Frykt og barn/ungdom

[Anonym bruker]

Jeg sliter litt nå.

De to årene som har gått med pandemi har gått så fint. Ingen bekymring, heller ikke i de usikre fasene av pandemien. Vi har hatt et trygt og godt hjemmemiljø, til den grad at barnet ( som har blitt ungdom i løpet av pandemien) har en direkte positiv opplevelse av det.

Men nå sliter jeg. Jeg er direkte livredd. Vondt i magen, vondt i hodet.. Klarer ikke å se at dette ikke skal få en direkte alvorlig konsekvens for oss her hjemme. Vil livet noengang bli som før? Vil datteren vår vokse opp med forutsetninger for et godt og trygt liv?

Jeg regner med at jeg kommer meg opp igjen når jeg har blitt vant til situasjonen. Men det oppleves så vanskelig

Og jeg må jo klare å være den trygge voksne for henne også gjennom dette 😢😢

 

Anonymkode: 3b73f...de6

[Anonym bruker]

Jeg sliter med det samme, og har også to sønner som fyller 18 i april. Har deadline på et flere år langt prosjekt om få uker, og er ute av stand til å konsentrere meg. Sover ikke, og er generelt helt ute. 

Anonymkode: b56cf...b86

[Anonym bruker]

Dette ER alvorlig, men foreløpig går livet som normalt i Norge. Vi må huske på at vi blir bombet med nyheter og grusomme inntrykk 24/7 nå, i motsetning til hvordan det har vært før. Prøv å distansere dere, prøv bevisst å ikke være på telefonen hele tiden. Gå turer, hør fuglene kvitre og sola skinne. Ha fokus på det fine.

Anonymkode: b1395...998

[Anonym bruker]

Kanskje man må sortere litt? 
 

De fleste nå ønsker vel helst at ting skal bli normalt. Ikke fantastisk eller ekstraordinært, bare normalt. 
 

Så, du får jo ikke gjort noe med det. Kanskje det kan være like greit å slå av nyhetene? Hva slags hverdag ønsker du vi skal ha? Forsøk å jobbe mot den, viktig å fortsette med det målet, gir man det opp vil vi endre vår egen hverdag selv om alt går bra til slutt. Det er hva som skjer akkurat her og nå, ikke i går og ikke i morgen, som ER livet. Ja, jeg vet det er klisje. 

Anonymkode: 30ad2...4b1