Begynner å bli lei samboer...

[Anonym bruker]

Off, det høres jo helt forferdelig ut. Vi har vært sammen i 21 år, ble sammen som 16 og 17 åring. 3 barn sammen. Det er ting som begynner å irritere meg. Hvordan han snakker til ungene, flere forskjellige regler som jeg syns er helt på jordet,jeg kaller det bare nazi regler. Han skal ha siste ord, bestemme store avgjørelser, jeg føler jeg er blitt underkuet i flere år. 

Han bestemmer alle de store tingene, når vi har kjøpt hus, bil, hvor mange unger,hytte, kjæledyr, hvor mye ferier skal koste osv. Vi har leid hytte nå i påsken, kunne betale 800,- for vask, men det ville han ikke, mente vi kunne vaske selv, og hvem vasket? Jo, meg. Dere tenker kanskje at jeg bare kjøper ting og ikke bryr meg om pris, sånn er jeg ikke, jeg har måtte "spørre" om å kjøpe truser til meg, forsvare at ungene trenger nye sko f.eks. Ja, økonomien var jo ikke på topp i etableringsfasen,men nå har vi god økonomi, mest pga han fordi han tjener bra, men for at han har kunne kommet dit så har jeg tatt meg av hus og unger mens han har tatt videre utdannelse og overtidsjobbing osv,men det betyr tydligvis ikke noe.

Er så lei av å hele tiden måtte "få lov" til, spørre han, at han har siste ordet.. Tror jeg har blitt litt voksen (37 år), og har begynt å tenke på om det er greit at han holder på sånn. Jeg har spurt i mange år om å gifte oss, nei det gidder han ikke (akkurat nå føler ikke jeg for det heller), ønsker meg/ungene ny hund, han vil ikke, han skal liksom bestemme ALT. Han kjøper seg bare bil til 660 tusen, hans penger, men jeg kan ikke bare kjøpe meg hund, (skjønner det ikke er det samne altså). Ikke vil han være med i parterapi heller, det er teit. Han forsøkt å snakke litt med han om mine følelser, "da er det bare å flytte da"sier litt sånn spøkfullt. Han hører ikke skikkelig etter. 

Dette ble veldig rotetet, måtte bare skrive det ned og få ut litt frustrasjon. Er så mye mer og som jeg irriterer meg over nå, og gjort lenge. Vil jo ikke gå i fra han heller, vi har jo 3 barn sammen, er jo glad i han og. 

Takk for at du leste,og kom gjerne med råd, erfaring osv. Vet liksom ikke helt hva jeg vil.

Anonymkode: 342a0...673

[Anonym bruker]

Det jeg fikk ut av dette er at du faktisk trenger ham... Eier du ingenting selv? Har du ikke en jobb som alle andre? Om ikke, skulle det bare mangle om ikke du vasket hytta. Hvis ikke du jobber, er det helt på sin plass å spørre om lov før du bruker penger på ting. 

Anonymkode: 2d17a...b38

[Anonym bruker]

Jeg tenker at det ikke er vits å piske en død hund...

Han vil bestemme. Han ser ingen problemer. Han vil ikke i parterapi. Han vil gjøre som han vil.

Å endre en som ikke vil endre seg selv, det er en umulig oppgave.

Og enten så truer han deg når han sier "da er det bare å flytte", eller så betyr det faktisk akkurat så lite for ham å bo sammen.

Jeg hadde forlatt ham.

Husk at den rollen du har i familien - den som ikke får bestemme noe, den som alltid må be pent om lov, den som alltid må gjøre som han bestemmer - det er et forbilde du gir videre til ungene dine.

Jeg hadde nok satt meg ned og sagt at hvis dere skal holde familien samlet, da må dere i parterapi over en lengre periode, for slik dere har hatt det i flere år nå, det fungerer ikke. Hvis han ikke vil være med i parterapi, så si at det er greit, men da velger han også bort familien sin, så da ringer du over påske til familievernkontoret og får satt opp en time til mekling, siden det er noe dere uansett må gjennom når dere går fra hverandre. Så får du jo sett hvor viktig forholdet og familien egentlig er for ham.

Anonymkode: c2105...276

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Jeg tenker at det ikke er vits å piske en død hund...

Han vil bestemme. Han ser ingen problemer. Han vil ikke i parterapi. Han vil gjøre som han vil.

Å endre en som ikke vil endre seg selv, det er en umulig oppgave.

Og enten så truer han deg når han sier "da er det bare å flytte", eller så betyr det faktisk akkurat så lite for ham å bo sammen.

Jeg hadde forlatt ham.

Husk at den rollen du har i familien - den som ikke får bestemme noe, den som alltid må be pent om lov, den som alltid må gjøre som han bestemmer - det er et forbilde du gir videre til ungene dine.

Jeg hadde nok satt meg ned og sagt at hvis dere skal holde familien samlet, da må dere i parterapi over en lengre periode, for slik dere har hatt det i flere år nå, det fungerer ikke. Hvis han ikke vil være med i parterapi, så si at det er greit, men da velger han også bort familien sin, så da ringer du over påske til familievernkontoret og får satt opp en time til mekling, siden det er noe dere uansett må gjennom når dere går fra hverandre. Så får du jo sett hvor viktig forholdet og familien egentlig er for ham.

Anonymkode: c2105...276

Ser ikke du at hun trenger ham? 

Anonymkode: 2d17a...b38

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (18 minutter siden):

Ser ikke du at hun trenger ham? 

Anonymkode: 2d17a...b38

Nei, at han tjener mer enn henne betyr ikke at hun trenger ham.

Anonymkode: c2105...276

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 minutter siden):

Det jeg fikk ut av dette er at du faktisk trenger ham... Eier du ingenting selv? Har du ikke en jobb som alle andre? Om ikke, skulle det bare mangle om ikke du vasket hytta. Hvis ikke du jobber, er det helt på sin plass å spørre om lov før du bruker penger på ting. 

Anonymkode: 2d17a...b38

Jo, jeg eier huset 50% som har en verdi på 7 mill, vi har kun lån på 2,7 mill, jobber 100%, men har ikke den feiteste årslønna pga jeg jobber i et typisk kvinneyrke, har 455 tusen. Han har det 3 doblete av meg. Bilene står riktignok i hans navn, lån bare på den ene, men han har bilordning gjennom jobb som leder. Jeg har jo lyst å ha han, trenger ikke i den forstand.

Takk for svar.

Hi

Anonymkode: 342a0...673

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Jo, jeg eier huset 50% som har en verdi på 7 mill, vi har kun lån på 2,7 mill, jobber 100%, men har ikke den feiteste årslønna pga jeg jobber i et typisk kvinneyrke, har 455 tusen. Han har det 3 doblete av meg. Bilene står riktignok i hans navn, lån bare på den ene, men han har bilordning gjennom jobb som leder. Jeg har jo lyst å ha han, trenger ikke i den forstand.

Takk for svar.

Hi

Anonymkode: 342a0...673

Jo, du trenger ham. Du ser det bare ikke selv. 

Anonymkode: 2d17a...b38

[Anonym bruker]

Du må vekke han. Sette en støkk i ham. Gjør som min venninne, og skriv et brev om hva hun har prøvd å fortelle mannen utallige ganger. Han var som din og bare spøkte bort og lukket ørene. Hun la brevet på kjøkkenbordet, dro og var hos meg en uke uten å si hvor hun har. Hadde kontakt med barna på telefonen, og de tok det helt fint. Det er viktig at barna ikke blir urolige. Mannen skjønte alvoret og de gikk i parterapi i nesten to år. De har det mye bedre nå. 

Anonymkode: 64d35...288

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 minutter siden):

Jeg tenker at det ikke er vits å piske en død hund...

Han vil bestemme. Han ser ingen problemer. Han vil ikke i parterapi. Han vil gjøre som han vil.

Å endre en som ikke vil endre seg selv, det er en umulig oppgave.

Og enten så truer han deg når han sier "da er det bare å flytte", eller så betyr det faktisk akkurat så lite for ham å bo sammen.

Jeg hadde forlatt ham.

Husk at den rollen du har i familien - den som ikke får bestemme noe, den som alltid må be pent om lov, den som alltid må gjøre som han bestemmer - det er et forbilde du gir videre til ungene dine.

Jeg hadde nok satt meg ned og sagt at hvis dere skal holde familien samlet, da må dere i parterapi over en lengre periode, for slik dere har hatt det i flere år nå, det fungerer ikke. Hvis han ikke vil være med i parterapi, så si at det er greit, men da velger han også bort familien sin, så da ringer du over påske til familievernkontoret og får satt opp en time til mekling, siden det er noe dere uansett må gjennom når dere går fra hverandre. Så får du jo sett hvor viktig forholdet og familien egentlig er for ham.

Anonymkode: c2105...276

Takk for godt svar.

Nei, det er jo ikke lett å endre en person. Er som du sier, han ser ikke problemene. Er jo min skyld og som har godtatt dette i så mange år, men følte at jeg ikke hadde noe valg den tiden. Når jeg tenker tilbake så er jo det feil. Jeg må sette meg ned å snakke med han skikkelig igjen.

Hi

Anonymkode: 342a0...673

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Jo, du trenger ham. Du ser det bare ikke selv. 

Anonymkode: 2d17a...b38

Hvordan da? Kan du forklare det jeg ikke ser?

Hi

Anonymkode: 342a0...673

[Anonym bruker]

Har du snakket med ham om det?

Anonymkode: 37917...91f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Du må vekke han. Sette en støkk i ham. Gjør som min venninne, og skriv et brev om hva hun har prøvd å fortelle mannen utallige ganger. Han var som din og bare spøkte bort og lukket ørene. Hun la brevet på kjøkkenbordet, dro og var hos meg en uke uten å si hvor hun har. Hadde kontakt med barna på telefonen, og de tok det helt fint. Det er viktig at barna ikke blir urolige. Mannen skjønte alvoret og de gikk i parterapi i nesten to år. De har det mye bedre nå. 

Anonymkode: 64d35...288

Oj, det var tøft gjort, vet ikke om jeg klarer det, mtp meg selv og barna, minste er 5 år. Jeg vil jo ikke bare gi opp heller, men om han kan endre seg vet jeg ikke. 

Takk for råd.

Hi

Anonymkode: 342a0...673

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Har du snakket med ham om det?

Anonymkode: 37917...91f

Ja, tatt det litt sånn halvveis opp, men virker ikke som at han tar det seriøst nok.

Hi

Anonymkode: 342a0...673

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Oj, det var tøft gjort, vet ikke om jeg klarer det, mtp meg selv og barna, minste er 5 år. Jeg vil jo ikke bare gi opp heller, men om han kan endre seg vet jeg ikke. 

Takk for råd.

Hi

Anonymkode: 342a0...673

Ja det var nok for henne. De har også vært sammen fra ungdommen, og han styrte alt hjemme. Var ikke en usympatisk eller stygg på noen måte, men bare ignorerte det hun prøvde å formidle. Deres yngste var syv år men den eldste 16 år og tok fint litt omsorgsrolle der. Ingen av barna klandret foreldrene, og eldste ler litt av det idag. Sikkert fordi alt ordnet seg da 

Anonymkode: 64d35...288

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 minutter siden):

Jo, du trenger ham. Du ser det bare ikke selv. 

Anonymkode: 2d17a...b38

Han trenger henne mer enn hun trenger ham

Anonymkode: 16bdc...531

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (27 minutter siden):

Jo, du trenger ham. Du ser det bare ikke selv. 

Anonymkode: 2d17a...b38

Det er tydelig at Hi ikke trenger ham. Hun har ikke en gang særlig nytte av ham, for han er jo ingen god livspartner.

Hi vil greie seg fint uten ham. Hun har full jobb. Hun får en veldig bra egenkapital. Hun vil trolig få en del i barnebidrag også, selv ved 50/50 samvær. Nå er han en byrde for henne, han utnytter henne. Da trenger han henne mer enn hun trenger ham, slik 531 sier.

Anonymkode: c2105...276

[Anonym bruker]

Dere har jo blitt voksne sammen, og sikkert gått inn i et mønster som passet i tenårene, men som etterhvert har blitt inngrodd og vanskelig å bryte ut av nå som dere har blitt voksne 

Jeg tror at om man skal være sammen med samme partner hele sitt voksne liv så må man evne å utvikle både seg selv og forholdet sitt når nye faser av livet kommer.

 

Anonymkode: 7486f...ac2

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Off, det høres jo helt forferdelig ut. Vi har vært sammen i 21 år, ble sammen som 16 og 17 åring. 3 barn sammen. Det er ting som begynner å irritere meg. Hvordan han snakker til ungene, flere forskjellige regler som jeg syns er helt på jordet,jeg kaller det bare nazi regler. Han skal ha siste ord, bestemme store avgjørelser, jeg føler jeg er blitt underkuet i flere år. 

Han bestemmer alle de store tingene, når vi har kjøpt hus, bil, hvor mange unger,hytte, kjæledyr, hvor mye ferier skal koste osv. Vi har leid hytte nå i påsken, kunne betale 800,- for vask, men det ville han ikke, mente vi kunne vaske selv, og hvem vasket? Jo, meg. Dere tenker kanskje at jeg bare kjøper ting og ikke bryr meg om pris, sånn er jeg ikke, jeg har måtte "spørre" om å kjøpe truser til meg, forsvare at ungene trenger nye sko f.eks. Ja, økonomien var jo ikke på topp i etableringsfasen,men nå har vi god økonomi, mest pga han fordi han tjener bra, men for at han har kunne kommet dit så har jeg tatt meg av hus og unger mens han har tatt videre utdannelse og overtidsjobbing osv,men det betyr tydligvis ikke noe.

Er så lei av å hele tiden måtte "få lov" til, spørre han, at han har siste ordet.. Tror jeg har blitt litt voksen (37 år), og har begynt å tenke på om det er greit at han holder på sånn. Jeg har spurt i mange år om å gifte oss, nei det gidder han ikke (akkurat nå føler ikke jeg for det heller), ønsker meg/ungene ny hund, han vil ikke, han skal liksom bestemme ALT. Han kjøper seg bare bil til 660 tusen, hans penger, men jeg kan ikke bare kjøpe meg hund, (skjønner det ikke er det samne altså). Ikke vil han være med i parterapi heller, det er teit. Han forsøkt å snakke litt med han om mine følelser, "da er det bare å flytte da"sier litt sånn spøkfullt. Han hører ikke skikkelig etter. 

Dette ble veldig rotetet, måtte bare skrive det ned og få ut litt frustrasjon. Er så mye mer og som jeg irriterer meg over nå, og gjort lenge. Vil jo ikke gå i fra han heller, vi har jo 3 barn sammen, er jo glad i han og. 

Takk for at du leste,og kom gjerne med råd, erfaring osv. Vet liksom ikke helt hva jeg vil.

Anonymkode: 342a0...673

Få lov til... Ikke én eneste gang har jeg måtte spørre mannen min om noe. 

Du må nesten sette deg i respekt. 

Han høres veldig kontrollerende ut! At han skal bestemme alt... Bare tull. Dere er to voksne individer. Dere skal være sammen om ting. 

Høres ut som du har prøvd å snakke med han. Men han avfeier deg. Snakk ordentlig med han. At dette går ikke. Er du redd han? 

Anonymkode: 7fe5d...b86

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg tenker at det ikke er vits å piske en død hund...

Han vil bestemme. Han ser ingen problemer. Han vil ikke i parterapi. Han vil gjøre som han vil.

Å endre en som ikke vil endre seg selv, det er en umulig oppgave.

Og enten så truer han deg når han sier "da er det bare å flytte", eller så betyr det faktisk akkurat så lite for ham å bo sammen.

Jeg hadde forlatt ham.

Husk at den rollen du har i familien - den som ikke får bestemme noe, den som alltid må be pent om lov, den som alltid må gjøre som han bestemmer - det er et forbilde du gir videre til ungene dine.

Jeg hadde nok satt meg ned og sagt at hvis dere skal holde familien samlet, da må dere i parterapi over en lengre periode, for slik dere har hatt det i flere år nå, det fungerer ikke. Hvis han ikke vil være med i parterapi, så si at det er greit, men da velger han også bort familien sin, så da ringer du over påske til familievernkontoret og får satt opp en time til mekling, siden det er noe dere uansett må gjennom når dere går fra hverandre. Så får du jo sett hvor viktig forholdet og familien egentlig er for ham.

Anonymkode: c2105...276

Dette! 

Anonymkode: 7fe5d...b86

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Det jeg fikk ut av dette er at du faktisk trenger ham... Eier du ingenting selv? Har du ikke en jobb som alle andre? Om ikke, skulle det bare mangle om ikke du vasket hytta. Hvis ikke du jobber, er det helt på sin plass å spørre om lov før du bruker penger på ting. 

Anonymkode: 2d17a...b38

Du er ganske så spydig med svarene dine. Jeg er i mot det du skriver. 

Anonymkode: 7fe5d...b86

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (35 minutter siden):

Det er tydelig at Hi ikke trenger ham. Hun har ikke en gang særlig nytte av ham, for han er jo ingen god livspartner.

Hi vil greie seg fint uten ham. Hun har full jobb. Hun får en veldig bra egenkapital. Hun vil trolig få en del i barnebidrag også, selv ved 50/50 samvær. Nå er han en byrde for henne, han utnytter henne. Da trenger han henne mer enn hun trenger ham, slik 531 sier.

Anonymkode: c2105...276

Men hun vil jo ikke gå, og hun klarer ikke å insistere på endring. Hun godtar at han «ikke tar det seriøst nok». Det er uten tvil hi som er den svake part her, og de kommer til å fortsette i den samme dralten. Merk mine ord.

Hadde han «trengt henne» så hadde han ikke behandlet henne som dritt, det hadde han ikke turt.

Anonymkode: afa81...4c3

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (21 minutter siden):

Men hun vil jo ikke gå, og hun klarer ikke å insistere på endring. Hun godtar at han «ikke tar det seriøst nok». Det er uten tvil hi som er den svake part her, og de kommer til å fortsette i den samme dralten. Merk mine ord.

Hadde han «trengt henne» så hadde han ikke behandlet henne som dritt, det hadde han ikke turt.

Anonymkode: afa81...4c3

Kontrollerende personer trenger en å kontrollere for å føle seg bedre. De er snyltere på partnerens energi og selvfølelse. His samboer synes å være en slik.

At HI i utgangspunktet ikke ønsker å bryte opp familien, og at du er glad i den hun har delt 20 år av livet sitt med og fått barn med, det er jo ikke så rart. Hun trodde vel en gang at de skulle holde sammen hele livet.

Det at HI har strukket seg altfor langt i altfor lang tid og godtatt altfor mye av han som tror han har rett til å kontrollere henne og hele familien, det er vel ganske vanlig i slike forhold. Det betyr ikke at slike som HI nødvendigvis blir i forholdet, når de først har begynt å løsrive seg følelsesmessig. Og det er det jo tydelig at Hi allerede har gjort en stund. Hun har gjort sitt, hun innså at de ikke greier å endre noe alene og foreslo parterapi, men han ville ikke endre noe og ikke i terapi. Nå er lei. Og når hun er lei, da har hun allerede tatt noen steg bort fra samboeren allerede.

Om hun ender med å gå fra ham, eller fortsetter, det vet hverken du eller jeg. Det er vel (dessverre) vanlig at en del kvinner blir altfor lenge i dårlige forhold. Kun HI kan bestemme om hun vil fortsette det dårlige forholdet med han som kontrollerer henne urimelig, eller ikke.

Anonymkode: c2105...276

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Ja, tatt det litt sånn halvveis opp, men virker ikke som at han tar det seriøst nok.

Hi

Anonymkode: 342a0...673

Dere må snakke skikkelig, ikke bare hinte.

Anonymkode: 37917...91f

[Anonym bruker]

Du vet hvor døren er hen.

Anonymkode: a973d...1d3

[Anonym bruker]

Ja, jeg er nok en svak part her. Har aldri vært alene, bodd alene osv, så bare det er jo kjempe skummelt. Jeg vil jo ikke gå heller på en måte, er jo glad i han og han er jo far til barna, vil jo prøve i det lengste for oss alle. Har jo hatt en drøm om å være sammen til the end. Han er jo ikke slem eller voldelig i det hele tatt. Men ser jo hva dere skriver, er jo ikke sunt heller.

Jeg føler at det er litt nederlag å skulle gå fra han og. Er litt redd for å ta det opp og, vet ikke hvorfor? Kanskje for å få svaret om at det bare er å gå....

Takk for alle svar.

Hi

 

Anonymkode: 342a0...673