Føler ikke min mor respekterer meg!

[Anonym bruker]

Jeg føler hele livet mitt alltid har vært styrt av moren min. Det var først da jeg flyttet LANGT hjemmefra (andre kanten av landet) at jeg kunne begynne å starte eget liv. Da følte jeg hun ikke hadde kontroll på meg lengre og kunne styre hva jeg skulle gjøre til enhver tid. Likevel føler jeg tidvis hun "invaderer" livet mitt. Hun bestemmer selv når hun kommer på besøk, selv om jeg har gitt klar beskjed om at hun må spørre i forkant. Hun bare bestiller flybilletter og tar det som en selvfølge at hun får komme. Da forventer hun å låne bil, få matservering osv. Er jeg heldig får jeg kanskje en blomst som takk. Jeg får heller høre av henne hvor dårlig råd hun har, og at det skulle bare mangle at vi betaler mat og drikke- når hun tross alt tar kostnadene for reisen. Til gjengjeld kan hun shoppe klær og annet nips til tusenvis av kroner når hun er på besøk. Er det noe hun skal gjøre som jeg ikke har lyst til å være med på, så får jeg somregel høre det. Da blir det stilt kritiske spørsmål til hva jeg har imot henne, hva som er galt osv. 

Jeg synes sjeldent det er hyggelig å ha henne på besøk, det er mer styrete! 

Nå venter jeg mitt første barn hvert øyeblikk. Og moren min har funnet ut at det er ypperlig å få sommerjobb her vi bor. Og nå har hun søkt jobb på MIN arbeidsplass og hatt intervju der- selv om jeg gjentatte ganger tidligere har sagt at det ikke er noe jeg ønsker! Har sagt hun kan søke hvor som helst ellers- bare ikke der. Det føles så grenseoverskridende for min del, og nok et bevis på at hun ikke respekterer meg og mine ønsker. 

Skulle ønske jeg ble glad for at moren min ville komme hit, men jeg føler meg bare så påtråkket og overkjørt! Er redd hun skal komme inn å kritisere, springe ned dørene og gjøre den første perioden kjip for meg/oss. Det er nok absolutt ikke intensjonen hennes, men for meg blir det bare så feil. Jeg trives utrolig godt her jeg bor, men dessverre tror jeg mye handler om at jeg har moren min på avstand og endelig kan puste litt... 

For alt jeg vet kan det tenkes vi får et utrolig krevende barn og det hadde vært godt å ha henne her, men jeg klarer ikke glede meg over det akkurat nå. 

Jeg føler ALLTID hun driter i mine ønsker og valg. Alt blir galt for henne uansett- ellers er det jeg som alltid tolker ting i verste mening 😔 Det er så trist at det skal være slik, for det er jo ikke slik jeg ønsker ha det! Jeg vil jo at hun skal inkluderes i barnets liv og håper de får et like godt forhold som jeg har til min bestemor. 

Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare få et godt forhold til henne. Jeg prøver så godt jeg kan å inkludere henne, men tidvis er det vanskelig. Jeg svelger mange kameler og biter i meg ting når hun har ønsker og tar valg jeg nødvendigvis ikke er enig i. Jeg vet at alt ikke handler om meg, og at en relasjon handler om å gi og ta. Men jeg føler alltid ting handler om henne, hva hun ønsker og hva hun har behov for. Det må liksom alltid taes hensyn til, for at HUN skal ha det bra. Jeg føler sjeldent hun gjør ting for at JEG skal ha det bra! Hun tenker sikkert på det, men for meg blir det isåfall feil. Men jeg synes det er vanskelig og har nok havnet i en ond sirkel jeg ikke vet hvordan jeg skal komme meg ut av. 

Noen med erfaring eller som har noen gode tips og råd til meg? 

Er det jeg som er vanskelig her, eller er det litt respektløst? 

Har nok bare behov for litt andre synspunkter, da jeg sikkert har "kjørt meg litt fast". 

Anonymkode: ae118...339

[Anonym bruker]

Har hun alltid vært den du må tenke på, eller var hun omsorgsfull da du vokste opp? 

Hvor ofte er hun hos deg da? Jeg er helt enig i hun virker utrolig slitsom. Det er også veldig drøyt at hun søker sommerjobb der du jobber! 

Noen mødre er bare håpløse tilfeller, men jeg ville ikke kuttet henne ut på grunn av dette. 

Anonymkode: 8767b...016

[Anonym bruker]

Hun høres psyk ut. Dette er ikke normalt. Tror ikke problemet er at du FØLER deg overkjørt, men kanskje heller at hun faktisk gjør det, samt ignorerer alle dine behov og ønsker. Skikkelig grenseoverskridende oppførsel og ikke normalt. Bare det at du måtte flytte til en annen del av landet for å få puste og leve eget liv sier jo sitt. Søke jobb på din arbeidsplass selv om du har sagt at du ikke ønsker det? Koooookko lokko. Du må nesten velge...fortsette å la henne kjøre over deg med dampveivals eller sette noen meget tydelige grenser NÅ. Hadde begynt med en samtale med arbeidsgiver. 

Anonymkode: ccc3e...adc

[LillaGorilla♥♥]

Du er jo nødt til å sette foten ned, kraftig. Du bør også ta en prat med de som ansetter på jobben din, for dette er da ikke noe godt grunnlag å ansette noen på heller. Slutt å åpne for diskusjon og stå på ditt!

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (18 minutter siden):

Har hun alltid vært den du må tenke på, eller var hun omsorgsfull da du vokste opp? 

Hvor ofte er hun hos deg da? Jeg er helt enig i hun virker utrolig slitsom. Det er også veldig drøyt at hun søker sommerjobb der du jobber! 

Noen mødre er bare håpløse tilfeller, men jeg ville ikke kuttet henne ut på grunn av dette. 

Anonymkode: 8767b...016

Hun har alltid vært den som vi må ta hensyn til. Hun var alenemor til tre barn. Jeg fikk alltid skyld for at forholdene hennes ble ødelagt, jeg måtte være barnevakt mange ganger i uken for søsken slik at hun kunne jobbe eller møte venner- og hun brydde seg ikke om jeg måtte avlyse avtaler med mine venner for å passe søsken (fordi hun trengte den tiden mer enn meg). Selv da jeg flyttet 6 timer unna "tvang" hun meg ofte hjem i helgene for å være barnevakt, men jeg måtte selv betale turen (var student og hadde kun penger fra lånekassen) og kunne godt få liste over husarbeid som måtte gjøres. Jeg bodde jo tross alt hos henne den helgen og måtte bidra. 

Det var vel først da jeg flyttet LANGT langt bort og søsken ble større at jeg fikk mer ro. Da innså jeg også hvor befriende det var å komme seg ut. 

Hun er vel her 4 ganger +/-i året. Har variert litt. Etter jeg fikk samboer måtte jeg sette hardt i til henne at hun ikke bare kan komme når det passer, men må høre med oss først. Hun har kanskje blitt litt flinkere, men det sitter langt inne. 

Hun spurte om hun kunne komme på besøk i påsken, men siden jeg har termin i de dager sa jeg at det ikke passet. Det fordi jeg ikke vet når barnet kommer eller hvordan formen er og hvordan vi eventuelt takler hele situasjonen. Hun har (for første gang!) derfor lånt et annet sted å bo og kommer nedover i en uke likevel. Men tenker vi bare får ta det litt som det kommer. Men følte det også ble litt overkjøring (hun og hennes behov først) - da det er eneste gangen jeg virkelig føler vi har gyldig grunn til å takke nei til besøk. Det blir liksom ikke hørt det heller... 

Men fikk heldigvis snakket henne i fra å bestille reise nedover HVER HELG i mai. Det hadde hun planlagt, bare for å være sikker på at hun kunne komme så snart barnet var født 😔

Jeg kommer aldri til å kutte henne ut. Derimot vet jeg at vi har mange kamper foran oss, da ingen tydeligvis kommer til å bli fornøyde uansett! Skulle bare ønske jeg visste hva hun ville, hva hun tenker og hvilke ønsker/behov hun har. Men får ikke snakket med henne på en ordentlig måte, uten å få høre at jeg er den som er tverr og et problem... 

Anonymkode: ae118...339

[Anonym bruker]

Du må bli streng, sette ned foten, låse døra. 
Og faktisk involvere arbeidsplassen din også. Vær ærlig om at hun er en person som misbruker og trakasserer deg, og si at du ikke på noe tidspunkt skal dele vakter med henne eller møte henne på jobb; fordi det da vil ende med en varslingssak på arbeidsplassen. 

Anonymkode: 8ca3d...085

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 minutter siden):

Jeg kommer aldri til å kutte henne ut. Derimot vet jeg at vi har mange kamper foran oss, da ingen tydeligvis kommer til å bli fornøyde uansett! Skulle bare ønske jeg visste hva hun ville, hva hun tenker og hvilke ønsker/behov hun har. Men får ikke snakket med henne på en ordentlig måte, uten å få høre at jeg er den som er tverr og et problem... 

Anonymkode: ae118...339

Slutt å analysere henne. Kjerringa er jo egoistisk. Analyser heller dine egne behov og følelser, og fortell henne i klartekst hva du vil, hva du tolererer og hva du ikke godtar. Hver gang. Det er faktisk OK å si «nå skal du gå ut herfra, for jeg vil ikke ha deg her.»

Anonymkode: 8ca3d...085

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (35 minutter siden):

Hun høres psyk ut. Dette er ikke normalt. Tror ikke problemet er at du FØLER deg overkjørt, men kanskje heller at hun faktisk gjør det, samt ignorerer alle dine behov og ønsker. Skikkelig grenseoverskridende oppførsel og ikke normalt. Bare det at du måtte flytte til en annen del av landet for å få puste og leve eget liv sier jo sitt. Søke jobb på din arbeidsplass selv om du har sagt at du ikke ønsker det? Koooookko lokko. Du må nesten velge...fortsette å la henne kjøre over deg med dampveivals eller sette noen meget tydelige grenser NÅ. Hadde begynt med en samtale med arbeidsgiver. 

Anonymkode: ccc3e...adc

Dette.

Anonymkode: 8ca3d...085

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Hun har alltid vært den som vi må ta hensyn til. Hun var alenemor til tre barn. Jeg fikk alltid skyld for at forholdene hennes ble ødelagt, jeg måtte være barnevakt mange ganger i uken for søsken slik at hun kunne jobbe eller møte venner- og hun brydde seg ikke om jeg måtte avlyse avtaler med mine venner for å passe søsken (fordi hun trengte den tiden mer enn meg). Selv da jeg flyttet 6 timer unna "tvang" hun meg ofte hjem i helgene for å være barnevakt, men jeg måtte selv betale turen (var student og hadde kun penger fra lånekassen) og kunne godt få liste over husarbeid som måtte gjøres. Jeg bodde jo tross alt hos henne den helgen og måtte bidra. 

Det var vel først da jeg flyttet LANGT langt bort og søsken ble større at jeg fikk mer ro. Da innså jeg også hvor befriende det var å komme seg ut. 

Hun er vel her 4 ganger +/-i året. Har variert litt. Etter jeg fikk samboer måtte jeg sette hardt i til henne at hun ikke bare kan komme når det passer, men må høre med oss først. Hun har kanskje blitt litt flinkere, men det sitter langt inne. 

Hun spurte om hun kunne komme på besøk i påsken, men siden jeg har termin i de dager sa jeg at det ikke passet. Det fordi jeg ikke vet når barnet kommer eller hvordan formen er og hvordan vi eventuelt takler hele situasjonen. Hun har (for første gang!) derfor lånt et annet sted å bo og kommer nedover i en uke likevel. Men tenker vi bare får ta det litt som det kommer. Men følte det også ble litt overkjøring (hun og hennes behov først) - da det er eneste gangen jeg virkelig føler vi har gyldig grunn til å takke nei til besøk. Det blir liksom ikke hørt det heller... 

Men fikk heldigvis snakket henne i fra å bestille reise nedover HVER HELG i mai. Det hadde hun planlagt, bare for å være sikker på at hun kunne komme så snart barnet var født 😔

Jeg kommer aldri til å kutte henne ut. Derimot vet jeg at vi har mange kamper foran oss, da ingen tydeligvis kommer til å bli fornøyde uansett! Skulle bare ønske jeg visste hva hun ville, hva hun tenker og hvilke ønsker/behov hun har. Men får ikke snakket med henne på en ordentlig måte, uten å få høre at jeg er den som er tverr og et problem... 

Anonymkode: ae118...339

Dette var jo omsorgssvikt.Når foreldre ignorerer barns behov så mye, så er det faktisk det. Du har jo vært noe for hele familien, og henne inkludert. Det er i hvertfall bra at du setter grenser, og du må virkelig ikke tvile på at du er i din fulle rett til det altså! Det virker som om du har klart deg bra, så beundrer deg for den styrken! Bare fortsett å sett grenser for henne! 

Anonymkode: 8767b...016

[Anonym bruker]

LillaGorilla♥♥ skrev (17 minutter siden):

Du er jo nødt til å sette foten ned, kraftig. Du bør også ta en prat med de som ansetter på jobben din, for dette er da ikke noe godt grunnlag å ansette noen på heller. Slutt å åpne for diskusjon og stå på ditt!

Det nytter faktisk ikke! Har gitt henne klar beskjed om at hun kan søke overalt ellers, bare ikke på min arbeidsplass! Hun kan sikkert søke hundrevis av andre jobber med den utdannelsen hun har, og ALLE vil sikkert ha henne i sommer! 

Har før prøvd å sette hardt i, men det tar bare en kort periode så er det glemt. 

Så vet ikke hvordan jeg kan løse det. 

Anonymkode: ae118...339

[Anonym bruker]

Narsissistiske mennesker klarer aldri å sette seg inn i hvordan de påvirker andre. 
Og hun har veldig mange trekk som skriker narsissist. Det viktigste er å snakke med samboeren din om dette også få han til å støtte deg i det å stå opp mot din mor, det kommer til å bli tøft.
Senke forventningene dine til henne og sette klare grenser. 
Også hadde jeg ikke fortalt når og hvor du kommer til å føde med mindre du vil ha henne med på fødselen.
Begrense kommunikasjonen å ha alltids døra låst slik at hun ikke bare valser inn når det passer henne samt ta en prat med sjefen ang det med at hun søker jobb der du jobber. 

Anonymkode: 1bfac...704

[Anonym bruker]

Jeg hadde rett og slett kuttet henne ut. Det tenker jeg egentlig du skulle gjort for lenge siden. Hun er syk, og det er ikke din jobb å redde henne. 

Og snakk med arbeidsgiver! De kan bare ikke ansette henne. 

Anonymkode: 3f370...bcf

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 14.3.2022 den 17.47):

Jeg hadde rett og slett kuttet henne ut. Det tenker jeg egentlig du skulle gjort for lenge siden. Hun er syk, og det er ikke din jobb å redde henne. 

Og snakk med arbeidsgiver! De kan bare ikke ansette henne. 

Anonymkode: 3f370...bcf

Jeg fikk henne heldigvis til å trekke søknaden. Synes det er litt utfordrende å skulle blande arbeidsgiver inn i dette, synes ikke situasjonen da blir noe bedre. 

Men hun er tydelig ikke fornøyd og mener hun "alltid må lystre når jeg sier noe, denne gangen også!". 

Synes det er utfordrende at hun tydeligvis ikke er fornøyd med meg. Jeg blir bare lei meg og trist, selv om jeg personlig tenker at dette er en situasjon vi aldri burde havnet i i utgangspunktet! 

 

Hi

Anonymkode: ae118...339

[Anonym bruker]

Høres ut som min mor.. veldig mye til felles. Etter jeg selv ble mor og etter noen mnd med kolikk på baby og stadige overtramp fra moren min som ikke respekterte meg og gjorde en vanskelig tid verre, bestemte jeg meg for å bryte kontakten. Det taklet hun IKKE og sendte falsk bekymringsmelding til barnevernet og ringte til og med politiet!

Men hun kom jo ikke noen vei med noen deler…

etter 6 år med ingen kontakt møtte jeg henne på familievernkontoret (sammen med min mann som har vært og er min beste venn og støtte gjennom alt sammen) et par ganger. Nå har vi sporadisk kontakt. 1-2 meldinger i måneden.

Hun ønsker og vil ha MYE MER kontakt, men jeg klarer ikke. Jeg er glad vi nå (etter 6 år med null kontakt fra min side, selv om hun sendte brev og gaver) kan ha et mer distansert forhold, selv om jeg skulle ønske hun oppførte seg på en måte så vi kunne ha mer kontakt ❤️ Vi må bare akseptere at mødrene våre er som de er og ta konsekvensene av det…

Jeg har det mye bedre og er en stødigere og bedre mor når jeg slipper å måtte forholde meg til moren min. Så barna mine har det også bedre.

Klem til deg Hi

Anonymkode: b7343...60b