Vanskelig å være tenåringsforeldre, andre som syns det?

[Anonym bruker]

Har ei som blir 14 senere i år, går dai 8.klasse. Fy søren å det humøret går opp og ned, er så potte sur, bedreviter, ufyselig mot søstrene sine og gir seg ikke ved diskusjon. Hun var jo verdens snilleste og roligste unge, men nå...fy altså. Noe så uspiselig til tider. Har vi gitt en beskjed så skal det diskuteres frem og tilbake, hun gir seg ikke selv om vi sier at nå er det nok. Da blir hun så sur at du kan ikke ta i hun med tang en gang.

Nå hadde hun fått anmerkning for å drive med telefonen i timen. De har jo total forbud mot telefonbruk på skolen, men får lov til å høre på musikk noen timer, noe jeg syns er helt feil. Det går jo i mot reglene, så jeg skjønner ikke det. Hun fikk beskjed om å ikke ta med air podsene på skolen i dag pgadenne anmerkningen, vi mener at hun trenger ikke å høre på musikk i skoletimene, musikk kan hun høre på hjemme. Hvem har da tatt med seg air podsene? Jo, det har hun gjort. Hva gjør vi med sånt da?

Andre som blir litt grå i håret av tenåringer? Nå ønsker ikke jeg å høre om alle de som ikke gjør noe galt osv, eller at vår oppdragelse er feil, men de som også syns der er litt vanskelig å være tenåringsforeldre🙂

Anonymkode: 7b6bd...d04

[Anonym bruker]

De fleste kjenner seg nok igjen her. Det viktigste jeg fant ut var å velge sine kamper. Virkelig. En må spørre seg selv hva som er viktig å formidle og sette grenser for. At hun hører på musikk hadde jeg latt passere, for å nekte unge det er jo nesten som å nekte dem et måltid  Det er vel det læreren har funnet ut? Det handler jo om identiteten deres, og ikke bare en interesse i den alderen.

Det neste jeg skjønte var at jeg ikke gidder å være pedagogisk i enhver situasjon. Vi er foreldre og må få reagere menneskelig når de har dratt strikken for langt for tiende gang samme dag! De vil nok ikke renne over av hverken dårlig samvittighet eller empati, for det fins ikke et vesen på jorden som er mer selvrettferdig enn tenåringer. Spesielt da i begynnelsen av tenårene. Likevel gjør det et visst inntrykk om en mister det litt. Ikke klikke helt altså, men få nok.

Deretter nytter det ikke å be om noe eller spørre om noe alltid. En grei måte å få noen til å gjøre som man vil, er å bare si det på en måte som ikke gir rom for diskusjon. Ikke "kan du gå ut med søpla?" Men bare fysisk gi den til vedkommende og si "nå må du gå ut med denne". Så bare snu og gå. Slike små teknikker er greit å bruke. Mens man bør gi 3-åringen et begrenset valg, så gir man ikke tenåringen det mao.

Tilslutt lønner det seg å gjøre hyggelige ting sammen. Shoppe, dra på turer eller bare gjøre noe hyggelig sammen hjemme. Veldig viktig så ikke alt bare blir utmattende og slitsomt. 

Anonymkode: c0500...11e

[Anonym bruker]

Nja. Jeg har fire barn der eldste er 19 år og yngste snart blir 13 år. Med mine barn synes jeg helt klart at småbarnstiden og så alderen rundt 10-12 år har vært verst fordi de tok ut all "tenårings"-oppførselen din da omtrent. Selvfølgelig er det byer med humørsvingninger innimellom nå også, men det er egentlig ikke det jeg synes er slitsomt. De er for det meste enkle og greie, men når noe først trykker, så er det mye større og mer alvorlige problemer nå enn da de var barn, og det synes jeg er tøft med å ha tenåringer. Det er mye verre å håndtere mobbing via SoMe, selvmordstanker, angst osv. en tramping i trappen og erting av søsken, liksom. 

Anonymkode: 0c202...e85

[Anonym bruker]

Det er et helvete! Dvs, jeg har en 17 åring som jeg har lyst å kaste ut vinduet, og en 14 åring som er en engel. 
17 åringen er en så ekstrem bedreviter at det er til å bli kvalm av. Ingenting er hennes feil, alle andre er dumme, læreren er teit, elevene er teite, det er hvertfall ikke HENNES feil at hun fikk dårlig karakter fordi hun spurte jo læreren om hjelp og fikk det ikke... og lista er lang! Hun hadde fått beskjed av sjefen på jobb om å flette håret (jobber med mat) men hun kunne jo ikke det hver dag, må vite!! Så da var sjefen dum og. Jeg sa hun i det minste kunne ha det i en topp (hun har ekstremt mye hår) så det ikke flagra rundt, men nei, det kom jo til å "flagre hår" uansett så hva var vitsen? 
Hun skal og ha vasket klærne sine til enhver tid, og hvis jeg sier hun kan vaske selv så har hun jo aldri tid! Hun kan jo ikke droppe skolearbeid for å sette på en vask! 
Hun er helt utrolig uspiselig! Sorry. Jeg elsker henne, men fy søren...

Hun har forresten vært sånn bestandig, så det er ikke bare nå!

Anonymkode: 38f62...42d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Nja. Jeg har fire barn der eldste er 19 år og yngste snart blir 13 år. Med mine barn synes jeg helt klart at småbarnstiden og så alderen rundt 10-12 år har vært verst fordi de tok ut all "tenårings"-oppførselen din da omtrent. Selvfølgelig er det byer med humørsvingninger innimellom nå også, men det er egentlig ikke det jeg synes er slitsomt. De er for det meste enkle og greie, men når noe først trykker, så er det mye større og mer alvorlige problemer nå enn da de var barn, og det synes jeg er tøft med å ha tenåringer. Det er mye verre å håndtere mobbing via SoMe, selvmordstanker, angst osv. en tramping i trappen og erting av søsken, liksom. 

Anonymkode: 0c202...e85

Dette er så dumt å komme med. "Det er mye verre" Javisst. Det er alltid noe som er verre! Som en så fint sa : selv om det står en med bjelke gjennom hode, så gjør flisa du fikk i fingeren også vondt! 

Å leve i konstant krangling mellom søsken, eller en som er i opposisjon døgnet rundt ER slitsomt. Punktum liksom.

 

Anonymkode: c0500...11e

[Anonym bruker]

Det er både og synes jeg.

Mine fire barn er nå 13, 15, 18 og 20 år og selv om det stort sett går greit er det ting på veien som er vanskelig også. 

Barna er veldig forskjellig, så det som er lett med en unge kan være vanskelig med en annen. Akkurat de tingene du ramser opp har jeg faktisk ikke hatt særlig problemer med, men det har jo og er jo andre ting.

En evig runddans her er dette med rydding og å ta sin del i huset. Vi har et stort hus, og det er ganske tungrodd å få de til å være med på å holde det rent og ryddig. Det har jeg skjønt er ganske vanlig med tenåringer, de begynner ikke rydde på eget initiativ før de flytter hjemmefra

 

Anonymkode: 212f3...b93

[Anonym bruker]

Takk for svar dere. "Godt" det er flere. Og jeg må jo bare si at jeg elsker henne, bare ikke denne oppførselen. Nå har vi jo gitt beskjed om at hun ikke skal høre på musikk i timen, men hun gjør der likevel. Det er jo vi som til syvende og sist bestemmer, og når hun da får anmerkning for å fikle med telefonen i timen, da må hun få en konsekvens tenker vi. Hun blir bare så ufyselig. Hele tiden terge/krangle med søstrene sine, og ja, jeg vet det er normalt, det er bare så slitsomt. Bare hvordan hun svare oss eller søsken til tider er så irriterende. Jeg vet at hjernen dere ikke funker optimalt nå, men de kan jo ikke få holde på som de selv vil uansett, drive å forsure for oss andre. 

Nå har jeg bare lyst til å grave meg ned og bli der et par år😂

Hi

Anonymkode: 7b6bd...d04

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Takk for svar dere. "Godt" det er flere. Og jeg må jo bare si at jeg elsker henne, bare ikke denne oppførselen. Nå har vi jo gitt beskjed om at hun ikke skal høre på musikk i timen, men hun gjør der likevel. Det er jo vi som til syvende og sist bestemmer, og når hun da får anmerkning for å fikle med telefonen i timen, da må hun få en konsekvens tenker vi. Hun blir bare så ufyselig. Hele tiden terge/krangle med søstrene sine, og ja, jeg vet det er normalt, det er bare så slitsomt. Bare hvordan hun svare oss eller søsken til tider er så irriterende. Jeg vet at hjernen dere ikke funker optimalt nå, men de kan jo ikke få holde på som de selv vil uansett, drive å forsure for oss andre. 

Nå har jeg bare lyst til å grave meg ned og bli der et par år😂

Hi

Anonymkode: 7b6bd...d04

Jeg har god erfaring med å sende de ut av fellesrommene når de er ufyselige.

Jeg sier igjen og igjen, det er helt greit å ha en dårlig dag, men det er ikke greit å forsure andre sitt liv.

Har man en dårlig dag, er sur og kort i lunta, så tar man seg en time-out. Da kan man si at i dag er jeg grinete, jeg trenger litt tid alene, også gå på rommet sitt og høre på musikk eller noe til det blir bedre. 

Det skal respekteres! Sier en av ungene her at de er sure i dag og vil være i fred, så skal de få være i fred, da er det ikke lov for søsken å terge på dem heller.

Det har fungert overraskende bra her ihvertfall.

Ene sønnen i huset, han som nå er 18 år, trakk seg mye vekk i perioder, var veldig innesluttet og sur i puberteten, men det er greit så lenge han ikke terger på søsken. Jeg passet på å være sjåfør og etterhvert øvelseskjøre mye med han, så jeg og han fikk snakket mye sammen i bilen, men det var en ganske lang periode som han var lite sammen med søsken. Det ble felles middag med hele familien, men ellers var han lite i fellesrommene. Nå har han kommet ut av den perioden heldigvis og kan fint ligge og slange seg på sofaen her sammen med oss andre.

Barna takler puberteten veldig forskjellig, men jeg er enig med deg, det er ikke lov å forsure livene til alle andre altså.

Anonymkode: 212f3...b93

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (41 minutter siden):

Jeg har god erfaring med å sende de ut av fellesrommene når de er ufyselige.

Jeg sier igjen og igjen, det er helt greit å ha en dårlig dag, men det er ikke greit å forsure andre sitt liv.

Har man en dårlig dag, er sur og kort i lunta, så tar man seg en time-out. Da kan man si at i dag er jeg grinete, jeg trenger litt tid alene, også gå på rommet sitt og høre på musikk eller noe til det blir bedre. 

Det skal respekteres! Sier en av ungene her at de er sure i dag og vil være i fred, så skal de få være i fred, da er det ikke lov for søsken å terge på dem heller.

Det har fungert overraskende bra her ihvertfall.

Ene sønnen i huset, han som nå er 18 år, trakk seg mye vekk i perioder, var veldig innesluttet og sur i puberteten, men det er greit så lenge han ikke terger på søsken. Jeg passet på å være sjåfør og etterhvert øvelseskjøre mye med han, så jeg og han fikk snakket mye sammen i bilen, men det var en ganske lang periode som han var lite sammen med søsken. Det ble felles middag med hele familien, men ellers var han lite i fellesrommene. Nå har han kommet ut av den perioden heldigvis og kan fint ligge og slange seg på sofaen her sammen med oss andre.

Barna takler puberteten veldig forskjellig, men jeg er enig med deg, det er ikke lov å forsure livene til alle andre altså.

Anonymkode: 212f3...b93

Enig med deg, gi de rom og tid for seg selv, de kan være så sure de bare vil på rommet, så lenge de lar resten få fred. 
 

Har grei erfaring med å la de komme med innspill først i en del settinger. Besøke venner en lørdag, spør jeg gjerne når han tenker det er greit å bli hentet, fremfor å bare sette ett tidspunkt selv. Ofte kan jeg bli overrasket over at det ikke nødvendigvis er så sent i forhold til hva jeg tenker. Forsøker å manøvrere en gjensidig respekt. Så lenge du respekterer at jeg skal på jobb i morgen og er stille etter kl 23, så skal jeg respektere at du ønsker å henge med vennene dine i helgen og hente deg når du vil hjem. Er de hyggelige mot meg, så er jeg behjelpelig tilbake. Er de ufine, som AirPods på skolen når avtalen er ikke, da må de ligge igjen hjemme. Kan de oppføre seg, får de ha abonnement med mye data inkl, oppfører de seg dårlig, får de ikke det og må finne ut hvordan de selv skal betale for det. 

Anonymkode: cee52...7ab

[Anonym bruker]

Helt jævlig! 

Anonymkode: 68ae2...0d4

[Anonym bruker]

Jeg prøver å tenke at hodet er skrudd feil vei  i tenårene, innimellom klikker det på plass og da kan man se konturene av det flotte mennesket barnet faktisk er... og så hopper dette hodet litt feil igjen  og så må jeg vente til planeter  er på plass, vennedrama er over og verden er fin igjen. Velge kampe med omhu, være var på når man får tilgang til en ok prat, bruke litt shopping for å skape et godt øyeblikk og forsøke å glemme de andre.. trampingen, blikkene, flauheten over oss, oppførsel mot småsøsken osv...

Også tenker jeg at for hun på 15 er jeg egentlig ferdig med oppdragelsen, jeg ser hun er et flott menneske bakom tenåringsdelen, men hun trenger veiledning, guiding og grensesetting og av og til trøst for å mestre den verden hun nå ha tilgang på. Og så må hun øve på å gjøre ting  for de mellom 16-17 under veiledning slik at når hun blir 17 så er hun og vi trygge på at ønskene da er gjennomførbare...

Men som noen andre sier  jeg syns 10-12 var verre...  Da måtte jeg sette grenser på en annen måte. nå sier jeg ikke så mye nei lenger, men vi tar en diskusjon og finjusterer ønsker og vurderer konsekvenser sammen.

Anonymkode: afe67...372

[Anonym bruker]

Jeg synes det er utrolig vanskelig. Har to jenter en som er ferdig med puberteten og en som er i starten. Hun første hadde svært dårlig selvbilde. Ellers lite opposisjon, heller litt for stille. Den yngste er i full opposisjon HELE tiden. Alt skal kverulere og krangler om. Hun perfeksjonerer bedrevitenhet altså. 

Så heldig dere er hvis dere har ungdom som hører etter når de blir bedt om å forlate rommet eller klarer å få ungdommen med på å gjøre noe hyggelig. Her blir hun provosert over at jeg er uenig, at jeg er rolig, at jeg overser, at jeg reagerer tilbake osv. Herregud jeg blir så sliten! Det er så ille her både verbalt og fysisk at jeg tror det ligger mer i bunnen og vi er henvist videre i systemet for utredning. Håper jeg får noen flere verktøy for å takle og nå inn til henne.

Jeg elsker henne høyere enn himmelen, men akkurat nå er det for jævlig rett og slett. 

Anonymkode: 1b5a4...57a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (13 minutter siden):

Jeg prøver å tenke at hodet er skrudd feil vei  i tenårene, innimellom klikker det på plass og da kan man se konturene av det flotte mennesket barnet faktisk er... og så hopper dette hodet litt feil igjen  og så må jeg vente til planeter  er på plass, vennedrama er over og verden er fin igjen. Velge kampe med omhu, være var på når man får tilgang til en ok prat, bruke litt shopping for å skape et godt øyeblikk og forsøke å glemme de andre.. trampingen, blikkene, flauheten over oss, oppførsel mot småsøsken osv...

Også tenker jeg at for hun på 15 er jeg egentlig ferdig med oppdragelsen, jeg ser hun er et flott menneske bakom tenåringsdelen, men hun trenger veiledning, guiding og grensesetting og av og til trøst for å mestre den verden hun nå ha tilgang på. Og så må hun øve på å gjøre ting  for de mellom 16-17 under veiledning slik at når hun blir 17 så er hun og vi trygge på at ønskene da er gjennomførbare...

Men som noen andre sier  jeg syns 10-12 var verre...  Da måtte jeg sette grenser på en annen måte. nå sier jeg ikke så mye nei lenger, men vi tar en diskusjon og finjusterer ønsker og vurderer konsekvenser sammen.

Anonymkode: afe67...372

Takk for svar og tips dere. Har og ei som blir 12 senere i år og, så er igjennom det der og😅hun er litt annerledes, men også krevende. Pluss ei som blir 6 så 3 flotte jenter vi skal bryne oss på😂mine er og flotte bak monsteret som av og til kommer frem, må nyte det da.

Hi

Anonymkode: 7b6bd...d04

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Dette er så dumt å komme med. "Det er mye verre" Javisst. Det er alltid noe som er verre! Som en så fint sa : selv om det står en med bjelke gjennom hode, så gjør flisa du fikk i fingeren også vondt! 

Å leve i konstant krangling mellom søsken, eller en som er i opposisjon døgnet rundt ER slitsomt. Punktum liksom.

 

Anonymkode: c0500...11e

HI lurte på om andre synes det er slitsomt, og jeg svarte henne rundt hva jeg synes er vanskelig og slitsomt å håndtere. Og det er verre å følge opp en suicidal tenåring synes jeg enn det var da de hele tiden kranglet med hverandre og på alt mulig. Jeg sa ikke at jeg ikke synes det også var slitsomt, men prøvde kanskje å få fram at perspektivet mitt har endret seg.

Anonymkode: 0c202...e85