Om å miste foreldre

[Anonym bruker]

En av foreldrene min er alvorlig syk og regner dessverre med at det ikke er lenge til ikke er her mer. 
 

Vet det er livetsgang og at alle skal vi dø, men må si jeg synes det er forferdelig trist og skjønner ikke helt hvordan det skal bli. Og ikke minst den vanskelige tiden før. Mye trist av dette. 
 

Har dere foreldre som er gått bort. Hører gjerne deres erfaringer her, 

Anonymkode: a5c58...f0a

[Anonym bruker]

Mistet faren min for 10 år siden. Han døde av kreft og var veldig og syk i 10 år. Var vanskelig å være pårørende til en som hadde en så alvorlig diagnose. Det var 10 år først med operasjoner, cellegift og stråling, men så kom dagen de ikke kunne gjøre mer. Siste måneden da det gikk mot slutten tror jeg at jeg bare fornektet det på en måte. Dagene gikk, og plutselig kom beskjeden om at nå var de siste timene kommet. Var en-ut-av-meg-selv-opplevelse de første dagene. Dag og natt gikk, og føltes som man var i en vond drøm. Men så kom hverdagen, jeg hadde en baby på den tiden og hadde nok å drive med. Nå er det snart 10 år siden. Sorgen er der enda, men livet går videre, og det vil gå bra. 

Anonymkode: bd8af...4bf

[Nyttårs barn]

Mistet min far for 8 år siden. Han hanglet litt og dro til legene og da hadde han en stor svulst i nyrene, to måneder så var han død. det var ingenting å gjøre, kreften var aggressiv og han var ikke i form til behandling.  I ettertid har jeg tenkt at han egentlig var heldig som fikk slippe fort, ofte er nok den siste delen av livet ikke så god.

Men jeg fikk jo sjokk, heldigvis hadde jeg små barn som krevde mye. Noe av det som jeg syntes var verst var at det på en måte kun var meg som sørget. Barna mine var for små og foreldrene mine er skilt. Jeg er enebarn.

Men det går seg til, vi kommer til å oppleve og miste alle sammen slik er livet.

Endret 5. mars 2022 av Nyttårs barn

[LiaLou]

Jeg mistet pappa for snart 1 år siden, etter kreftsykdom i noen år før. Fikk vite med en gang at det ikke var noe å gjøre, og når vi hadde fått fordøyd det så fikk vi mange gode samtaler om livet, døden og hva vi tenkte om etterpå. Jeg var så heldig at jeg fikk være sammen med pappa den siste måneden før han døde, og det er jeg veldig glad for. Jeg tror det hjalp i ettertid at jeg vet at pappa hadde det veldig fint sammen med familien den siste tida, akkurat slik han ønsket det.

Fortsatt kommer det bølger av sorg, kan komme helt plutselig uten at jeg vet foranledningen. Samtidig er det godt å tenke på pappa, til tross for at jeg savner han så mye og har mistet den beste samtalepartneren min.

Mitt råd er å prøve og bruke tiden som er igjen til å skape noe som du kan minnes når den du er glad i er borte, selv om det er vondt og trist så er det godt å ha gode minner også fra den siste tiden. Føler veldig med deg, det er mye redsel og sorg i en slik situasjon, men husk at det også kan være gode stunder som virkelig er verdt å ta med seg videre. Klem fra meg. 

[Anonym bruker]

Jeg mistet nesten faren min for 8 år siden. Det var en ulykke, så vi ble godt ivaretatt av traumeteam på Ullevål. De første to dagene fikk vi beskjed om at de ikke regnet med han skulle overleve, men på dag 3 øynet de håp. Det hele kom så brått på at man ikke rakk å tenke noe som helst annet enn å snakke med leger, snakke med hverandre, avtale, få telefoner fra sykehuset. Reise til og fra. Ble en del timer med tenking i bilen, men for det meste musikk for å ikke tenke. Vi forberedte oss på at han skulle dø, men ingen sa noe om det. Ingen oppførte seg som om det var realiteten 

Anonymkode: 95d65...031

[Anonym bruker]

Tusen takk til dere som deler ❤️
 

Er utrolig tøft å ikke vite når (men ikke lenge til) og det tapet det blir. Vonde tider. Akkurat nå skjønner jeg ikke at det kan bli bra igjen. Er kreft her og. 

Anonymkode: a5c58...f0a

[Anonym bruker]

Sender deg en varm trøsteklem❤️Jeg mistet den kjære pappaen min for åtte måneder siden. Pappa og jeg var så like og hadde så gode samtaler sammen, jeg var et bedre og mer reflektert menneske da han levde. Jeg er alenemor og pappaen min var som en pappa for barna mine også, et utrolig godt forbilde. Vi trengte han i livet vårt mange år til og dette synes jeg er vanskelig å forsone meg med. Barna og jeg sørger fortsatt ganske tungt, vi gråter oss i søvn flere ganger hver uke. Heldigvis er det også lysere stunder innimellom og da lever vi ganske som før.

Jeg tror sorg oppleves individuelt og det er viktig å gi seg god tid. Psykologen min sier at den går aldri over, den blir bare en naturlig del av livet.

For min del har også tapet av pappa ført til at jeg har mistet siste rest av troen på gud. Pappa var troende og troen knyttet oss sammen. Det er vanskelig å innrømme det for meg selv, og jeg kan aldri fortelle det til noen andre, men det har gått opp for meg etter pappas død at vi er helt alene..

Anonymkode: 9b704...c72