt måte, selv om dere kanskje ikke når frem. Ikke gi dere, men ikke la ting eskalere. Andre ting får hun bestemme selv, f.eks. leggetid, eller andre ting som hun ønsker å ha styringen med. 

Anonymkode: b0ff8...4fe

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Jeg tror du må legge bort regnskapet ditt, tanken om at dere gjør alt for henne og derfor må hun være grei. Hun kan ikke skylde stefar noe selv om hun har fått bunad til 40.000, det er ikke sånn det fungerer.

Hva om stefar trekker seg litt unna grensesetting en periode, og lar deg ta deg av det? Sammen kan dere bli enige om noen ting som er viktige - jenta selv kan være med og avtale i fredstid - og så lar dere andre ting fare en tid. Det kan f.eks. være at alle skal snakke høflig til hverandre, hun skal komme hjem til avtalt tid, og hun skal gjøre lekser hver dag. Eller hva nå som er viktig for dere. Bryter hun reglene må dere sette grenser på en vennlig, bestemt måte, selv om dere kanskje ikke når frem. Ikke gi dere, men ikke la ting eskalere. Andre ting får hun bestemme selv, f.eks. leggetid, eller andre ting som hun ønsker å ha styringen med. 

Anonymkode: b0ff8...4fe

Var ikke ett regnskap jeg skulle frem til, men at han stiller opp på andre måter og. Jeg har prøvdt på dette flere ganger med å ikke ta kamp på kamp men samboer er ikke så flink til dette og er noe jeg prøver å fortelle til han hele tiden. Han er litt på den oppdragelsen vi fikk som barn, respektere de voksne og gjør det du får beskjed om. Ikke svare frekt tilbake, gjør oppgave dine uten masing, lekser skal gjøres ferdig etter skolen osv. mens jeg er mer på en måte som er litt slakkere at det var ikke så farlig at det ikke ble gjort nå, det kan tas senere. Så vi må møtes på midten. Vi har snakket sammen idag og blitt enige om 3 ting vi skal kun konsentrere oss om:

-leggetid, at hun legger seg når hun skal for hun er nødt å ha søvnen sin ellers så blir hu skikkelig humørsyk/sur og alt er bare drit. ( er lik selv)

-når hun kommer hjem sent på kvelden etter å ha vært ute, ta hensyn og ikke komme skirkende og høylytt hjem, hun kan vær veldig oppgiret.

- hvis man vil ha noe så man gjør noe for å få det, ikke slikt som nå at vi gir men er surt hvis vi spør om hjelp tilbake.

sikkert teite regler for andre men er det vi tenkte kunne hjelpe nå i starten. 
så skal samboer jobbe med seg selv og jobbe med å bygge tilbake en god relasjon

Anonymkode: 5430c...6cb