Blir fagpersoner som feks psykologer

[Anonym bruker]

Glad i pasientene sine? Det er en rent faglig relasjon men allikevel?

Anonymkode: fc5ce...406

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke det, det er en profesjonell rolle. De bryr seg om oss på en måte, men de er ikke glad i oss for vi er jobben deres, ikke venner eller familie. Men for oss pasienter kan det føles som om de er glad i oss, det er jo en litt intim relasjon hvor vi deler mye personlig og får psykologens fulle oppmerksomhet, empati og støtte.

Anonymkode: 5e917...3b0

[Anonym bruker]

Jeg er psykolog. Jobber mest med barn og blir definitivt glad i mange og ønsker dem virkelig vel i livet. Det er en profesjonell rolle og det er mitt ansvar, men ja...det kan man. 

Anonymkode: 9bd62...980

[Anonym bruker]

Jeg kan aldri tenke meg at psykologen min er glad i meg, jeg er jo bare en av ørten pasienter hun har. Men jeg må innrømme at jeg faktisk begynner å føle at jeg er litt glad i henne på en måte. Skjønner at det er et profesjonelt forhold, men det er jo noe spesielt med det å ha et menneske som lytter så oppmerksomt, tar deg på alvor og er interessert i alt du har å si. 

Anonymkode: 5e917...3b0

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Jeg er psykolog. Jobber mest med barn og blir definitivt glad i mange og ønsker dem virkelig vel i livet. Det er en profesjonell rolle og det er mitt ansvar, men ja...det kan man. 

Anonymkode: 9bd62...980

Med barn er det sikkert annerledes, man blir lett glad i barn. Selv er jeg en voksen pasient og jeg har verdens fineste psykolog som sikkert bryr seg, men glad i meg er hun nok ikke, jeg er en pasient og en jobb, ikke en man blir glad i. 

Anonymkode: 5e917...3b0

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (30 minutter siden):

Jeg er psykolog. Jobber mest med barn og blir definitivt glad i mange og ønsker dem virkelig vel i livet. Det er en profesjonell rolle og det er mitt ansvar, men ja...det kan man. 

Anonymkode: 9bd62...980

Jeg har en annen helseprofesjon, og opplever det samme som deg. Har pasienter i alle aldre. Bryr meg om alle, men blir også glad i flere av dem, de man gjerne følger over tid, som så kommer tilbake for en runde med noe annet et år eller to etterpå, slik at man gjerne følger dem i årevis. Får jo ofte også familiemedlemmer av disse også.

Greier å fungere fullt profesjonelt uansett.

Anonymkode: d4bd0...62f

[Anonym bruker]

Alle som jobber med mennesker i en eller annen form opplever vel at man kan bry seg om og bli glad i noen av de man møter. Jeg blir det, i hvert fall. Det betyr ikke at jeg ønsker et forhold på noe vis på privaten, eller at jeg ikke er profesjonell i relasjonen. Seinest for noen uker siden oppdaget jeg at en av mine tidligere klienter var død, og da måtte jeg gråte litt for den skjønne, gamle mannen, for han lyste opp dagen når jeg møtte han, og jeg brydde meg virkelig om han. 

Anonymkode: 4c884...aa8

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Glad i pasientene sine? Det er en rent faglig relasjon men allikevel?

Anonymkode: fc5ce...406

I betydningen bryr seg om dem, så gjør de nok det

Anonymkode: 9bdd2...1ae

[Anonym bruker]

Jo, det tror jeg de kan bli. Jeg har selv et yrke hvor jeg jobber med unge voksne, og selv om jeg er profesjonell, så blir jeg jo glad i disse menneskene og ønsker dem alt det beste. Det betyr jo ikke at jeg ønsker en privat relasjon med dem, men at jeg kjenner at de betyr noe for meg, at jeg tenker på dem og vil at de skal ha det godt.

Anonymkode: efeaa...9e5

[Anonym bruker]

Jeg har hatt noen pasienter som har vekket varme følelser, men det skjedde hyppigere de første årene etter at jeg ble ferdigutdannet. Jeg har én jente jeg bryr meg ekstra om, tror det er seks år siden jeg byttet jobb og hun derfor måtte overføres til en kollega. Hun har strengt tatt ingen foreldre som er der for henne, og hun har hatt store psykiske vansker siden hun var 11-12 år, og knyttet seg veldig til meg. Vi har fortsatt litt kontakt. 

Som regel er jeg så opptatt av å være til nytte og hjelpe pasientene videre at det står i veien for mine egne følelser. 

Anonymkode: cc95e...9bd

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 1.2.2022 den 10.56):

Jeg har hatt noen pasienter som har vekket varme følelser, men det skjedde hyppigere de første årene etter at jeg ble ferdigutdannet. Jeg har én jente jeg bryr meg ekstra om, tror det er seks år siden jeg byttet jobb og hun derfor måtte overføres til en kollega. Hun har strengt tatt ingen foreldre som er der for henne, og hun har hatt store psykiske vansker siden hun var 11-12 år, og knyttet seg veldig til meg. Vi har fortsatt litt kontakt. 

Som regel er jeg så opptatt av å være til nytte og hjelpe pasientene videre at det står i veien for mine egne følelser. 

Anonymkode: cc95e...9bd

Har dere kontakt profesjonelt eller privat?

Anonymkode: fc5ce...406

[Anonym bruker]

Jeg er ikke psykolog , men har gått på universitetet for å kunne jobbe med mennesker i sårbare situasjoner. En av kollegaene mine er psykolog. Vi samarbeider,  og sitter ofte sammen i samtaler med pasientene . Jeg vet at psykologen jeg jobber med har mye omsorg og empati for enkelte pasienter som psykologen har fulgt over flere år. Han har aldri sagt rett ut at han er glad i dem , men jeg vet han bryr seg veldig mye. Selv må jeg innrømme at jeg faktisk er glad i noen pasienter.  Da er det snakk om pasienter jeg møter minst 5 ganger i måneden over flere år. Jeg føler likevel at jeg klarer å møte disse pasientene på en god og profesjonell måte. De vet ikke at jeg er glad i dem, men de vet at jeg bryr meg. 

 

Noen ganger spør jeg meg selv om det egentlig er feil av meg å bry meg så mye...?

Anonymkode: 41ff8...965

[Anonym bruker]

Jeg har vært lærer; og selv om man er profesjonell i rollen, så blir man så klart glad i elevene. Mer i noen enn i andre, men jeg har følt omsorg og sympati for omtrent alle.

Anonymkode: fdfab...732