Hvordan bistå en deprimert venn?

[Anonym bruker]

Har ei god venninne som jeg tror har en ganske kraftig depresjon. Vet hun sliter med å komme seg ut av sengen. Jeg har lite erfaring med dette og hun ønsker ikke hjelp av fagfolk selv om dette på sikt er noe jeg håper hun innser at trengs. 
 

Noen som har tips og triks til ei som gjerne setter av noe tid? Jeg jobber fullt og derfor må «behandlingen» skje på mine fritimer noe som kan være litt utfordrende. Får henne av og til med ut for en lunsj eller middag - men alt utendørs finnes det mange unnskyldninger for da det er kaldt osv. Aktiviteter ellers viser seg også vanskelig men er åpen for forslag også her.

Anonymkode: c5a0f...d98

[Anonym bruker]

Så flott at du bryr deg. Jeg tror det enkle er det beste. Man trenger ikke utdype alt, bare si  at du vet det er vanskelig nå. Men vi går ut av huset, tar en kaffe i skogen eller ved vannet og bare sitter der uten noe mer enn det. Hvis vennen din er klar for å åpne seg, møt det uten fordommer og med anerkjennelse. Ikke relatere til egne erfaringer, bare la henne snakke ut. Fortell henne hva du synes er bra ved henne som person, hva du setter pris på. 
 

Jeg tror ikke det behøver å være mer komplisert. Du behøver ikke være dyp eller komme med revolusjonerende psykologiske innspill, det holder at du er en venn som tar deg tid og ser den andre, uten fordommer eller forventning. 

Anonymkode: 97816...d7f

[amandine]

Egentlig ville jeg bare kommentere at jeg syntes det var så fint at du skriver « bistå» og ikke «hjelpe». Hun er heldig som har deg.

[Tekla123]

Fortsett å foreslå og invitere henne med på ting, selv om hun avslå 99% av gangene. Det er godt å vite noen ikke gir deg opp. 

Jeg er selv deprimert, blir nå behandlet med antidepressiva og psykolog. Men det tok meg altfor lang tid å innse at jeg trengte hjelp (flere år). Jeg endte opp med suicidale tanker, da skjønte jeg noe måtte gjøres. 

Jeg er evig takknemlig for min ene venninne som ikke gir meg opp. Hun inviterer, jeg avslår mer enn jeg blir med. Men hun er der likevel. Også får jeg etter en stund dårlig samvittighet for at jeg er en dårlig venninne, og tvinger meg selv til å møte henne. Det er også bra for meg, den lille frykten for å miste henne. 

Før jeg søkte hjelp, fant jeg på alle mulige unnskyldninger (løgner) for å slippe. Det er mye lettere nå når jeg har åpnet meg og fortalt henne om sykdommen min. Det var tøft å si det høyt til andre enn familien, men det at hun alltid har vært der, gjorde det litt enklere.