Tilgivelse

[Anonym bruker]

Etter 9 år, så har jeg fortsatt ikke kunne tilgi min exmann, for alt jeg mått gjennomgå på grunn av han. Utroskap, økonomisk utroskap, løgner, psykisk/fysisk mishandling (før vi fikk barn) og svik. Han har fått hjelp de siste årene med å endre seg, noe han tilsynelatende har klart. Og vi har et greit samarbeid, med barna i fokus. Jeg har tatt meg sammen, svelget mange kameler for å sette barna først. Men jeg kjenner på et sinne og en såret når det kommer til han knyttet mot det han har påført meg. Dette har også skapt utfordringer for andre nære relasjoner da jeg har vansker med å stole på andre fullt og helt. 

Jeg synes det er provoserende å se at han lever, et tilsynelatende, bra liv mens jeg fortsatt kjenner på alle disse følelsene. Jeg har forsøkt å snakke med han, men han vil ikke høre om dette og mener at det er et tilbakelagt kapittel.

Noen råd om hvordan jeg kan endre meg, slik at jeg kan legge dette bak meg? Jeg tror selv at grunnen til at det ikke har skjedd før, er at jeg nå i 9 år har latet som alt har vært greit. Og ikke forholdt meg til alt det jeg kjenner på.

Anonymkode: 400cf...a05

[Anonym bruker]

Ni år er veldig mange år. Har du snakket med noen om dette? 

Anonymkode: 250eb...57b

[Anonym bruker]

Flere av mine nærmeste vet hva som har skjedd, da en del av det kom ut i offentligheten. Men jeg har ikke oppsøkt hjelp for dette nei, om det var det du mente. Da jeg har tenkt at jeg håndterer det selv, da jeg tok med meg barna og flyttet. Men har vel begynt å innsett nå at jeg har bare lagt lokk på det, og at det ikke har hjulpet meg. 
 

HI

Anonymkode: 400cf...a05

[Anonym bruker]

Det handler ikke om tilgivelse, du trenger ikke tilgi han.

Men du må kunne akseptere at det skjedde, legge det bak deg, og gå videre. Å "suge på sukkertøyet" blir bare å mate en bitterhet som vil påvirke deg negativt.

Det kan godt hende du trenger en terapeut, noen som kan hjelpe deg å legge det bak deg. Du får ikke endret fortiden, men du kan gjøre mye for å gjøre fremtiden så bra som mulig.

Anonymkode: 4cb21...15e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (16 minutter siden):

Flere av mine nærmeste vet hva som har skjedd, da en del av det kom ut i offentligheten. Men jeg har ikke oppsøkt hjelp for dette nei, om det var det du mente. Da jeg har tenkt at jeg håndterer det selv, da jeg tok med meg barna og flyttet. Men har vel begynt å innsett nå at jeg har bare lagt lokk på det, og at det ikke har hjulpet meg. 
 

HI

Anonymkode: 400cf...a05

Jeg tenker at det er bra om du snakker med noen. Det handler ikke om å ikke håndtere selv, men å si alt høyt til noen som skjønner og som kommer med innspill. Du må komme videre, for hans handlinger for ni år siden skal ikke prege livet ditt nå. 

Anonymkode: 250eb...57b

[Luksusdyret]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Etter 9 år, så har jeg fortsatt ikke kunne tilgi min exmann, for alt jeg mått gjennomgå på grunn av han. Utroskap, økonomisk utroskap, løgner, psykisk/fysisk mishandling (før vi fikk barn) og svik. Han har fått hjelp de siste årene med å endre seg, noe han tilsynelatende har klart. Og vi har et greit samarbeid, med barna i fokus. Jeg har tatt meg sammen, svelget mange kameler for å sette barna først. Men jeg kjenner på et sinne og en såret når det kommer til han knyttet mot det han har påført meg. Dette har også skapt utfordringer for andre nære relasjoner da jeg har vansker med å stole på andre fullt og helt. 

Jeg synes det er provoserende å se at han lever, et tilsynelatende, bra liv mens jeg fortsatt kjenner på alle disse følelsene. Jeg har forsøkt å snakke med han, men han vil ikke høre om dette og mener at det er et tilbakelagt kapittel.

Noen råd om hvordan jeg kan endre meg, slik at jeg kan legge dette bak meg? Jeg tror selv at grunnen til at det ikke har skjedd før, er at jeg nå i 9 år har latet som alt har vært greit. Og ikke forholdt meg til alt det jeg kjenner på.

Anonymkode: 400cf...a05

Du har altfor mye fokus på at du må tilgi ham. Det må du selvfølgelig ikke. Han fortjener ikke tilgivelse etter det han har gjort mot deg. Men du fortjener sjelefred. Derfor bør du oppsøke psykolog og jobbe deg gjennom de vonde følelsene slik at du kan "slippe" dem. Sinnet vil forsvinne sakte men sikkert og gå over til å bli en nummen følelse når du tenker på ham eller ser ham. Ønsker deg lykke til, jeg håper at du snart får det lettere!

[Anonym bruker]

Tusen takk, for fine svar 😃

Jeg har alltid tenkt at det er tilgivelse som må til, for å kunne gå videre. Det er kanskje heller det å akseptere ja.

I ekstra tunge stunder, så er det nok bitterheten som slår inn, med et ønske om at han ska forstå og kjenne på det samme som jeg gjør og har gjort. Og det gagner ingen, og hvertfall ikke meg, at jeg går rundt å er bitter.

Fikk meg en øyeåpner gjennom svarene deres. 

HI

Anonymkode: 400cf...a05

[Anonym bruker]

Jeg er enig i at det å akseptere er noe av det aller viktigste. Hvis man ikke aksepterer, da holder man seg selv fast i fortiden og bitterheten.

Og tilgivelse... En ting er å si til noen som ber om å bli tilgitt at du tilgir personen - det er en fin gest, om du mener det, eller om det der og da er viktig for deg/den andre (f.eks. på et dødsleie).

Men tilgivelse, det tenker jeg aller mest er noe du skal gjøre for din egen del, og det trenger ikke inkludere den andre. Du aksepterer og tilgir for din egen del, for å sette deg selv fri fra fortidens bitterhet.

Og kanskje du også må tilgi deg selv? I en slik situasjon som du beskriver så lurer man ofte på om man kunne gjort ting annerledes, at man kunne eller burde sett tegn tidligere, at man burde satt strek tidligere osv. Da er det viktig å minne deg selv på at den du var før dere fikk barn, den du var under ekteskapet, det er ikke den samme personen som du er i dag. I dag kjenner du alle tegn på mishandling og utnyttelse og annet. Da du ble sammen med din eksmann, da hadde du ikke egen erfaring med alt dette. I tillegg gjorde han sikkert sitt for å stå frem som god innimellom og han har jo også sider som du en gang falt for. I dag ser du ham for den han var den gangen, det greide du ikke tidligere, fordi du stod midt oppi det. Nå har du ni år med distanse fra ham, ni år med å la erfaringene synke inn. Da tenker jeg du også bør forsøke å tilgi deg selv, fordi den gangen visste du ikke bedre, du forsøkte å gjøre det beste ut av situasjonen du var i, fordi du ikke visste hvor ille det faktisk var, og kanskje fordi du hadde blitt manipulert og nedpsyket, som man normalt ofte blir i slike usunne forhold. Så tilgi deg selv i dag, ha omsorg for deg selv slik du var den gangen, aksepter at ut fra det du den gangen visste og greide, så forsøkte du å gjøre det beste ut av en forferdelig vanskelig situasjon, og se at den du er i dag, det er en sterkere og mer kunnskapsrik kvinne som kan akseptere at du ikke kan forvente av henne du var da det samme som du i dag vet. Tilgi deg selv.

Og selv om det sikkert er vanskelig, se om du finner noe du har lært av alt, som har vært positivt også. Eller noe som har blitt bedre i etterkant som du har vært nødt til å greie deg alene, at du har fått det bedre, at du har gitt ungene og deg selv et mer stabilt hjem enn du og han greide sammen. Vær stolt av den du er i dag og det du har gjort disse ni årene.

Da tror jeg det blir lettere for deg å gi slipp også på bitterheten. Synes du likevel det er vanskelig, få noen å snakke med.

Anonymkode: 90ccf...5a0

[Anonym bruker]

Hvorfor må du tilgi ham?

Du bør akseptere at dette er en del av din fortid som har gjort deg til den du er i dag. Godta for deg selv at han har skadet deg, men legg det bak deg. Han kan ikke gjøre det mer. Du trenger ikke like ham eller si at det var greit, men ikke la bitterheten kvele deg. Nyt det livet du har nå og at han ikke kan skade deg mer.

Anonymkode: e2d77...210

[Bjæk]

Anonym bruker skrev (14 timer siden):

Etter 9 år, så har jeg fortsatt ikke kunne tilgi min exmann, for alt jeg mått gjennomgå på grunn av han. Utroskap, økonomisk utroskap, løgner, psykisk/fysisk mishandling (før vi fikk barn) og svik. Han har fått hjelp de siste årene med å endre seg, noe han tilsynelatende har klart. Og vi har et greit samarbeid, med barna i fokus. Jeg har tatt meg sammen, svelget mange kameler for å sette barna først. Men jeg kjenner på et sinne og en såret når det kommer til han knyttet mot det han har påført meg. Dette har også skapt utfordringer for andre nære relasjoner da jeg har vansker med å stole på andre fullt og helt. 

Jeg synes det er provoserende å se at han lever, et tilsynelatende, bra liv mens jeg fortsatt kjenner på alle disse følelsene. Jeg har forsøkt å snakke med han, men han vil ikke høre om dette og mener at det er et tilbakelagt kapittel.

Noen råd om hvordan jeg kan endre meg, slik at jeg kan legge dette bak meg? Jeg tror selv at grunnen til at det ikke har skjedd før, er at jeg nå i 9 år har latet som alt har vært greit. Og ikke forholdt meg til alt det jeg kjenner på.

Anonymkode: 400cf...a05

Veldig mange tror tilgivelse handler om den man tilgir. Det gjør det ikke, du tilgir for å frigi deg selv, ikke for å gi drittsekken en "godkjenning" for det bedritne han gjorde mot deg. Det kan kanskje være et nyttig fokus for deg. SNL definerer tilgivelse slik: "Tilgivelse er en intensjonal og frivillig beslutning om å endre ens holdning til en urett ved å redusere negative følelser, tanker og atferd til fordel for positive. Tilgivelse betyr ikke at man unnskylder eller fritar for ansvar; tilgivelse angår personens holdning til urett, konflikt og skuffelse. " Ellers slutter jeg meg til de som sier at du sikkert hadde hatt nytte av å oppsøke profesjonell hjelp, siden det har gått så lang tid! ❤️ 

[Anonym bruker]

Skjønner godt at du føler som du gjør. ❤️ 

Min oldemor var veldig bitter i alle år etter at mannen var utro og de skilte seg. Det er så synd! Din payback må være å være sterk, leve livet og å være lykkelig. ❤️

Det er bare deg dette går utover, ikke eksen din. 😔Han gjorde deg urett, men du må akseptere at det skjedde. Du trenger ikke godta eller tilgi. Men for deg selv, bli ferdig med dette. ❤️❤️ Han skal ikke ødelegge flere av dine år. 

Anonymkode: 97649...5ef

[Anonym bruker]

Å tilgi er ikke det samme som å akseptere.

Å akseptere er ikke det samme som å tilgi.

Men noen ganger kan det være godt for en selv å gjøre en av tingene, enten man skal fortsette å ha en eller annen form for forhold til personen eller ikke. Men i alle fall om man må eller ønsker å ha et forhold videre, og da mener jeg ikke bare samlivsforhold, men også det å måtte forholde seg til hverandre av andre grunner, som foreldre til felles barn, som naboer, kolleger eller i venneflokken. Det kan gjøre godt med en skikkelig brain-storm, enten med seg selv, den andre eller utenforstående og se om en kan komme fram til at man ikke kan akseptere det som skjedde, men man kan likevel tilgi det. Eller at man ikke klarer å tilgi, men man kan likevel akseptere at det ble sånn / skjedde. 

 

Anonymkode: cddc2...0a9

[Anonym bruker]

Man kan ikke «tilgi» en som ikke selv ber om tilgivelse eller gjør en jobb for å reparere. 

Anonymkode: 653dd...3a8

[Anonym bruker]

Tilgi skal og bør du ikke, men akseptere at dette har skjedd. 
 

Tilgir du dette så sier du inndirekte at dette er grei oppførsel og det er det ikke. Vil du lære dine barn at det er greit å oppføre seg slik mot andre, det er jo bare å tilgi så er alt greit igjen? 
 

Jeg har opplevd litt av det samme og nå som ungene begge nesten er voksne har de begynt å spørre og jeg føler jeg kan gi de litt mer svar. Vi har snakket endel om hvordan vi kan leve vidre og prøve å bruke dette positivt istede for å bare tenke negativt på det. Vi har alle tre opplevd ulike ting og håndterer det ulikt. Jeg ble ikke utsatt for vold, men det gjorde mitt ene barn feks. Selv om barnefar har hatt minimal kontakt med oss, har ting skjedd og vi må ha noe å gjøre med han esten av livet slik at vi må lære oss å akseptere og leve livet slik vi ønsker uten at dette skal trykke oss ned. 
Barnas far prøver nå å få nytt barn med ny kone, dette syns ungene er ekstremt vanskelig. De ønsker ikke ett nytt barn det de har erfart, at han har endret seg kan godt være, men det har de hørt før og erfart at ikke stemmer over tid. 
(mine barn kommer aldri til å høre alt det negative eller veldig detaljerte ting, men de kommer til å få svar på mye av det de spør om. For nå som de er store lurer de på om det de tror eller trodde skjedde stemte. De har heldigvis blitt skånet veldig mye, men det er jo ikke til å unngå at de merker det er noe galt uansett hvor mange smil jeg prøver å klistre på meg eller prøve å holde maska. De merker at jeg er anspent hver gang jeg snakker med faren deres eller om faren deres. Jeg har fått ett godt forhold til familien hans igjen, jeg var nemlig den stygge heksa noen år før de ville skjønne at han ikke var noe grei. Jeg orker ikke å prøve å overbevise de, så jeg lot de nok si mye om meg som ikke stemte også. Men jeg valgte selv hvem kamper jeg orket og ikke orket, jeg klarte å ikke ta meg nær av dette. Så det er mye ungene har opplevd som ikke er helt normalt, som de trenger å få klarhet i når de blir eldre. Det skal de få, men de kommer aldri til å få vite i detalj hvordan alt var. Jeg kommer aldri til å tilgi, for det er handlinger som ikke er kulig å tilgi, men jeg har akseptert og jeg har ett kjempegodt liv nå selv om jeg har mine tunge stunder innimellom. For det er småting som bringer frem minner innimellom, og da må jeg bearbeide meg igjennom det hver gang. Nå er det heldigvis ikke lang tid de tunge stundene varer, det er ofte ett kvarter med dårlig humør før jeg tar meg i det og er fornøyd med at jeg har kommet meg videre og lever livet mitt slik jeg vil. )

Anonymkode: 1b31a...b4a

[Anonym bruker]

Hi, jeg håper du får hjelp til å gå videre uten vekten av dette. Men du kan ha god nytte av profesjonell hjelp til tankemønstre, sortering og omprogrammering av tillærte tanker.

Anonymkode: eb5cc...10b