Selvmedlidende som grunn til det

[Anonym bruker]

Hvordan tolerere selvmedlidende som har grunn til det? Jeg har noen venninner som er kronisk syke. Den ene har vært det mange år og den andre har blitt det relativt nylig, men har hatt sykdom fra før som dette kommer på toppen av. Disse kjenner hverandre ikke godt så de påvirker ikke hverandre. Likevel er de veldig like hverandre.

Hver historie de skal fortelle begynner alltid med referanser til sykdommen. F.eks. "Jeg skulle på bakeriet i dag, men var ikke så bra så jeg måtte få naboen til å kjøre meg i stedet for å ta bussen. " og så kan det komme en hyggelig historie om at hun traff en venn hun ikke har truffet før. Så kan historien fortsette med "så gikk jeg på butikken for å handle bananer. Eplene så gode du de også, men siden jeg er kronisk syk kunne jeg ikke bære på dem". Så i løpet av en samtale er det mange slike referanser og etter etter hver slik referanse er det en pause der den føles som de venter på at de som hører på skal si: "å så trist, det er leit at du er syk" osv. Stemmen er trist hver gang sykdommen neves. Begge disse ringer meg mye for å prate og jeg kjenner jeg snart får nok av disse referansene. Vi har alvorlig sykdom i familien selv (mer alvorlig enn det disse har) og de vet det, likevel er det som om de ikke klarer å la være å nevne dette selv om det av og til ikke har noe referanse til resten av historien de forteller.

Jeg har tidligere prøvd å si fra til den ene venninnen at det blir litt mye. Det var i en setting der begges barn var med. Barna lekte kjekt med hverandre, men vi så at leken deres ble forstyrret og barna hennes preget av disse gjentatte referansene hennes. Hun ble veldig fornærmet da jeg diskret ga beskjed og fortalte enda høyere om hvor lite jeg forstod og hvor vanskelig dette var. Og hvor viktig det var at barna hele tiden visste hvordan hun hadde det. Spurte barna om når det var middag f.eks. fikk de først en lang historie om hvor vanskelig det var for henne å lage middag. Barna må da bli slitne de også av dette. I telefonen har hun roet seg litt med årene så nå hender det at hun ikke tar det med. Men så har den andre venninnen overtatt og vel så det. 

Siden vi har mye alvorlig sykdom i familien så kjenner jeg at jeg blir sliten av all dette snakket om sykdom i alle sammenhenger. De ringer meg gjerne flere ganger i uken. Som regel er det en dårlig nyhet de skal fortelle, men om det en dag mot formodning er noe hyggelig trekkes historien alltid ned av referanse med trist stemme til sykdommen.  Jeg forstår jo at de synes det er vanskelig å være kronisk syk, men det kan da ikke hjelpe å nevne det hele tiden? Noen andre med erfaring? 

Anonymkode: a6586...a92

[Anonym bruker]

Ville først og fremst begynt å begrense antall ganger du tar telefonen.

Denne typen mennesker kommer alltid til å være sånn. De er langt inni sin egen navle. Tror nok du bare må begynne å begrense deg selv for belastningen. 

Anonymkode: 51e3a...f7f

[Anonym bruker]

Dropp dem.

Anonymkode: 2ba5e...846

[Anonym bruker]

Ja, det er vel det som er typisk svar. Dropp dem. Ikke noe å samle på, 

Anonymkode: a4e4c...ef0

[Anonym bruker]

Dette har med personlighet å gjøre, ikke at de har en kronisk sykdom.

Du får ikke endret det, så du må velge å sette grenser for deg selv Hvor ofte makter du å snakke med dem når de drar deg ned og aldri gir deg noe positivt...

Anonymkode: 8bed8...006

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Ja, det er vel det som er typisk svar. Dropp dem. Ikke noe å samle på, 

Anonymkode: a4e4c...ef0

Man skal ha empati med andre, ta hensyn der man kan, være snill og grei mot de som trenger det, absolutt

Men viktigst i ditt liv skal du være, hensynet til andre skal ikke bryte deg selv ned. Du skal ikke ta så mye hensyn at du helt utsletter egne behov.

Deg først i ditt liv. Har ikke du det bra har du ikke noe å gi andre heller.

Og jada, det finnes unntak. Jeg ville f.eks sette mine barns behov foran mine egne, men ikke mine venners behov.

Anonymkode: 8bed8...006

[Anonym bruker]

Noen elsker å snakke lidelser og sykdom. Ikke rart at de sliter med det da, for de gir jo seg selv aldri en pause! Dessuten syns jeg oppriktig synd på barna som må høre dette når de spør etter middag! Fy, det er nummeret inntil omsorgssvikt hvor morens lidelser er viktigere enn barns berettiget ønske om er måltid liksom. 

Jeg tror du må spørre til å begynne med i samtalen om dere kan unngå sykdomsprat fordi du ikke orker det. Si det med beklagelse i stemmen som om det er synd, for da kan de vanskelig si mot deg eller bli fornærmet. I så fall er de mer selvsentrerte enn at det er mulig å ha særlig ofte kontakt. Nytter det ikke så begrens kontakten og ta initiativ når du har overskudd til det. 

Anonymkode: d1bdc...f0b

[Anonym bruker]

Jeg har en sånn søster, det rare er at hun har helt utrolig mange venner og stort nettverk, jeg lurer nesten på om hun bare tar det ut på meg? At de andre slipper unna, liksom? Jeg bare zoomer ut når hun begynner med pipestemmen sin. Så zoomer jeg inn igjen når hun er ferdig. Jeg gidder ikke. Ikke nå som det har vart i 20 år. Jeg kan jo ikke akkurat dumpe henne, heller.

Anonymkode: b6129...e6c

[Anonym bruker]

Lær deg å overse parenteser 

Anonymkode: fec0b...c52

[Anonym bruker]

Jeg har en venninne der hun og jeg har flere felles venninner som er sånn- men bare ovenfor venninnen min, for jeg hører ikke på det øret og til slutt gidder de ikke.

Anonymkode: 757cd...e03

[Anonym bruker]

Jeg aner ikke hva du kan gjøre med det, men godt beskrevet. Jeg kjenner typen. 

Fint vær...meeen, jeg klarer ikke helt å nyte det pga ryggen.. 

Kanskje noen får en aha-opplevelse av å lese dette

Anonymkode: baf42...738

[Anonym bruker]

Kjenner til typen. Har en mor som er sånn. Hun har vært alvorlig syk for en del år siden. Frisk nå og vært det i mange år, men dette blir dratt opp i hver sammenheng og i hver samtale. Både med meg og med alle hun møter. Og alt blir skyldt på av denne sykdommen hun egentlig er frisk av. Hun er egentlig ganske fysisk sprek, men forteller hele tiden hvor sliten og dårlig hun er nettopp fordi hun en gang var syk.

Tror nok dette skyldes noe psykisk,  og dette kom før hun var syk. Før dette var det andre ting som hun klaget på og gjorde seg selv til et offer. 

Kanskje nettopp denne selvmedlidenheten skyldes at man lever seg så inn i det og at man faktisk blir dårlig av det. Vi alle har jo vårt, men de aller fleste klarer å leve med det og komme oss gjennom det. Og finnes nok av de med kroniske sykdommer som helst vil klare seg godt og aldri klager. 

Anonymkode: 0a2c8...bb3

[Anonym bruker]

Nå er jeg kronisk syk selv, med 13 diagnoser og sykdommer. Dette påvirker alt i livet mitt. 

Jeg kan også finne på å si at jeg var på kino og at jeg var sengeliggende 5 dager etterpå så derfor kom jeg ikke i bursdagen. Men jeg snakker ikke om helsa mi i tide og utide. Det er det ingen som orker å høre på. 

Jeg må høre på alle andre som har vondt i en skulder eller tå, mens ingen spør meg hvordan jeg har det, og det er på nippet til at jeg ikke orker å leve. 

Jeg har stor tolmodighet, og vil hjelpe og lytte til andre som ikke har det greit. Selvom noen av disse mjæler om dette hele tiden. Jeg prøver å være så raus som jeg kan. 

Ha en eldre i familien som bare snakker om seg og sykdommene. Ingenting annet. Likevel forstår jeg henne. 

Men jge skjønner deg HI at du kan bli lei kjatet.

Anonymkode: 60acc...9bf

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 2022-4-4 den 13.40):

Kjenner til typen. Har en mor som er sånn. Hun har vært alvorlig syk for en del år siden. Frisk nå og vært det i mange år, men dette blir dratt opp i hver sammenheng og i hver samtale. Både med meg og med alle hun møter. Og alt blir skyldt på av denne sykdommen hun egentlig er frisk av. Hun er egentlig ganske fysisk sprek, men forteller hele tiden hvor sliten og dårlig hun er nettopp fordi hun en gang var syk.

Tror nok dette skyldes noe psykisk,  og dette kom før hun var syk. Før dette var det andre ting som hun klaget på og gjorde seg selv til et offer. 

Kanskje nettopp denne selvmedlidenheten skyldes at man lever seg så inn i det og at man faktisk blir dårlig av det. Vi alle har jo vårt, men de aller fleste klarer å leve med det og komme oss gjennom det. Og finnes nok av de med kroniske sykdommer som helst vil klare seg godt og aldri klager. 

Anonymkode: 0a2c8...bb3

Enig med deg. Dette var kanskje traumatisk for henne, derfor hun tar det opp hele tiden. ❤️

Anonymkode: 60acc...9bf