Hvor redd er du for å bli avvist?

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 timer siden):

 

Sukk. Ok.

Jeg er ihvertfall glad for at jeg har den frykten iblant. Jeg hater tanken på null spenning i forhold til andre mennesker. 

Anonymkode: 08b01...12a

Sukk? Er det tungt for deg å innse at ikke alle er like deg?

Anonymkode: da685...28b

[Anonym bruker]

Ekstremt redd for det. Så helt utrolig at kjæresten min har holdt ut med meg. Jeg hadde veldig ofte katastrofetanker om at han kom til å gå fra meg eller være utro. Det var slitsomt for han når dette varte i mange mange månender.

Anonymkode: cd3e1...a51

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (15 minutter siden):

Sukk? Er det tungt for deg å innse at ikke alle er like deg?

Anonymkode: da685...28b

Nei, selvfølgelig ikke. Nå er det vel ikke så mange som vil være lik alle andre. 

Sannheten er nok at vi er i besittelse av de samme følelsene alle sammen stort sett. Frykten for det samme, og gleden for mye av det samme, veldig ofte. Det er ikke noe alle innrømmer så lett da :-) 

Anonymkode: 08b01...12a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Nei, selvfølgelig ikke. Nå er det vel ikke så mange som vil være lik alle andre. 

Sannheten er nok at vi er i besittelse av de samme følelsene alle sammen stort sett. Frykten for det samme, og gleden for mye av det samme, veldig ofte. Det er ikke noe alle innrømmer så lett da 🙂

Anonymkode: 08b01...12a

Men hvorfor ‘sukk’?

Så det er så vanskelig for deg å skjønne at ikke alle har den samme frykten at du må lage deg en sannhet om at alle er like bare at ikke alle innrømmer det? 
 

Jeg har knapt opplevd å være uønsket i noen setting, så da er det jo naturlig at det ikke er noen stor frykt hos meg heller. 

Anonymkode: da685...28b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Men hvorfor ‘sukk’?

Så det er så vanskelig for deg å skjønne at ikke alle har den samme frykten at du må lage deg en sannhet om at alle er like bare at ikke alle innrømmer det? 
 

Jeg har knapt opplevd å være uønsket i noen setting, så da er det jo naturlig at det ikke er noen stor frykt hos meg heller. 

Anonymkode: da685...28b

En del ting har faktisk folk felles. Psykologi er vitenskapen om menneskers psyke. Det spørs om man velger å tro på vitenskapen da, eller om man bare kimser det bort. Vi frykter avvisning, å bli sviktet og å bli forlatt. Det er da påfallende at flere i en tråd her ikke har disse grunnleggende følelsene, syns du ikke? Derav "sukk" 

 

Anonymkode: 08b01...12a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

En del ting har faktisk folk felles. Psykologi er vitenskapen om menneskers psyke. Det spørs om man velger å tro på vitenskapen da, eller om man bare kimser det bort. Vi frykter avvisning, å bli sviktet og å bli forlatt. Det er da påfallende at flere i en tråd her ikke har disse grunnleggende følelsene, syns du ikke? Derav "sukk" 

 

Anonymkode: 08b01...12a

Overskriften er ‘hvor redd er du for å bli avvist?’  Mitt svar er ‘ikke veldig redd’. Og det svaret kommer på bakgrunn av en trygg barndom og ungdomstid, en solid og trygg partner, en god utdannelse som gjør meg attraktiv på arbeidsmarkedet og en positiv og likendes personlighet. Jeg hadde jo blitt knust om mannen plutselig forlater meg, men jeg tror ikke at det kommer til å skje og går dermed ikke rundt og frykter det. Det er litt merkelig at det er så vanskelig for deg å skjønne. 

Anonymkode: da685...28b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 timer siden):

Ikke i det hele tatt

Anonymkode: 4fd2b...d76

 

Anonym bruker skrev (8 timer siden):

Nei. Faktisk ikke. Det er faktisk ikke alle mennesker som passer sammen/har kjemi, så om man blir avvist av noen, så må det være helt greit. 

Anonymkode: c4fe5...5da

 

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Jeg er heller ikke redd for å bli avvist, men det handler nok ikke så mye om forventninger til andre sånn sett.

For min del handler det nok mest om at jeg er trygg på meg selv og mine kvaliteter. Hvis jeg spør om en venninne har lyst å finne på noe og hun ikke kan, så begynner jeg ikke på en dybdeanalyse rundt hva det egentlig innebærer. Om hun ikke liker meg lenger eller om jeg ikke er verd hennes tid osv. Det eneste jeg tenker er "ok, hun var opptatt og kunne ikke, vi prøver igjen en annen gang". Jeg er trygg på at hun liker meg og ønsker å være med meg, det bare passet ikke denne gangen. I tillegg kommuniser jeg såpass åpent med mine venner at jeg vet hvem som er dårlig på å ta kontakt tilbake og hvorfor de er det, og hvorfor noen sjeldent kan/orker og møtes. Det har ikke noe med meg å gjøre. 

Det samme gjelder i møte med nye mennesker. Jeg vet at jeg er en intelligent, interessant og likandes person, men det er jo naturlig nok ikke alle jeg har kjemi med. Viser ikke de interesse for kontakt, så trekker jeg på skuldrene og finner noen andre. 

Anonymkode: 4b983...bf9

 

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Nope 😊 uønsket? Hvis folk ikke behandler meg bra, så er det ikke mitt problem. Hvorfor skal jeg hige etter deres oppmerksomhet. Jeg tar ansvar over meg og mitt liv. 😊Jeg er bare sammen med de som vil meg vel. 

Jeg kaaaaan bli hormonell ved pms, redd for at mannen skal dra fordi jeg e rmye syk. Men det handler ikke om han. Det handler om meg. Jeg som må. Forandre tankegang. 

Anonymkode: 7f22a...06e

 

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Uønsket? Jeg føler meg faktisk aldri avvist eller uønsket. Det er ikke alltid det passer for alle å henge med meg, men det er jo ikke på grunn av at de ikke liker meg. Jeg er veldig likendes, skjønner du. 

Anonymkode: da685...28b

 

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Hvorfor skal jeg ønske å være ønsket et sted jeg er uønsket når jeg kan være ønsket et annet sted?

Anonymkode: 4fd2b...d76

 

Anonym bruker skrev (6 timer siden):

Får man nei eller avvisning, så aksepterer man og går videre. Man kan jo ikke henge seg opp i ting man ikke fikk?

Anonymkode: 4fd2b...d76

 

Anonym bruker skrev (6 timer siden):

Jeg vil ikke være der jeg er uønsket. Jeg driter i de stedene og menneskene som ikke ønsker meg der, og så går jeg videre

Anonymkode: 4fd2b...d76

 

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Overskriften er ‘hvor redd er du for å bli avvist?’  Mitt svar er ‘ikke veldig redd’. Og det svaret kommer på bakgrunn av en trygg barndom og ungdomstid, en solid og trygg partner, en god utdannelse som gjør meg attraktiv på arbeidsmarkedet og en positiv og likendes personlighet. Jeg hadde jo blitt knust om mannen plutselig forlater meg, men jeg tror ikke at det kommer til å skje og går dermed ikke rundt og frykter det. Det er litt merkelig at det er så vanskelig for deg å skjønne. 

Anonymkode: da685...28b

Det er så klart vanskelig å skjønne at det stort sett alle har opplevd og helst ikke vil oppleve igjen, samt aldri har erfart eller bryr seg det minste om, er noe de 8 over deg har felles, og som er ganske unikt innen psykologien. Det er mulig det er evnen til å tenke abstrakt eller forestillingsevnen det er noe med. Uansett oppsiktsvekkende :-) 

Anonymkode: 08b01...12a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 timer siden):

 

Hvorfor godtar dere så lett å være uønsket? Har dere aldri forventninger til andre på egne vegne? 

Anonymkode: 08b01...12a

ikke veldig redd for å bli avvist, jeg har bygget meg opp fra et ungdomsliv hvor ingen ville vite av meg.

Dro meg opp derfra ved å finne  et eget miljø som passet meg bedre ca rundt 18 år.

Derfra har jeg basert livet på at dersom noen ikke liker meg er det deres tap.  Jeg kan finne folk et annet sted som passer meg.

Jeg skal innrømme at jeg bruker lag og foreninger for å skape meg et liv og nettverk. Her møtes man jo om en sak som interesserer oss alle og det er plass til de fleste. Derfra har jeg sakte med sikkert fått venner som jeg har gjort ting med utenom aktiviteten. men det e rde som tar initiativ alstå....

Det tar tid før DU slipper innen for min vennesirkel. Men der har jeg folk. Jeg har folk nok til å ikke bry meg om de som avviser meg eller det merker jeg ikke egentlig for de fleste  som vil inn må jo jobbe selv for å slippe inn. Jeg tviholder ikke på folk, mister vi kontakten så gjør vi det...

Og jeg har folk jeg vet kunne blitt enda bedre venner om vi hadde hatt tid til å være mer sammen, men livene våre matcher ikke. vi har aldri tid samtidig. men det er ikke fordi de ikke liker meg elelr omvendt.. livene våre bare er ikke der... men kanskje om et år? kanskje aldri?

jeg har alltid hatt få men gode venner, noen i perioder, noen for lengre tid. og de fleste såpass godt at om det tar 2 år  før vi møtes så går likevel skravla.

Om jeg har forventninger til andre på egen vegne? tror ikke jeg skjønner spørsmålet en gang jeg. Jeg forventer at de som har bedt meg med på ting i et år kan ha lyst til å finne på noe med meg om jeg foreslår noe ja... men ikke på sekundet... og enkelte forventer jeg stiller opp for en tjeneste ved behov..

 

Men i voksen alder kan jeg ikke huske å ha blitt avvist... men mulig jeg ikke merker det fordi jeg har en mur du må trenge gjennom, jeg har åpen dør men du må vise at du vil inn... men vil du ikke så trives jeg der jeg er... j

Ja også tenker jeg ikke så mye på det da... jeg har ikke tro på å gå kjenne etter sånt... kan ikke huske at det gjorde meg noe godt i den perioden ingen hilste på meg med mindre ingen andre var rundt meg på skolen.  Nei å analysere sånt og tenke på sånt det gjør ikke meg noe godt.

 

men jeg kan vel kjenne på en uro om mannen eller barna skulle avvise meg... det vil jeg jo ikke like... de er jo grunnstenene i livet mitt....

Anonymkode: 96b8e...a20

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (22 minutter siden):

 

 

 

 

 

 

 

 

Det er så klart vanskelig å skjønne at det stort sett alle har opplevd og helst ikke vil oppleve igjen, samt aldri har erfart eller bryr seg det minste om, er noe de 8 over deg har felles, og som er ganske unikt innen psykologien. Det er mulig det er evnen til å tenke abstrakt eller forestillingsevnen det er noe med. Uansett oppsiktsvekkende 🙂

Anonymkode: 08b01...12a

Ingen ønsker selvsagt å bli avvist, men man er ikke redd for det. Det tipper jeg er helt innafor i psykologien. Jeg ønsker ikke å få bank, men går heller ikke rundt og er redd for å få det. Fordi min erfaring viser at det ikke er en risiko. På samme måte som jeg sjelden/aldri har opplevd å bli avvist. 

Anonymkode: da685...28b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 timer siden):

Nei da så. Jeg trodde ikke at man glemte seriøse forelskelser, men det deg sikkert fordi jeg husker forelskelsen da jeg bare var 12 år, og han ble kjæreste med den søteste jenta på skolen. 

Selvfølgelig må man det. Det er ikke det samme som at det ikke er skuffende eller vondt. 

Du høres jo bitter ut 😄 du er sikkert ikke det da...

Anonymkode: 08b01...12a

Jeg husker ikke å ha blitt avvist i forelskelse. Det har sikkert skjedd, men jeg husker det ikke nå.

Jeg lar meg ikke skuffe. Da ville jeg jo vært lei meg eller hatt det vondt hele tiden. Har ikke tid til å huske det som er skuffende eller vondt. Da hadde jeg blitt sprø. Man setter på seg smiler, tenker på alt man har som er bra, og lever videre med det. Da slipper man alt det som gjør vondt.

Jeg er ikke bitter, men jeg kommer meg kanskje lettere videre. Har lettere for å ikke dvele ved det negative

Anonymkode: 4fd2b...d76

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 timer siden):

 

 

Så ingen av dere har vært så forelsket at tanken på en eventuell avvisning har gjort vondt i magen? Dere har heller aldri opplevd det? Hva med å ville bli både likt og akseptert av en kjærestes foreldre og eventuelle barn? Hva med å være redd for å ikke bli valgt til en jobb dere virkelig ønsket, eller faktisk oppleve det? Alt dette handler om å være uønsket, og dere har aldri hatt slike tanker eller opplevd noe av dette? 

Anonymkode: 08b01...12a

Jeg møtte mannen min i tenårene og vi har vært som erteris siden den gang, så nei, det har jeg ikke opplevd. Noen damer har lagt bredsiden til underveis, men de når ikke inn, så hvorfor bekymre seg for det som ikke har skjedd?
 

Jobb har jeg blitt avvist, hvem har ikke det? Det er jo en del av livet. Realist nok til å vite at 39 aktuelle kandidater, så var det innafor å bli nr 3. At andre er bra, betyr ikke at du er dårlig. 

Anonymkode: 55624...5bc

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

 

 

 

 

 

 

 

 

Det er så klart vanskelig å skjønne at det stort sett alle har opplevd og helst ikke vil oppleve igjen, samt aldri har erfart eller bryr seg det minste om, er noe de 8 over deg har felles, og som er ganske unikt innen psykologien. Det er mulig det er evnen til å tenke abstrakt eller forestillingsevnen det er noe med. Uansett oppsiktsvekkende 🙂

Anonymkode: 08b01...12a

Det som er mest oppsiktsvekkende her er at du så glatt avfeier andre menneskers følelser og opplevelser, latterliggjør dem og påstår at du har rett. Hvilken grunn skulle anonyme mennesker ha for å lyve i en tråd som dette?

Anonymkode: e5e21...657

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (46 minutter siden):

Det som er mest oppsiktsvekkende her er at du så glatt avfeier andre menneskers følelser og opplevelser, latterliggjør dem og påstår at du har rett. Hvilken grunn skulle anonyme mennesker ha for å lyve i en tråd som dette?

Anonymkode: e5e21...657

Jeg har ikke latterligjort en sjel her. Anonyme mennesker lyver like mye for seg selv som de som bruker navnet sitt for å si det sånn.

Jeg har ikke påstått at noen lyver heller. Jeg sier bare at det er ganske så oppsiktsvekkende her at såpass mange ikke er som folk flest. Eller kanskje det ikke er rart, ved nærmere ettertanke... 

Ikke påstå ting jeg ikke gjør. Hvordan du tolker det jeg skriver er jo noe annet. 

Anonymkode: 08b01...12a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (15 timer siden):

 

Hvorfor godtar dere så lett å være uønsket? Har dere aldri forventninger til andre på egne vegne? 

Anonymkode: 08b01...12a

Fordi min verdi ikke avgjøres av andres anerkjennelse. Jeg er en super person uansett om jeg er «uønsket» av andre. Det er jo de andres tap, ikke mitt. 

Anonymkode: 9d2e9...699

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (14 timer siden):

 

 

Så ingen av dere har vært så forelsket at tanken på en eventuell avvisning har gjort vondt i magen? Dere har heller aldri opplevd det? Hva med å ville bli både likt og akseptert av en kjærestes foreldre og eventuelle barn? Hva med å være redd for å ikke bli valgt til en jobb dere virkelig ønsket, eller faktisk oppleve det? Alt dette handler om å være uønsket, og dere har aldri hatt slike tanker eller opplevd noe av dette? 

Anonymkode: 08b01...12a

Har blitt avvist på mange måter og i mange situasjoner, og derfor vet jeg at man ikke dør av det. 

Anonymkode: 9d2e9...699

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (14 timer siden):

Nei da så. Jeg trodde ikke at man glemte seriøse forelskelser, men det deg sikkert fordi jeg husker forelskelsen da jeg bare var 12 år, og han ble kjæreste med den søteste jenta på skolen. 

Selvfølgelig må man det. Det er ikke det samme som at det ikke er skuffende eller vondt. 

Du høres jo bitter ut 😄 du er sikkert ikke det da...

Anonymkode: 08b01...12a

Det er vel heller DU som høres bitter ut.

Anonymkode: 9d2e9...699

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Nei, selvfølgelig ikke. Nå er det vel ikke så mange som vil være lik alle andre. 

Sannheten er nok at vi er i besittelse av de samme følelsene alle sammen stort sett. Frykten for det samme, og gleden for mye av det samme, veldig ofte. Det er ikke noe alle innrømmer så lett da 🙂

Anonymkode: 08b01...12a

Du uttrykker deg som om du sitter på en hemmelig fasit der det står at alle egentlig ligner deg og at du og ditt følelsesliv er en mal som de andre også bør følge. Og hvis de ikke gjør det, så er det fordi de ikke «innrømmer» det? 
Det har virkelig ikke slått deg at NEI, det er feil? Og at det fins folk som faktisk IKKE er ytrestyrte og som heller IKKE måler sin egenverdi ut fra fluktuerende popularitet…? 

Anonymkode: 9d2e9...699

[Merdee]

Det er ikke noe jeg tenker på og frykter, men jeg husker da hvordan det kjennes. Det er et slag mot selvtilliten å bli avvist av noen du forsøker å nærme deg, og det er smertefullt å bli avvist av noen du er glad i. 

[Anonym bruker]

Ganske redd… lar heller være å prøve hvis jeg ikke er veldig sikker på at det kan gå bra…. 

Anonymkode: 8100b...6e0

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Fordi min verdi ikke avgjøres av andres anerkjennelse. Jeg er en super person uansett om jeg er «uønsket» av andre. Det er jo de andres tap, ikke mitt. 

Anonymkode: 9d2e9...699

Uten andre ville du ikke visst hvem du er engang. 

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Har blitt avvist på mange måter og i mange situasjoner, og derfor vet jeg at man ikke dør av det. 

Anonymkode: 9d2e9...699

Selvfølgelig dør man ikke av det. Det er en del av det ubehagelige med livet som man normalt frykter i gitte situasjoner. Selv om det ikke er dødelig altså. 

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Det er vel heller DU som høres bitter ut.

Anonymkode: 9d2e9...699

Seriøst? Fordi jeg hadde kjærlighetssorg i tre timer som 12 år gammel? Wow. 

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Du uttrykker deg som om du sitter på en hemmelig fasit der det står at alle egentlig ligner deg og at du og ditt følelsesliv er en mal som de andre også bør følge. Og hvis de ikke gjør det, så er det fordi de ikke «innrømmer» det? 
Det har virkelig ikke slått deg at NEI, det er feil? Og at det fins folk som faktisk IKKE er ytrestyrte og som heller IKKE måler sin egenverdi ut fra fluktuerende popularitet…? 

Anonymkode: 9d2e9...699

Ytrestyrte, hva betyr det egentlig?? Hva har popularitet med dette å gjøre? 

Anonymkode: 08b01...12a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Uten andre ville du ikke visst hvem du er engang. 

Selvfølgelig dør man ikke av det. Det er en del av det ubehagelige med livet som man normalt frykter i gitte situasjoner. Selv om det ikke er dødelig altså. 

Seriøst? Fordi jeg hadde kjærlighetssorg i tre timer som 12 år gammel? Wow. 

Ytrestyrte, hva betyr det egentlig?? Hva har popularitet med dette å gjøre? 

Anonymkode: 08b01...12a

Jeg vet hvem jeg er. 
Og den personen endrer seg ikke ut fra hvem som liker den eller misliker den. Det sluttet vi med som «12-åringer med kjærlighetssorg i tre timer…» For da skjønte de fleste at de ikke kunne BLI den han ønsket seg, de måtte vente på en som ønsker seg akkurat den DU er. 
Der har du forskjellen på indrestyrt og ytrestyrt. 
 

Jeg regner ikke med at du tror det; siden du prøver å overbevise de 8 personene du siterte om at de er heeeeeelt unike i verden. 🙄 Det ser ikke ut til å være mulig for deg å tro på at det fins mennesker som stoler på seg selv og som vet at andres anerkjennelse ikke er avgjørende. Men da får du fortsette å tro at vi ikke fins, da, og heller gå ut i verden med en innbitt sikkerhet på at alle er lik DEG. Jeg kan ikke avhjelpe den vrangforestillingen. 
 

Anonymkode: 9d2e9...699

[Anonym bruker]

Jeg er ikke redd for å bli avvist.
Jeg er ikke blant de populære som alle knives om å være venner med. I enkelte sirkler er jeg i ytterkanten slik at det av og til passer å inkludere meg på fester og av og til ikke om det er antallbegrensninger. Selv om jeg selvsagt hadde synes det hadde vært gøy å være med alle ganger føler jeg meg ikke avvist de gangene jeg ikke inviteres. 

I jobbsammenheng jobber jeg tett mot kunder, noen ganger alene og noen ganger i team. Vi er flere leverandører så innimellom velges andre. Det er selvsagt kjedelig å ikke få et spennende prosjekt hos en kunde, men jeg føler meg ikke avvist fordi de valgte en annen blant alle anbudene/kandidatene de fikk presentert. 

I voksen alder har jeg bare blitt avvist én gang som jeg kan komme på. Da ble jeg avvist fra et kjekt arrangement jeg var en naturlig del av. Dette fordi jeg var inkluderende og ærlig og ikke ville lyve for andre som arrangørgjengen ikke ville inkludere fordi de ikke var kule nok. Selv om det var sårt å bli avvist der og da ser jeg jo at det ikke er hos meg det ligger, men hos en gjeng som var ekskluderende.  

Selv om jeg opplever å ikke bli valgt ut eller invitert føler jeg meg ikke avvist. Det er ikke meg de avviser. Jeg blir ikke ekskludert fordi jeg er meg, men fordi det var kandidater som passet bedre (jobb) eller fordi de ikke skulle ha så mange gjester at det var naturlig at jeg (og andre personer de kjenner like godt/dårlig) ble invitert. Den ene gangen jeg ble ekskludert, ble jeg det fordi jeg var meg. Men det hører til unntakene og var fordi de var ekskluderende, ikke fordi det var noe galt med meg. Jeg er derfor ikke redd for å bli avvist. Jeg har stort sett oversikt over hvilke situasjoner jeg står i fare for å ikke bli valgt så det kommer ikke som noen plutselig overraskelse og som sagt så føler jeg meg ikke avvist selv om jeg gjerne skulle hatt det oppdraget eller deltatt på den festen/turen. 

Det at det er situasjoner eller følelser som er vonde for oss mennesker, gjør ikke at vi går rundt og frykter dem. Jeg går ikke rundt og frykter at mannen min plutselig skal finne en annen f.eks. selv om jeg hadde blitt veldig lei meg om han gjorde det og selv om slik av og til kommer som lyn fra klar himmel. De fleste har kontroll på hvilke situasjoner det er risiko i og hvilke det ikke er det. Jeg er f.eks. mer redd for å bli påkjørt om jeg kjører i trafikken i Bangkok enn om jeg kjører på en småvei i Norge. I Bangkok kan jeg faktisk være redd i trafikken. Det gjør ikke at jeg er redd i trafikken i Norge selv om ting også kan skje her og jeg selvsagt ikke ønsker å bli skadet eller drept i en bilulykke. Om man tar sine forholdregler (er aktpågivende i trafikken, er en god og sannferdig person) så vil sjansene for å krasje eller bli valgt bort i situasjoner man føler en naturlig del av, være liten og man trenger ikke gå rundt og frykte eller i hele tatt tenke på det. 

Anonymkode: 0870b...b18

[LillaGorilla♥♥]

Hvor redd man er for å bli avvist henger kanskje sammen med hva annet/hvem andre man har i livet sitt? Jeg har blitt avvist, ja, i ulike situasjoner. Og det var naturligvis ubehagelig, og noen ganger smertefullt. 
Likevel, som noen andre her sier- man dør ikke av det, det er en del av livet, og man børster av seg og går videre. Og det går bra, altså. Og til slutt går det også over, og man finner nye venner/jobb/samhørighet/mann, eller hva det nå var man mistet underveis. Det finnes alltid håp, og noen der ute for oss alle. 😊

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Jeg vet hvem jeg er. 
Og den personen endrer seg ikke ut fra hvem som liker den eller misliker den. Det sluttet vi med som «12-åringer med kjærlighetssorg i tre timer…» For da skjønte de fleste at de ikke kunne BLI den han ønsket seg, de måtte vente på en som ønsker seg akkurat den DU er. 
Der har du forskjellen på indrestyrt og ytrestyrt. 
 

Jeg regner ikke med at du tror det; siden du prøver å overbevise de 8 personene du siterte om at de er heeeeeelt unike i verden. 🙄 Det ser ikke ut til å være mulig for deg å tro på at det fins mennesker som stoler på seg selv og som vet at andres anerkjennelse ikke er avgjørende. Men da får du fortsette å tro at vi ikke fins, da, og heller gå ut i verden med en innbitt sikkerhet på at alle er lik DEG. Jeg kan ikke avhjelpe den vrangforestillingen. 
 

Anonymkode: 9d2e9...699

Du vet jo hvem du er på grunn av ytre tilbakemeldinger. Det virker som om folk tror de har et indre og en personlighet uavhengig ytre faktorer som andre mennesker og ulike erfaringer og situasjoner med dem. Man er ikke klar over noen ting om seg selv uten respons fra andre. Så alt du skjønner om hvem du er kan du takke nettopp det ytre for. 

Hvor har jeg prøvd å overbevise 8 personer egentlig? Du må lese hva jeg skriver uten å tolke det for at du skal forstå, eller vil forstå. 

Anonymkode: 08b01...12a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 minutter siden):

Du vet jo hvem du er på grunn av ytre tilbakemeldinger. Det virker som om folk tror de har et indre og en personlighet uavhengig ytre faktorer som andre mennesker og ulike erfaringer og situasjoner med dem. Man er ikke klar over noen ting om seg selv uten respons fra andre. Så alt du skjønner om hvem du er kan du takke nettopp det ytre for. 

Hvor har jeg prøvd å overbevise 8 personer egentlig? Du må lese hva jeg skriver uten å tolke det for at du skal forstå, eller vil forstå. 

Anonymkode: 08b01...12a

Ytre tilbakemeldinger i alderen 0-11, ja, de former personligheten. Og du ser ikke ut til å klare å tro på at de som fikk formet en trygg personlighet ikke lar seg skremme av tanken på potensielle avvisninger. At de har bygd opp et godt og sunt selvbilde som de har nytte av i voksen alder. Du må visst lese deg opp, siden dette ikke går inn ved våre tilbakemeldinger.

Anonymkode: 9d2e9...699