Solskinnshistorie trengs

[Anonym bruker]

For 3 år siden var vi en helt normal familie, uten noe særlig problem... Nå... Jente på 13 med Asperger, klarer ikke lenger gå på skole ( skolevegring ), skal i tilrettelagt opplæringstilbud i regi av PPT, selvskading, hun hater seg selv og kroppen sin, vil være syltynn, hun sier flere ganger daglig at hun er feit og stygg.. Hun har noen kilo ekstra på kroppen som vi diskré jobber med...

Alle instanser er koblet inn, bup, ppt, helsestasjon, skole, psykisk helsearbeid. Når jenta mi sier at hun vil dø ( hun smiler og ler flere ganger iløpet av dagen, snakker med venner, sover godt, finner glede i ting ), så sier de at jeg ikke skal vektlegge de ordene så mye, for de med Asperger kan ofte uttrykke seg litt ekstremt. Når bup sier dette, så blir jeg rolig. Psykiatrisk sykepleier blir veldig bekymret når jenta mi sier sånt og følelsene i meg blir verre. De kaller saken veldig kompleks og jeg føler jeg mister all kontroll.

Jeg lurer sånn på hvordan dette skal ende, og ser for meg ulike utfall.. Selvmord, tvangsinnleggelse, omsorgsbolig, omsorgsovertakelse  ( bv er ikke i bildet ). Jeg krisemaksimerer og ser for meg det verste for jenta mi. Det føles ut som om livet mitt faller fra hverandre og jeg trenger å høre at dette kommer til å gå bra. Jeg trenger å høre en solskinnshistorie.

Anonymkode: ae6cf...dc3

[Anonym bruker]

Reagerer på at dere diskre prøver å slanke henne når hun har de kompleksene hun har med kroppen.  😮😮

Hva med å bygge opp selvtilliten hennes og trygge henne på at hun er bra nok som hun er. Til tross for et par kilo ekstra. 

Anonymkode: 285c2...145

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 minutter siden):

Reagerer på at dere diskre prøver å slanke henne når hun har de kompleksene hun har med kroppen.  😮😮

Hva med å bygge opp selvtilliten hennes og trygge henne på at hun er bra nok som hun er. Til tross for et par kilo ekstra. 

Anonymkode: 285c2...145

Nei, vi prøver ikke å slanke henne. Men hun har noen kg ekstra på kroppen, og vi forebygger videre utvikling av det med sunt kosthold og aktivitet. Om hun holder den vekten hun har, så vil hun jo strekke seg og bli slankere. 

 

Vi har prøvd å styrke selvbildet hennes, på alle mulige måter, og det hjelper ikke. Hun sier selv at hun er stor, bup har sagt at det vil hjelpe henne om vi anerkjenner dette, for det ER jo sant. Så når hun sier at hun er stor, og jeg sier at hun er perfekt som hun er, så sier hun " Mamma, se alt fettet jeg har på magen og lårene ". Jeg kan ikke undertrykke der, for jeg ser jo også at det er der. Så jeg sier at vi skal hjelpe henne med å holde ett sunt og normalt kosthold og bevege oss.

Anonymkode: ae6cf...dc3

[Anonym bruker]

Jeg har også asperger, og hadde det veldig likt sånn som hun gir uttrykk for at hun har det. Den store forskjellen er at jeg aldri sa noe til noen. Jeg lot som jeg hadde det helt fint overfor foreldrene mine.

Det gjorde det bare verre, fordi jeg var helt alene med alle problemene. Følte meg fryktelig ensom. Men jeg tenkte at jeg ikke kunne dele de fæle tankene med noen, fordi spesielt mamma ikke ville tåle det. Så det at hun klarer å snakke om det tenker jeg er positivt oppi alt det vonde. Og da kan hun også få hjelp og få oppleve at noen bryr seg om at hun har det vanskelig, noe jeg aldri fikk.

Det har vært en del humper på veien, men jeg føler det gikk bra "til slutt" for min del. Jeg er uføretrygdet, men har mann og barn, og jeg synes jeg har et godt liv. Mye av det kommer av at jeg har klart å slutte å sammenligne meg med andre og har akseptert at jeg ikke har de samme forutsetningene men bare må gjøre det beste ut av de kortene jeg har fått utdelt. Men akkurat det er veldig vanskelig når man er så ung.

Anonymkode: 78cd3...c1f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (18 minutter siden):

Jeg har også asperger, og hadde det veldig likt sånn som hun gir uttrykk for at hun har det. Den store forskjellen er at jeg aldri sa noe til noen. Jeg lot som jeg hadde det helt fint overfor foreldrene mine.

Det gjorde det bare verre, fordi jeg var helt alene med alle problemene. Følte meg fryktelig ensom. Men jeg tenkte at jeg ikke kunne dele de fæle tankene med noen, fordi spesielt mamma ikke ville tåle det. Så det at hun klarer å snakke om det tenker jeg er positivt oppi alt det vonde. Og da kan hun også få hjelp og få oppleve at noen bryr seg om at hun har det vanskelig, noe jeg aldri fikk.

Det har vært en del humper på veien, men jeg føler det gikk bra "til slutt" for min del. Jeg er uføretrygdet, men har mann og barn, og jeg synes jeg har et godt liv. Mye av det kommer av at jeg har klart å slutte å sammenligne meg med andre og har akseptert at jeg ikke har de samme forutsetningene men bare må gjøre det beste ut av de kortene jeg har fått utdelt. Men akkurat det er veldig vanskelig når man er så ung.

Anonymkode: 78cd3...c1f

Tusen takk ♡ Godt å høre at det har gått bra med deg!

Anonymkode: ae6cf...dc3