Meg og mine sinnsyke følelser

[Anonym bruker]

Altså, det må jo være noe galt med meg.. 

Når min pappa ble alvorlig syk, så fikk han mye støtte og hjelp fra omgivelsene, inkludert meg. Men inni meg var jeg litt flau og lei meg, og tenkte tanker som " hvorfor skjer dette med min familie?".

Så fikk min nydelige, smarte datter diagnosen Asperger. Og jeg får en sånn " hvorfor skjer dette med oss?".

Så er det barnet til min søster, som er konstant urolig og med skikkelig munn-diare. H*n er 6 år, høyt og lavt, mye støy rundt barnet, hører ikke etter. Veldig typisk sånn ADHD-oppførsel. Og igjen, jeg får denne følelsen jeg skammet meg sånn over. 

Nesten sånn at jeg føler det er noe "galt" med oss alle, siden vi får barn med problemer. Og jeg syns synd I barna, som har desse utfordringene. Hva er galt med meg som tenker sånn? 

Samtidig, så ble min oldemor veldig syk for litt siden, alvorlig kreftsykdom, men da følte jeg det ikke sånn. 

Hvorfor er det slik at alle i min familie må være friske, A4, fri for diagnoser og problemer? Jeg syns det er vanskelig å forklare følelsene jeg sitter med når jeg tenker på mitt, og min søster sitt barn, men det er en blanding av sorg, flau, litt sånn "offer"-følelse. Hvorfor kan ikke jeg bare være stolt, uavhengig av hvilke problemer de har?

Jeg føler ikke at jeg har fått fortalt hvordan jeg egentlig føler det i dette innlegget, men jeg prøvde. Jeg elsker desse barna, jeg vil de alt godt og jeg forteller de daglig hvor flotte de er. Men det er noen demoner inni meg som ikke vil slippe taket. Gode råd søkes 

Anonymkode: 8173b...7c3

[Anonym bruker]

Jeg tenker at det du kaller "skamfulle følelser" egentlig handler om sorg, skuffelse og kanskje litt bitterhet over alt det som ikke er fullkomment i livet? Jeg tror ikke at det er så nyttig at du driver og selvpisker deg over hvilken karakter disse følelsene får. Si til deg selv at du har lov å være skuffet og sørge når ting ikke ble som du håpte. Kanskje vil de slippe taket hvis du tillater deg å ha dem.

Anonymkode: 5e7b5...afd

[Anonym bruker]

Følelsen av urettferdighet når noe rammer noen har jeg selv aldri forstått. Man kan selvfølgelig undres hvis ting er uforståelig som at en som alltid har kjørt pent og forsiktig dør i trafikken, eller hvis en som aldri har røykt eller bodd i forurenset luft får lungekreft, så kan men undres uten å føle den offerfølelsen.

Livet er jo urettferdig. Det er et faktum som man bør akseptere først som sist. Det er også alltid de som har det tusen ganger verre. Det er ikke forutbestemt på noen måte hvem som får og må igjennom hva, -så det er ingen grunn. Det er rene tilfeldigheter ofte, hvis man da ikke tror på skjebne, karma eller Gud. Da blir det jo straks verre å akseptere. Eller ikke. Det kommer jo an på. Det er heller ikke noen skam at man får barn med diagnoser. Ingenting å være flau for. Det er tvert i mot blitt ganske vanlig, og det er ikke sånn at noen med diagnoser er verre enn andre. Kanskje de sliter mer med visse ting, men hvem i all verden sliter ikke med noe?

Du må komme til bunns i hva dette dreier seg om. Mulig hun som svarer over meg har helt rett! 

Anonymkode: 15f2a...c9d