Jeg er ikke redd

[Anonym bruker]

Først kom pandemien, jeg fantes aldri redd. Jeg var ikke bekymret en gang. Jo, kanskje litt med tanke på hvordan verden gikk av hengslene, men aldri pga sykdommen. Så kom krigen i Ukraina. Det er fælt, selvsagt, men jeg er ikke redd. Skulle det ende i atomkrig, tror jeg det går bra og. Jeg ser folk er livredde for både sykdom og krig, det hemmer de i hverdagen, og jeg syns det er både trist og unødvendig. 
Det skal sies at jeg har et yrke hvor vi tar sjanser hver dag, risikoanalyse er en stor del av hverdagen. Flere som ikke er redde?

Anonymkode: 3c106...aa2

[Anonym bruker]

Jeg er heller ikke redd, og jeg tror faktisk det gjelder de fleste av oss altså.

Det er da ikke normalt å gå rundt å engste seg for alt som kunne og ikke kunne skjedd så det påvirker hverdagen og livet vårt. Da har man en angstlidelse....

Normal engstelse, som at man ikke vil smitte sin gamle oldefar med korona osv er ikke angst, og det gjør ikke at vi lever et dårlig liv.

Anonymkode: 0b99d...abc

[Anonym bruker]

Jeg var redd da pandemien spredte seg. Har vært veldig forsiktig hele veien. Det bekymrer meg også når en gal mann truer med å bruke atomvåpen, men det går ikke ut over livskvaliteten min. 

"Hvis det blir atomkrig, så tror jeg det går bra også" Hva i all verden mener du med det? Hva har yrket ditt med manglende konsekvenstenking å gjøre? 

 

 

Anonymkode: 3c7bc...520

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Jeg var redd da pandemien spredte seg. Har vært veldig forsiktig hele veien. Det bekymrer meg også når en gal mann truer med å bruke atomvåpen, men det går ikke ut over livskvaliteten min. 

"Hvis det blir atomkrig, så tror jeg det går bra også" Hva i all verden mener du med det? Hva har yrket ditt med manglende konsekvenstenking å gjøre? 

 

 

Anonymkode: 3c7bc...520

Jeg mener at jeg tror det går bra. Jeg tror faktisk ikke verdens ledere kommer til å utslette menneskeheten med atomvåpen - jeg tror det bare ikke. Da Tsjernobylulykken var et faktum på midten av 80-tallet, ble det sagt at landområdene rundt var ødelagt for flere tusen år framover. Overraskende nok, og heldigvis, blomstrer livet bare noen tiår etter. Naturen tok ulykkesstedet tilbake. Joda, det er stråling, men naturen og livet går videre. 
Jeg har et yrke der jeg tar sjanser hver dag, og mente det var relevant for hi. Kanskje det er derfor jeg ikke er spesielt redd. Men. Jeg ser mange rundt meg som på ny opplever angst, nå pga Putin. Jeg har en nabo som gråter døgnet rundt og ikke klarer noe. Hun er 40 år med to små barn, og er overbevist om at nå rakner det igjen. Mamma er redd, og i vennegjengen er Ukraina det eneste de snakker om. Jeg tror mange er veldig redde.

HI

Anonymkode: 3c106...aa2

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (13 minutter siden):

Jeg mener at jeg tror det går bra. Jeg tror faktisk ikke verdens ledere kommer til å utslette menneskeheten med atomvåpen - jeg tror det bare ikke. Da Tsjernobylulykken var et faktum på midten av 80-tallet, ble det sagt at landområdene rundt var ødelagt for flere tusen år framover. Overraskende nok, og heldigvis, blomstrer livet bare noen tiår etter. Naturen tok ulykkesstedet tilbake. Joda, det er stråling, men naturen og livet går videre. 
Jeg har et yrke der jeg tar sjanser hver dag, og mente det var relevant for hi. Kanskje det er derfor jeg ikke er spesielt redd. Men. Jeg ser mange rundt meg som på ny opplever angst, nå pga Putin. Jeg har en nabo som gråter døgnet rundt og ikke klarer noe. Hun er 40 år med to små barn, og er overbevist om at nå rakner det igjen. Mamma er redd, og i vennegjengen er Ukraina det eneste de snakker om. Jeg tror mange er veldig redde.

HI

Anonymkode: 3c106...aa2

Så du tenker at så lenge "bare" et visst antall blir drept i et atomsngrep hvor du selv fint kan bli et offer, og så lenge naturen ikke er skadet for flere hundre år fremover, så "går det bra"? Vi har nok veldig ulike oppfatninger av hva "går bra" innebærer. Du et jo ikke uredd av god grunn. Du er bare optimist og tenker at om flere hundre blir drept og store områder blir ødelagt, så er det ikke så farlig om du selv og dine slipper unna.

Det er ikke så mange yrker hvor man tar så alvorlige sjanser hver dag akkurat. Du kan jo ikke sammenlikne det med et potensielt farlig og smittsomt virus og atomkrig. Please.

Å bli så redd som de du beskriver er ikke normalt og vanlig. Jeg tror de og noen andre har møtt veggen etter to år med stor usikkerhet og uvisshet. Det forsterker jo også alt når man har barn. 

Anonymkode: 3c7bc...520

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (33 minutter siden):

Jeg mener at jeg tror det går bra. Jeg tror faktisk ikke verdens ledere kommer til å utslette menneskeheten med atomvåpen - jeg tror det bare ikke. Da Tsjernobylulykken var et faktum på midten av 80-tallet, ble det sagt at landområdene rundt var ødelagt for flere tusen år framover. Overraskende nok, og heldigvis, blomstrer livet bare noen tiår etter. Naturen tok ulykkesstedet tilbake. Joda, det er stråling, men naturen og livet går videre. 
Jeg har et yrke der jeg tar sjanser hver dag, og mente det var relevant for hi. Kanskje det er derfor jeg ikke er spesielt redd. Men. Jeg ser mange rundt meg som på ny opplever angst, nå pga Putin. Jeg har en nabo som gråter døgnet rundt og ikke klarer noe. Hun er 40 år med to små barn, og er overbevist om at nå rakner det igjen. Mamma er redd, og i vennegjengen er Ukraina det eneste de snakker om. Jeg tror mange er veldig redde.

HI

Anonymkode: 3c106...aa2

Jeg tror ikke mange er redde. De er bekymret for utviklingen, og det er ikke usunt. Selvsagt snakker folk om det som er aktuelt. Torsdag forrige uke snakket jeg med en venninne da vi møttes på kafé. Da jeg nevnte Ukraina svarte hun «det der orker jeg ikke bry meg med» og jeg tenkte mitt om det.

Jeg var ikke redd da pandemien kom. Det surrealistisk å høre på nyhetene at de stengte landet, det var uendelig stille og folk ble mer aktive på sosiale medier. Det var det. Da barna ble smittet av korona, ble jeg ikke redd da heller. Men synes det var merkelig at alle rundt meg ble smittet, men ikke jeg.

Da invasjonen var et faktum, ble jeg ikke redd. Men jeg ble jo bekymret for situasjonen. Nå var det krig, og den er nærmere enn noen gang. Veien for å ta Norge er kort, og det er en, for meg, dott av en statsminister som skal bestemme hva vi skal gjøre. Og han sender penger og våpen for å hjelpe.

Man skal være bekymret for situasjonen. Det gjør en mer handlekraftig. Om krigen blir et faktum i Norge, så vil de som ille er redde bli de første som enten får fullstendig panikk, for dette trodde de ikke skulle skje, eller de er de første som blir drept fordi de er handlingslammet.

Det som likevel bekymrer meg mest er de som ikke tror det har vært en pandemi og ikke tror på at den har tatt livet av mennesker. Og de som ikke tror det er noen krig, og at vi blir misinformert.

Anonymkode: c293c...896

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Først kom pandemien, jeg fantes aldri redd. Jeg var ikke bekymret en gang. Jo, kanskje litt med tanke på hvordan verden gikk av hengslene, men aldri pga sykdommen. Så kom krigen i Ukraina. Det er fælt, selvsagt, men jeg er ikke redd. Skulle det ende i atomkrig, tror jeg det går bra og. Jeg ser folk er livredde for både sykdom og krig, det hemmer de i hverdagen, og jeg syns det er både trist og unødvendig. 
Det skal sies at jeg har et yrke hvor vi tar sjanser hver dag, risikoanalyse er en stor del av hverdagen. Flere som ikke er redde?

Anonymkode: 3c106...aa2

Jeg tror ikke du egner deg til å foreta en risikoanalyse mtp. skadevirkningene av en atomkrig...

Det er stor forskjell på en atomulykke ett sted eller en atombombing av ett mål - og atomkrig.

Atomkrig vil føre til at flere/mange områder vil bli rammet, med de voldsomme virkningene det vil ha for mennesker og naturen.

Det at naturen og dyr har "tatt tilbake" naturen rundt Tsjernobyl, det betyr ikke at alt er bra der. Dessuten, dyr lever langt kortere enn mennesker, og kreft fra atomstråling tar lenger tid å utvikle enn mange av de dyrene og fuglene som bor der lever.

I Norge har vi fremdeles natur og dyr som er påvirket etter Tsjernobylulykken i 1986, med nedforing av sau og rein, begrensninger på soppspising i enkelte områder.

Det at naturen har "tatt tilbake" et område etter 30 år, det betyr ikke at mennesker kan leve godt i området, eller spise mat fra området. Så hva skal mennesker gjøre med tanke på mat i alle årene? Kjøpe mat fra et annet område av verden - vel, ikke hvis de også er utsatt for det samme. Dessuten vil få ikke-utsatte deler av verden ikke greie å fø resten av verden.

Til å være en som påstår å ha risikoanalyse som en del av sin hverdag har du et merkelig benektende forhold til følgene av en potensiell atomkrig.

 

(Og nei, jeg går heller ikke rundt og føler frykt i hverdagen. Men jeg har i det minste et mer realistisk syn på atomkrig enn hva du har, HI.)

Anonymkode: f33b9...893

[Anonym bruker]

Nope, jeg er overhodet ikke redd. Ser ingen grunn til det. Javisst er krigen i Ukraina totalt forkastelig og umenneskelig tragisk, og Putin en fullstendig gal despot. Jeg tror ikke "resten" av verden vil la dette fortsette veldig lenge, men selvfølgelig, det kan gå galt. Da er det nesten så jeg tenker det hadde vært best om ladningen er såpass svær at det ikke blir så mye å lete etter etterpå. 

Anonymkode: 0ee4b...f1e