Deres tanker rundt død?

[Anonym bruker]

Har noen av deres nærmeste gått bort? 

Anonymkode: d9434...719

[Anonym bruker]

Besteforeldrene mine er døde, og svigermor.

Jeg har ingen spesielle tanker rundt døden, det er en naturlig del av livet det også, ingen lever evig.

Savn og sorg kommer vi ikke unna noen av oss, det må vi bare lære oss å leve med.

Den døde selv er borte og merker jo ingenting, det er de etterlatte som må leve med savnet.

Jeg er ikke redd for døden selv, er det mørkt er det mørkt liksom, men jeg ønsker jo å se barna mine vokse opp, ta utdanning, få partnere og forhåpentligvis lage noen barnebarn til meg. Jeg gleder meg til å bli bestemor.

Anonymkode: db28f...4d9

[Anonym bruker]

Bare de som har vært døde og kommet tilbake til live igjen vet om det er noe mer etter livet, eller om livet er alt som er. Det er ikke en gang sikkert at de vet heller.

Anonymkode: 3fc6b...94d

[Anonym bruker]

Ja, min svigermor som jeg var veldig knyttet til og som var samlingspunktet i familien. Hun var alt for ung til å dø, og vi var alt for ung til å miste en mamma og svigermor. 
 

Jeg synes døden er vanskelig. Den er så endelig, og så tung å bære. Det er snart 3 år siden vi mistet henne etter 3 mnd sykdom. Og jeg synes ikke ting er noe lettere nå, tvert i mot. Jeg savner henne når ting er vanskelig, når hverdagen er litt dritt, når noe fint har skjedd, når det er ferier, høytider, hverdager og bursdager. Når jeg bare vil ta en telefon for å lufte tankene litt eller vil le litt. 
 

Når man mister noen nære er det mange ting i livet som endrer seg, og det synes jeg er kjipt. Og savnet er tungt å bære, alt som ikke ble og alt som forandret seg etterpå.. 

Døden er endelig og vanskelig, skulle ønske jeg slapp å oppleve den så nært så tidlig.

Anonymkode: 6f00c...4d4

[Anonym bruker]

Har ikke mistet foreldre eller søsken, men alle besteforeldre er borte, pluss gudfaren min som tok selvmord da jeg var 11. Det var mitt første møte med døden. Det andre møtet var da en klassekompis også endte livet selv i 1.klasse vgs. 

Heldigvis har jeg en pappa som jobbet i begravelsesbyrå hele min oppvekst. Det har gjort at døden alltid har vært et naturlig samtaletema og det var godt å ha pappa gjennom sorgprosessene. Det har lært meg at hver eier sin egen sorg, det finnes ingen fasit. Han har også lært meg å hylle og glede meg over livet jeg fikk med den avdøde, fremfor å dyrke sorgen. Å kunne smile og le når man tenker på sine nære og kjære som er borte, i stedet for å gråte, er en egenskap jeg er glad jeg har lært/fått gjennom pappa. 

Jeg er like åpen med min sønn. Pappa jobbet på krematoriet da junior var liten og vi var der på besøk. Han så både urner og ovnen, fikk spørre og grave. Han var med på syning av oldemoren sin da han var 6 år. 

For alle mine besteforeldre har jeg følt at døden var en lettelse for dem. De slapp å leve med smerter, demens og ensomhet (bestemor og bestefar bodde 250 mil unna). Det er også en tanke/følelse man kan "lete" etter i sorgen. Det som gjør vondt for deg, var kanskje det beste for dem. (dette er selvfølgelig ikke dekkende for de som mister noen brått og uventet). 

Anonymkode: b31fa...41a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Har noen av deres nærmeste gått bort? 

Anonymkode: d9434...719

Ja. 

Jeg frykter ikke døden, det er smerten og lidelsen før døden inntreffer som jeg synes er grusom.

Anonymkode: a361f...562

[Anonym bruker]

Jeg mistet det næreste og kjæreste mennesket i livet mitt for 2 år siden. Min kjære mor. Det var og er fortsatt tøft. Fortsatt uvant å ikke kunne ringe henne daglig og lufte dilemma og få kloke råd. Jeg har også et barn stod mormoren sin svært nært og hun var der flere ganger i uken. Vi måtte ha hjelp fra helsesøster for tips i sorgen hennes. Hun var bare 3 år.

Jeg er ikke religiøs og tror ikke på et liv etter døden. Jeg er likevel åpen for alt innerst inne og på det stedet langt inni meg smiler jeg med tanken på at mamma er på et vakkert sted nå❤️
 

Ellers har jeg et viktig motto når det kommer til døden og det er at mennesker på dødsleie bør få slippe å dø alene❤️

Anonymkode: 6e2a3...e97

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (18 minutter siden):

Jeg mistet det næreste og kjæreste mennesket i livet mitt for 2 år siden. Min kjære mor. Det var og er fortsatt tøft. Fortsatt uvant å ikke kunne ringe henne daglig og lufte dilemma og få kloke råd. Jeg har også et barn stod mormoren sin svært nært og hun var der flere ganger i uken. Vi måtte ha hjelp fra helsesøster for tips i sorgen hennes. Hun var bare 3 år.

Jeg er ikke religiøs og tror ikke på et liv etter døden. Jeg er likevel åpen for alt innerst inne og på det stedet langt inni meg smiler jeg med tanken på at mamma er på et vakkert sted nå❤️
 

Ellers har jeg et viktig motto når det kommer til døden og det er at mennesker på dødsleie bør få slippe å dø alene❤️

Anonymkode: 6e2a3...e97

❤️

Anonymkode: d9434...719

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (28 minutter siden):

Ja. 

Jeg frykter ikke døden, det er smerten og lidelsen før døden inntreffer som jeg synes er grusom.

Anonymkode: a361f...562

❤️

Anonymkode: d9434...719

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Har ikke mistet foreldre eller søsken, men alle besteforeldre er borte, pluss gudfaren min som tok selvmord da jeg var 11. Det var mitt første møte med døden. Det andre møtet var da en klassekompis også endte livet selv i 1.klasse vgs. 

Heldigvis har jeg en pappa som jobbet i begravelsesbyrå hele min oppvekst. Det har gjort at døden alltid har vært et naturlig samtaletema og det var godt å ha pappa gjennom sorgprosessene. Det har lært meg at hver eier sin egen sorg, det finnes ingen fasit. Han har også lært meg å hylle og glede meg over livet jeg fikk med den avdøde, fremfor å dyrke sorgen. Å kunne smile og le når man tenker på sine nære og kjære som er borte, i stedet for å gråte, er en egenskap jeg er glad jeg har lært/fått gjennom pappa. 

Jeg er like åpen med min sønn. Pappa jobbet på krematoriet da junior var liten og vi var der på besøk. Han så både urner og ovnen, fikk spørre og grave. Han var med på syning av oldemoren sin da han var 6 år. 

For alle mine besteforeldre har jeg følt at døden var en lettelse for dem. De slapp å leve med smerter, demens og ensomhet (bestemor og bestefar bodde 250 mil unna). Det er også en tanke/følelse man kan "lete" etter i sorgen. Det som gjør vondt for deg, var kanskje det beste for dem. (dette er selvfølgelig ikke dekkende for de som mister noen brått og uventet). 

Anonymkode: b31fa...41a

❤️

Anonymkode: d9434...719

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Besteforeldrene mine er døde, og svigermor.

Jeg har ingen spesielle tanker rundt døden, det er en naturlig del av livet det også, ingen lever evig.

Savn og sorg kommer vi ikke unna noen av oss, det må vi bare lære oss å leve med.

Den døde selv er borte og merker jo ingenting, det er de etterlatte som må leve med savnet.

Jeg er ikke redd for døden selv, er det mørkt er det mørkt liksom, men jeg ønsker jo å se barna mine vokse opp, ta utdanning, få partnere og forhåpentligvis lage noen barnebarn til meg. Jeg gleder meg til å bli bestemor.

Anonymkode: db28f...4d9

❤️

Anonymkode: d9434...719

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Bare de som har vært døde og kommet tilbake til live igjen vet om det er noe mer etter livet, eller om livet er alt som er. Det er ikke en gang sikkert at de vet heller.

Anonymkode: 3fc6b...94d

❤️

Anonymkode: d9434...719

[Anonym bruker]

Jeg frykter ikke døden. Sjelen i oss lever videre i universet, og vi skal gå gjennom hva vi har gjort og ikke gjort her på jorda. Har vi følgt det vi skulle i forhold til å utvikle sjelen mer med det den skulle lære, eller må man gå gjennom den samme lærdommen igjen i ett annet liv. Jeg mener det er flere univers, og vi lever på jorda for den lærdommen vår sjel trenger for å vokse. Vi lever også andre liv på andre planeter i andre univers. Livet handler om lærdom og mange velger å bli født i harde vilkår for at sjelen skal vokse. Når vi dør er vi alle sjeler sammen og vi er alle 1. Det er bare kjærlighet på den andre siden, og det er derfor vi velger å oppleve liv her på jorda. Lære alt om det som kan læres. 

Anonymkode: 1751e...ea4

[Anonym bruker]

Jeg har mistet 3 besteforeldre, en søster og 3 gode venner. Jeg synes døden er vanskelig, så jeg unngår å tenke på den. Synes der er vanskelig å forholde seg til at man skal opphøre å eksistere slik de har gjort. Tror ikke på noe liv etter døden eller at mennesker har sjel. Men jeg skulle inderlig ønske at det var noe etter, for jeg savner alle dypt, med unntak av en besteforelder. 

Anonymkode: 1ad29...a4b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg har mistet 3 besteforeldre, en søster og 3 gode venner. Jeg synes døden er vanskelig, så jeg unngår å tenke på den. Synes der er vanskelig å forholde seg til at man skal opphøre å eksistere slik de har gjort. Tror ikke på noe liv etter døden eller at mennesker har sjel. Men jeg skulle inderlig ønske at det var noe etter, for jeg savner alle dypt, med unntak av en besteforelder. 

Anonymkode: 1ad29...a4b

❤️

Anonymkode: d9434...719

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 timer siden):

Jeg frykter ikke døden. Sjelen i oss lever videre i universet, og vi skal gå gjennom hva vi har gjort og ikke gjort her på jorda. Har vi følgt det vi skulle i forhold til å utvikle sjelen mer med det den skulle lære, eller må man gå gjennom den samme lærdommen igjen i ett annet liv. Jeg mener det er flere univers, og vi lever på jorda for den lærdommen vår sjel trenger for å vokse. Vi lever også andre liv på andre planeter i andre univers. Livet handler om lærdom og mange velger å bli født i harde vilkår for at sjelen skal vokse. Når vi dør er vi alle sjeler sammen og vi er alle 1. Det er bare kjærlighet på den andre siden, og det er derfor vi velger å oppleve liv her på jorda. Lære alt om det som kan læres. 

Anonymkode: 1751e...ea4

❤️

Anonymkode: d9434...719

[Anonym bruker]

Når man dør er det slutt. Det eneste som lever videre er ettermælet ditt. Så å være en kødd i livet er jo dumt. Det er ingen grunn til kun å snakke pent om de døde. Dem bør man snakke sant om.

 

Anonymkode: 08bac...370

[Anonym bruker]

Ja, flere. 

I går var jeg og tok farvel med et kjært familiemedlem, hun dør sannsynligvis i løpet av dagen. Det er veldig vondt og trist 😔

Anonymkode: 0454b...fae

[Anonym bruker]

 Når vi fødes er vi liksom 2 på reisen. Å dø må man igjennom alene. Det synes jeg er en litt trist tanke, men samtidig det vi alle må. Tenker at å dø er endelig. Har dessverre ikke truen på noe etterpå eller lignende. Vi blir en del av jorden og resten av naturen men ikke noe mer. 
 

Tenker samtidig klisje nok at noe av oss lever videre i dnaet til barna våre og etterkommerne våre. En bitteliten biologisk del som går videre. 
 

Har opplevd at kusine og bestevenninne døde ung. Samme med en del ungdomssvenner, besteforeldre , tante og mye svigerfamilie. Tenker alltid på at de måtte gjennomføre det alene, men at det er sånn det er.

Anonymkode: c53dd...6b9

[Anonym bruker]

Mine foreldre døde da jeg var 21 og 23. Har en bestefar igjen, men han nærmer seg 100 år. (Bokstavelig talt) 

Faren til sønnen min er død, og svogeren min er død.

Jeg er nest eldst på mamma sin side, og jeg er 38 år gammel.

Desverre blir man mer og mer tykkhudet ift død. Sorgen som kommer er lettere å håndtere, og jeg knuses ikke i en million biter (som jeg gjorde før) Det er trist at dødsfall og organisering er noe man blir litt drillet i, men sånn blir det jo.

Heldigvis har jeg mange andre rundt meg, både mann, barn, svigerfamilie og venner.

Jeg frykter ikke selve døden, men vil IKKE dø. Jeg orker ikke tanken på at barna mine skal gå igjennom den sorgen det er å bære når man mister en forelder. 

 

Anonymkode: 166c2...b9f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 timer siden):

Mine foreldre døde da jeg var 21 og 23. Har en bestefar igjen, men han nærmer seg 100 år. (Bokstavelig talt) 

Faren til sønnen min er død, og svogeren min er død.

Jeg er nest eldst på mamma sin side, og jeg er 38 år gammel.

Desverre blir man mer og mer tykkhudet ift død. Sorgen som kommer er lettere å håndtere, og jeg knuses ikke i en million biter (som jeg gjorde før) Det er trist at dødsfall og organisering er noe man blir litt drillet i, men sånn blir det jo.

Heldigvis har jeg mange andre rundt meg, både mann, barn, svigerfamilie og venner.

Jeg frykter ikke selve døden, men vil IKKE dø. Jeg orker ikke tanken på at barna mine skal gå igjennom den sorgen det er å bære når man mister en forelder. 

 

Anonymkode: 166c2...b9f

❤️

Anonymkode: d9434...719

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

 Når vi fødes er vi liksom 2 på reisen. Å dø må man igjennom alene. Det synes jeg er en litt trist tanke, men samtidig det vi alle må. Tenker at å dø er endelig. Har dessverre ikke truen på noe etterpå eller lignende. Vi blir en del av jorden og resten av naturen men ikke noe mer. 
 

Tenker samtidig klisje nok at noe av oss lever videre i dnaet til barna våre og etterkommerne våre. En bitteliten biologisk del som går videre. 
 

Har opplevd at kusine og bestevenninne døde ung. Samme med en del ungdomssvenner, besteforeldre , tante og mye svigerfamilie. Tenker alltid på at de måtte gjennomføre det alene, men at det er sånn det er.

Anonymkode: c53dd...6b9

❤️

Anonymkode: d9434...719

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 timer siden):

Ja, flere. 

I går var jeg og tok farvel med et kjært familiemedlem, hun dør sannsynligvis i løpet av dagen. Det er veldig vondt og trist 😔

Anonymkode: 0454b...fae

❤️

Anonymkode: d9434...719

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 timer siden):

Når man dør er det slutt. Det eneste som lever videre er ettermælet ditt. Så å være en kødd i livet er jo dumt. Det er ingen grunn til kun å snakke pent om de døde. Dem bør man snakke sant om.

 

Anonymkode: 08bac...370

❤️

Anonymkode: d9434...719

[Anonym bruker]

Jeg mistet det nyfødte barnet mitt for 3.5 år siden. Det fikk meg til å se hvor skjørt livet er. Tenkte sjelden på døden før det.

Anonymkode: 0fdaa...7f5