Hva fikk dere til å bryte opp forholdet?

[Anonym bruker]

Vi er ikke lengre kjærester, ikke vært det siden før de to siste barna kom egentlig. Har ingen fysisk kontakt, gjør lite sammen annet enn å se på tv på kveldene om begge er hjemme. Vi kranglet mye før, men ikke så mye nå lengre. Men det er ikke mye som skal til for at det kan bli en krangel heller når det blir en. 

Vi samarbeider greit om å få familien til å fungere, men er ikke enige om prioriteter. Han gjør endel i huset, men feks føler jeg på at jeg er den eneste som ser og bryr meg om at det blir støvete og rotete. For ham er det viktigst å ha ren bil. 

Det føles ofte som han ikke er påkoblet helt, hører ikke hva vi sier, og omvendt. Han er veldig vanskelig å kommunisere med siden han enten ikke hører etter eller ikke husker hva som ble sagt.

Tenker jo at 7 år uten sex feks er nok til å bryte opp, men jeg ønsker meg heller ikke ny mann. Tanken på alt som må gjøres ved et brudd gjør at jeg bare skyver det unna. Hater tanken på å måtte selge huset og skaffe ny mindre bolig, evt bare leie. For barna hadde sett blitt krise tror jeg å måtte bo to steder og ikke lenger ha oss begge i hus. Og blir jet alene blir jeg jo også helt alene. Nå er det jo tross alt endel av det som skal gjøres som blir gjort av en annen. Alene må jeg jo gjøre alt selv.

Hva skal til for å bryte opp et forhold? Antar mange hadde brutt for lenge siden i et dødt forhold? Jeg synes det er så vanskelig. Vi fungerer jo greit som familie, ferier og helger er som regel bra. Men det er jo ikke noe parforhold inni der. 

Anonymkode: f1258...4c8

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 minutter siden):

Vi er ikke lengre kjærester, ikke vært det siden før de to siste barna kom egentlig. Har ingen fysisk kontakt, gjør lite sammen annet enn å se på tv på kveldene om begge er hjemme. Vi kranglet mye før, men ikke så mye nå lengre. Men det er ikke mye som skal til for at det kan bli en krangel heller når det blir en. 

Vi samarbeider greit om å få familien til å fungere, men er ikke enige om prioriteter. Han gjør endel i huset, men feks føler jeg på at jeg er den eneste som ser og bryr meg om at det blir støvete og rotete. For ham er det viktigst å ha ren bil. 

Det føles ofte som han ikke er påkoblet helt, hører ikke hva vi sier, og omvendt. Han er veldig vanskelig å kommunisere med siden han enten ikke hører etter eller ikke husker hva som ble sagt.

Tenker jo at 7 år uten sex feks er nok til å bryte opp, men jeg ønsker meg heller ikke ny mann. Tanken på alt som må gjøres ved et brudd gjør at jeg bare skyver det unna. Hater tanken på å måtte selge huset og skaffe ny mindre bolig, evt bare leie. For barna hadde sett blitt krise tror jeg å måtte bo to steder og ikke lenger ha oss begge i hus. Og blir jet alene blir jeg jo også helt alene. Nå er det jo tross alt endel av det som skal gjøres som blir gjort av en annen. Alene må jeg jo gjøre alt selv.

Hva skal til for å bryte opp et forhold? Antar mange hadde brutt for lenge siden i et dødt forhold? Jeg synes det er så vanskelig. Vi fungerer jo greit som familie, ferier og helger er som regel bra. Men det er jo ikke noe parforhold inni der. 

Anonymkode: f1258...4c8

For lenge siden. Heller alene enn i et dødt forhold. Og ungene takler det greit. Lever en gang og vil da ha det bra. Og for meg er det veldig spesielt å høre at huset betyr noe. Men folk er forskjellig. Heller alene i blokk enn i dødt forhold i hus! 

Anonymkode: b77cd...ad0

[Anonym bruker]

Er det ikke følelser av det rette slaget med i bildet, og når ting som måten mannen går på irriterer, så er det på tide å avslutte. Hadde helt ærlig en flott mann som alle liker veldig godt fordi han er usbobbete og real tvers igjennom. Det ble bare slutt på de romantiske følelsene fra min side, og Istedenfor at jeg skal begynne å hate han, så avsluttet vi. Vi klarer å ha samme hjem før barna hvor vi bor annenhver uke, og i hhv leilighet og litt større hybel ellers. Ting fungerer heldigvis greit og uproblematisk. Hvordan kan noen leve sammen i syv år uten å ha sex? Det må være utrolig drepende for den som vil. 

Anonymkode: c67e7...363

[Anonym bruker]

Det som er bekymrende i det du forteller er at mannen driter i både deg og ungene. Du sier «Det føles ofte som han ikke er påkoblet helt, hører ikke hva vi sier, og omvendt. Han er veldig vanskelig å kommunisere med siden han enten ikke hører etter eller ikke husker hva som ble sagt.». At han ignorerer deg er nå én ting, det er bare uhøflig, men at han ikke hører hva ungene sier eller svarer dem, det er skadelig. Det er en form for omsorgssvikt som skader deres utvikling som mennesker. 

Anonymkode: 9e1e1...95f

[Anonym bruker]

Jeg dro da jeg begynte å kjenne på hat over å ha ham rundt meg. Ble deprimert av det og klarte bare ikke mer. 

Anonymkode: 333d1...8b2

[Anonym bruker]

Jeg dro med babyen på 7 uker da faren satt ved siden av ammende meg og sa jeg skulle tatt abort om jeg hadde villet ta vare på parforholdet. 

Anonymkode: f0cca...6f6

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (18 timer siden):

For lenge siden. Heller alene enn i et dødt forhold. Og ungene takler det greit. Lever en gang og vil da ha det bra. Og for meg er det veldig spesielt å høre at huset betyr noe. Men folk er forskjellig. Heller alene i blokk enn i dødt forhold i hus! 

Anonymkode: b77cd...ad0

Hvorfor er det bedre å være alene enn I et dødt forhold? Man får jo litt selskap og avlastning i et forhold selv om det er dødt. 

Jeg synes det er rart å kunne mene at huset ikke betyr noe. For meg betyr både hus og ting mye. Huset har vi bodd i i mange år, bygget på og pusset opp så det har blitt slik vi ville ha det. Masse minner der. Det er jo der vi lever.. klart hus, beliggenhet og hahe osv er viktig. Barna har aldri opplevd noe annet. For dem spesielt er jo det hjemme og trygghet. Å få bli i huset vil jo gi en trygghet og stabilitet. 

Anonymkode: f1258...4c8

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (17 timer siden):

Er det ikke følelser av det rette slaget med i bildet, og når ting som måten mannen går på irriterer, så er det på tide å avslutte. Hadde helt ærlig en flott mann som alle liker veldig godt fordi han er usbobbete og real tvers igjennom. Det ble bare slutt på de romantiske følelsene fra min side, og Istedenfor at jeg skal begynne å hate han, så avsluttet vi. Vi klarer å ha samme hjem før barna hvor vi bor annenhver uke, og i hhv leilighet og litt større hybel ellers. Ting fungerer heldigvis greit og uproblematisk. Hvordan kan noen leve sammen i syv år uten å ha sex? Det må være utrolig drepende for den som vil. 

Anonymkode: c67e7...363

Mye han gjør irriterer meg, men er det ikke slik for mange? I begynnelsen var det jeg som ville men ikke ham. Nå vil ikke jeg mer, aner igrunn ikke hva han mener om det. Lite kommunikasjon på sånt og parterapi likte han ikke så det ble slutt på det.

Anonymkode: f1258...4c8

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (17 timer siden):

Det som er bekymrende i det du forteller er at mannen driter i både deg og ungene. Du sier «Det føles ofte som han ikke er påkoblet helt, hører ikke hva vi sier, og omvendt. Han er veldig vanskelig å kommunisere med siden han enten ikke hører etter eller ikke husker hva som ble sagt.». At han ignorerer deg er nå én ting, det er bare uhøflig, men at han ikke hører hva ungene sier eller svarer dem, det er skadelig. Det er en form for omsorgssvikt som skader deres utvikling som mennesker. 

Anonymkode: 9e1e1...95f

De er vant til at han ikke hører på første forsøk, og snur seg jo gjerne mot meg isteden. Det ironiske er jo ar han er oppgitt over at de ikke hører på ham når han gir beskjeder, lite selvinnsikt det altså. De gjør jo som han gjør. 

Anonymkode: f1258...4c8

[Anonym bruker]

Første gang - langvarig psykisk misbruk, sexnekt og til slutt fysisk vold foran barna. Det utviklet seg gradvis, subtilt og slik at jeg ikke merket det før jeg var for dypt inne i det. Jeg holdt ut for å kunne fullføre utdanningen og forsørge barna selv.

Andre gang - utroskap mens jeg var gravid, kombinert med sexnekt. Selv etter at jeg tilga og gjorde alt for å få forholdet til å funke, fortsatte sexnekten. Så begynte han å sluntre unna alt med hus og barn, feste hver helg og egentlig bare gi faen. 

Anonymkode: 244de...49c

[Anonym bruker]

Når det er misbruk, rusmisbruk,  utroskap eller økonomisk utroskap i bildet har jeg ingen problemer med å se ar det er på tide å bryte.

Jeg sliter med det å se når det er rett å bryte når bare følelsene er "borte", man er ikke kjærester mer. Familien fungerer greit, ungene har det trygt og godt med begge foreldre. Men mor og far er ikke nødvendigvis lykkelige sammen. Teller da mor og fars lykkefølelse mer enn barnas? For de blir jo litt ødelagt av et brudd. Blir de mer "ødelagt" av det eller at mor og far ikke er kjærester foran dem? 

Føler det blir egoistisk å bryte opp for at jeg skal bli mer lykkelig. Kanskje blir jeg ikke det heller, bare enda mer alene og enda mer sliten når det ikke er andre voksne som gjør noe i hjemmet mer? 

Mannen vil bli i forholdet tror jeg, aner ikke hva han tenker om det. Han har en gang sagt at alt står på hold gjennom småbarnstida også får en vurdere og reparere etter den. Men nå er yngste 7... 

 

Anonymkode: f1258...4c8

[Anonym bruker]

23 hours ago, Anonym bruker said:

Vi er ikke lengre kjærester, ikke vært det siden før de to siste barna kom egentlig. Har ingen fysisk kontakt, gjør lite sammen annet enn å se på tv på kveldene om begge er hjemme. Vi kranglet mye før, men ikke så mye nå lengre. Men det er ikke mye som skal til for at det kan bli en krangel heller når det blir en. 

Vi samarbeider greit om å få familien til å fungere, men er ikke enige om prioriteter. Han gjør endel i huset, men feks føler jeg på at jeg er den eneste som ser og bryr meg om at det blir støvete og rotete. For ham er det viktigst å ha ren bil. 

Det føles ofte som han ikke er påkoblet helt, hører ikke hva vi sier, og omvendt. Han er veldig vanskelig å kommunisere med siden han enten ikke hører etter eller ikke husker hva som ble sagt.

Tenker jo at 7 år uten sex feks er nok til å bryte opp, men jeg ønsker meg heller ikke ny mann. Tanken på alt som må gjøres ved et brudd gjør at jeg bare skyver det unna. Hater tanken på å måtte selge huset og skaffe ny mindre bolig, evt bare leie. For barna hadde sett blitt krise tror jeg å måtte bo to steder og ikke lenger ha oss begge i hus. Og blir jet alene blir jeg jo også helt alene. Nå er det jo tross alt endel av det som skal gjøres som blir gjort av en annen. Alene må jeg jo gjøre alt selv.

Hva skal til for å bryte opp et forhold? Antar mange hadde brutt for lenge siden i et dødt forhold? Jeg synes det er så vanskelig. Vi fungerer jo greit som familie, ferier og helger er som regel bra. Men det er jo ikke noe parforhold inni der. 

Anonymkode: f1258...4c8

var flere grunner, vi kranglet mye, han hjalp sjelden til hjemme og med barna, han ville ha mye alene tid, dra på hockey og fotballkamper, fikk sjelden gjort det jeg ville, jeg fikk aldri tid alene.

Og svigermor var et mareritt, hun likte meg ikke så lenge vi var sammen og det ble slitsomt, hun visste tydelig hva hun tenkte om meg hver gang, og tvang de 2 største og sove over, jeg sa de skulle slippe,men min eks sa de skulle, de skulle ha kontakt med farmor som er pyskisk syk.

Men vi gikk fra hverandre pga han ble forelsket i en annen, da var det lettere og slippe helt taket i han

Anonymkode: 91276...e8f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Jeg sliter med det å se når det er rett å bryte når bare følelsene er "borte", man er ikke kjærester mer. Familien fungerer greit, ungene har det trygt og godt med begge foreldre. Men mor og far er ikke nødvendigvis lykkelige sammen. Teller da mor og fars lykkefølelse mer enn barnas? For de blir jo litt ødelagt av et brudd. Blir de mer "ødelagt" av det eller at mor og far ikke er kjærester foran dem? 

Barna blir ikke «ødelagt» av at to mennesker som ikke er glade i hverandre flytter fra hverandre. De får ikke «lykkefølelse» ved å bo i et ulykkelig hjem. Ungene dine har det så bra som du har det.

Anonymkode: 9e1e1...95f