Blir nesten bekymret over grei tenåring

[Anonym bruker]

Jeg har fire ungdommer som jeg er akkurat like glad i, men også veldig ulike. To av dem har en del utfordringer, noe som gjør at de blir ekstra krevende. Ingenting går på automatikk, og det må tusen beskjeder og masing til for den minste lille ting. De er også voldsomt svingende i humøret, dramatiske rett og slett. På mange måter normale tenåringer, men med litt ekstra som f.eks. at de trenger mye oppfølging rundt skole. Så har jeg en som er ganske enkel, men lat. Gjør det han absolutt må uten masing og drama, og flykter så inn i hulen sin igjen, men klarer seg godt på skolen helt selv.

Så er det da han ene i midten. Han er alltid blid og vennlig, spør om han kan hjelpe til med noe. Han bretter klær og vasker av kjøkkenet uten at vi har sagt et pip fordi "jeg vil få inn gode rutiner". Han legger seg selv til fornuftige tider og står opp blid som en lerke. Han jobber målrettet med skolearbeidet og er i følge lærere svært godt likt for sitt milde og inkluderende vesen. Han sender stadig meldinger eller ringer til besteforeldre og oldeforeldre bare for å høre hvordan de har det og si at han er glad i dem, og kan be om å bli kjørt til oldemor bare for å spille jatzi med henne sånn at hun ikke skal føle seg ensom, og han liker godt å være med oss foreldre og se nyheter ol. Vi har aldri hatt en eneste konflikt med ham, selv ikke som 3-åring, og han har egentlig oppdradd seg selv omtrent. 

Nå skulle man jo tro at jeg var mest bekymret over de to utfordrende ungdommene mine, men jeg er faktisk nesten mest urolig for han i midten som bare er snill, mild, pliktoppfyllende og grei. Det føles som om det er for godt til å være sant om dere skjønner? At det skal skje ham noe fordi han er for snill, eller at noen skal utnytte ham. Jeg skjønner at tankene mine sikkert at helt tullete, men er det likevel noen som skjønner hva jeg mener og også har det sånn?

Anonymkode: 879d0...9d5

[Anonym bruker]

Du må ihvertfall legge bort tanken på at det skal skje han noe! Det straffer seg ikke å ha er ukomplisert barn altså. Det skulle tatt seg ut 

Det er noe spesielt med barn i midten. Vi, for jeg jeg er en av dem,- kan ofte bli ganske overlatt til oss selv i større grad en søsknene. Jeg var kanskje ikke fullt så pliktoppfyllende og grei som din sønn, men første barn får ofte mye mer "oppfølging og oppmerksomhet fra foreldre og familie. De har jo ingen "konkurrenter" på ei god stund, og alt er jo nytt med det barnet. Så kommer mellomste hvor foreldre tar det litt mer med ro, og første kanskje krever mer fordi h*n snakker, er mer aktiv, trenger mer sånn sett. Deretter kommer yngste, som også vil kreve mye. Den mellomste blir litt "usynlig".

Jeg ble også veldig snill og grei, og yngste var ganske krevende når vi vokste opp. Samtidig hadde eldste et talent som det var mye oppmerksomhet rundt. Så jeg ble veldig medgjørlig og veldig flink på skolen. Det var der jeg fikk oppmerksomhet. Jeg var også den som hadde mest kontakt med besteforeldre, så ganske lik din mellomste der på flere områder. Jeg hadde også mange venner, men var ikke noe midtpunkt. 

Det eneste var at jeg ble noenutagerende en periode, og slet litt et par år da jeg flyttet hjemmefra. Vet ikke om det var den plutselige friheten jeg følte på, og ikke bare være den snille  og greie. Bare ikke skryt for mye av han! Den feilen gjorde familien min, og det ble jo bare press på meg om å ikke skuffe noen.

Ellers er barn forskjellige, det er helt naturlig. 

Anonymkode: 711e0...865

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 minutter siden):

Du må ihvertfall legge bort tanken på at det skal skje han noe! Det straffer seg ikke å ha er ukomplisert barn altså. Det skulle tatt seg ut 

Det er noe spesielt med barn i midten. Vi, for jeg jeg er en av dem,- kan ofte bli ganske overlatt til oss selv i større grad en søsknene. Jeg var kanskje ikke fullt så pliktoppfyllende og grei som din sønn, men første barn får ofte mye mer "oppfølging og oppmerksomhet fra foreldre og familie. De har jo ingen "konkurrenter" på ei god stund, og alt er jo nytt med det barnet. Så kommer mellomste hvor foreldre tar det litt mer med ro, og første kanskje krever mer fordi h*n snakker, er mer aktiv, trenger mer sånn sett. Deretter kommer yngste, som også vil kreve mye. Den mellomste blir litt "usynlig".

Jeg ble også veldig snill og grei, og yngste var ganske krevende når vi vokste opp. Samtidig hadde eldste et talent som det var mye oppmerksomhet rundt. Så jeg ble veldig medgjørlig og veldig flink på skolen. Det var der jeg fikk oppmerksomhet. Jeg var også den som hadde mest kontakt med besteforeldre, så ganske lik din mellomste der på flere områder. Jeg hadde også mange venner, men var ikke noe midtpunkt. 

Det eneste var at jeg ble noenutagerende en periode, og slet litt et par år da jeg flyttet hjemmefra. Vet ikke om det var den plutselige friheten jeg følte på, og ikke bare være den snille  og greie. Bare ikke skryt for mye av han! Den feilen gjorde familien min, og det ble jo bare press på meg om å ikke skuffe noen.

Ellers er barn forskjellige, det er helt naturlig. 

Anonymkode: 711e0...865

Tusen takk for et klokt og godt svar, dette satte jeg virkelig stor pris på! Og takk for tips om å ikke rose for mye, det blir nok lett for når han er så grei alltid. 

HI

Anonymkode: 879d0...9d5