Frykt og ansvarsanklager i samfunnet - hvordan komme over dette?

[Anonym bruker]

Nå som tiltakene endres opplever jeg en økt frykt fra venner, bekjente og andre og en forventning om at de som er omtenksomme tar hensyn og følger gamle regler. Det er fortsatt familier der ute med personer i risikogruppen og selv om de er vaksinert vet de jo ikke hvordan sykdommen vil påvirke (noen kan gjerne ikke ta vaksinen, andre har den liten effekt på osv). Med den smittesporingen som har vært, og nå der de som smittes pålegges å ringe selv for å informere, er det mange som er veldig opptatt av å fordele skyld. Skal noen treffes for et møte og en av dem har et barn hjemme som har hatt korona og nylig er ute av isolasjon forventer de at denne personen ikke kommer selv om denne ikke er i karantene, har testet seg hver dag med negativ test og også etter at testfasen er over. "Du kommer vel ikke? Du vil vel ikke ha skyld i at mitt familiemedlem blir alvorlig syk?". De engstelige har gjerne vendt seg til tanken med at barna på barneskolen kan få smitte med hjem og at barna deres nå må få leve normalt. Men her ser de på det å smittes som noe ingen har skyld i. Når det gjelder ungdom og voksne mener de at disse har et særskilt ansvar for å ikke smitte videre og dermed holde seg hjemme ved den minste risiko.

Jeg føler det er mange der ute som er veldig redde og som er klar for å sette pekefingeren i pannen på folk og fordele skyld om noen blir alvorlig syke. Jo mer som slippes opp/fjernes av tiltakene, jo mer mener de at man kan se hvem som har god og dårlig moral og hvem som har empati. De som har god moral og omtanke for andre følger strengere regler. De har en viss forståelse for at noen faktisk må følge reglene og gå på jobb, men de forventer streng fritidskarantene. 

Ettersom jeg kjenner noen i risikogruppen og de er i lag, foreninger og grupper med likesinnede, så ser jeg kanskje mer av det enn andre. Jeg vet i grunnen ikke hvor mange dette gjelder, men jeg føler det er en stor frykt i disse gruppene og et veldig fokus på individuelt ansvar. Jeg lurer veldig på når og hvordan denne frykten skal slippe taket. Noen andre som har noen tanker om dette?

Anonymkode: 3a0f9...97d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Nå som tiltakene endres opplever jeg en økt frykt fra venner, bekjente og andre og en forventning om at de som er omtenksomme tar hensyn og følger gamle regler. Det er fortsatt familier der ute med personer i risikogruppen og selv om de er vaksinert vet de jo ikke hvordan sykdommen vil påvirke (noen kan gjerne ikke ta vaksinen, andre har den liten effekt på osv). Med den smittesporingen som har vært, og nå der de som smittes pålegges å ringe selv for å informere, er det mange som er veldig opptatt av å fordele skyld. Skal noen treffes for et møte og en av dem har et barn hjemme som har hatt korona og nylig er ute av isolasjon forventer de at denne personen ikke kommer selv om denne ikke er i karantene, har testet seg hver dag med negativ test og også etter at testfasen er over. "Du kommer vel ikke? Du vil vel ikke ha skyld i at mitt familiemedlem blir alvorlig syk?". De engstelige har gjerne vendt seg til tanken med at barna på barneskolen kan få smitte med hjem og at barna deres nå må få leve normalt. Men her ser de på det å smittes som noe ingen har skyld i. Når det gjelder ungdom og voksne mener de at disse har et særskilt ansvar for å ikke smitte videre og dermed holde seg hjemme ved den minste risiko.

Jeg føler det er mange der ute som er veldig redde og som er klar for å sette pekefingeren i pannen på folk og fordele skyld om noen blir alvorlig syke. Jo mer som slippes opp/fjernes av tiltakene, jo mer mener de at man kan se hvem som har god og dårlig moral og hvem som har empati. De som har god moral og omtanke for andre følger strengere regler. De har en viss forståelse for at noen faktisk må følge reglene og gå på jobb, men de forventer streng fritidskarantene. 

Ettersom jeg kjenner noen i risikogruppen og de er i lag, foreninger og grupper med likesinnede, så ser jeg kanskje mer av det enn andre. Jeg vet i grunnen ikke hvor mange dette gjelder, men jeg føler det er en stor frykt i disse gruppene og et veldig fokus på individuelt ansvar. Jeg lurer veldig på når og hvordan denne frykten skal slippe taket. Noen andre som har noen tanker om dette?

Anonymkode: 3a0f9...97d

Jeg tror at disse vil få store problemer når samfunnet åpnes om ikke så veldig lenge. De har latt frykten styre livene sine altfor lenge. Det er disse som skriker i diverse kommentarfelt om at samfunnet burde forbli stengt til korona er helt borte. Jeg synes faktisk synd på dem, for samfunnet blir ikke holdt stengt for deres skyld.

Anonymkode: 88b41...5e5

[Anonym bruker]

Helseangst er ingen spøk for de som rammes av det. De bør oppsøke psykologhjelp og jobbe med utfordringene sine. Jeg sitter ikke hjemme eller unngår å gjøre som jeg vil fordi andre er redd og har angst. Det er de som eier problemet. Ikke jeg. 

Anonymkode: 1eacd...b84

[Anonym bruker]

Tror dette kan være litt utfordrende de neste ukene. Ekstra viktig at vi voksne nå holder hodet kaldt og viser tydelig at alle kan bli smittet og det er ingen skam eller skyld i det nå. 
 

Helseangst er en ting, det trenger man hjelp til å håndtere, man merker jo hvem som rett og slett er redd. Men du har også mange moralske voktere som forventer, som du beskriver her. Endring er noe av det vanskeligste vi mennesker gjør, vi er vanedyr. Å snu tankegangen nå fra dommedagsoverskrifter daglig til plutselig å leve midt i det, er for mange en endring som tar litt tid. Tiden fra pressemelding til det skal innføres er nok litt for kort, men jeg tror mange kommer etter når de ser at det stort sett forløper seg udramatisk for de rundt. 

Anonymkode: 24311...b64

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 28.1.2022 den 8.58):

Nå som tiltakene endres opplever jeg en økt frykt fra venner, bekjente og andre og en forventning om at de som er omtenksomme tar hensyn og følger gamle regler. Det er fortsatt familier der ute med personer i risikogruppen og selv om de er vaksinert vet de jo ikke hvordan sykdommen vil påvirke (noen kan gjerne ikke ta vaksinen, andre har den liten effekt på osv). Med den smittesporingen som har vært, og nå der de som smittes pålegges å ringe selv for å informere, er det mange som er veldig opptatt av å fordele skyld. Skal noen treffes for et møte og en av dem har et barn hjemme som har hatt korona og nylig er ute av isolasjon forventer de at denne personen ikke kommer selv om denne ikke er i karantene, har testet seg hver dag med negativ test og også etter at testfasen er over. "Du kommer vel ikke? Du vil vel ikke ha skyld i at mitt familiemedlem blir alvorlig syk?". De engstelige har gjerne vendt seg til tanken med at barna på barneskolen kan få smitte med hjem og at barna deres nå må få leve normalt. Men her ser de på det å smittes som noe ingen har skyld i. Når det gjelder ungdom og voksne mener de at disse har et særskilt ansvar for å ikke smitte videre og dermed holde seg hjemme ved den minste risiko.

Jeg føler det er mange der ute som er veldig redde og som er klar for å sette pekefingeren i pannen på folk og fordele skyld om noen blir alvorlig syke. Jo mer som slippes opp/fjernes av tiltakene, jo mer mener de at man kan se hvem som har god og dårlig moral og hvem som har empati. De som har god moral og omtanke for andre følger strengere regler. De har en viss forståelse for at noen faktisk må følge reglene og gå på jobb, men de forventer streng fritidskarantene. 

Ettersom jeg kjenner noen i risikogruppen og de er i lag, foreninger og grupper med likesinnede, så ser jeg kanskje mer av det enn andre. Jeg vet i grunnen ikke hvor mange dette gjelder, men jeg føler det er en stor frykt i disse gruppene og et veldig fokus på individuelt ansvar. Jeg lurer veldig på når og hvordan denne frykten skal slippe taket. Noen andre som har noen tanker om dette?

Anonymkode: 3a0f9...97d

Forventer kan de ikke. Skjønner de er redde etter denne tiden med bare frykt og død i media. Norge åpner og skal vi ta hensyn og holdt det stengt så må vi det i influensa sesongen også.

Anonymkode: b4d00...759

[Anonym bruker]

Det har vært et ekstremt fokus på død, sykehusinnleggelser, vaksiner og skyldfordeling i mediene de siste to årene. Lysende gule og røde krigstyper i nettavisene, daglige oppdaterte tall på smittede, vaksinerte og døde. Nrk og tv2 nyhetene har omtrent kun snakket om covid. 
Etter å ha blitt eksponert for slikt i to år, er det ikke rart folk er blitt redde. Og nå skal hjernene deres plutselig snu til at «neida, dette er ikke farlig, det går så fint!» 

Lykke til med den!

Anonymkode: d7ad1...803

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 28.1.2022 den 8.58):

Nå som tiltakene endres opplever jeg en økt frykt fra venner, bekjente og andre og en forventning om at de som er omtenksomme tar hensyn og følger gamle regler. Det er fortsatt familier der ute med personer i risikogruppen og selv om de er vaksinert vet de jo ikke hvordan sykdommen vil påvirke (noen kan gjerne ikke ta vaksinen, andre har den liten effekt på osv). Med den smittesporingen som har vært, og nå der de som smittes pålegges å ringe selv for å informere, er det mange som er veldig opptatt av å fordele skyld. Skal noen treffes for et møte og en av dem har et barn hjemme som har hatt korona og nylig er ute av isolasjon forventer de at denne personen ikke kommer selv om denne ikke er i karantene, har testet seg hver dag med negativ test og også etter at testfasen er over. "Du kommer vel ikke? Du vil vel ikke ha skyld i at mitt familiemedlem blir alvorlig syk?". De engstelige har gjerne vendt seg til tanken med at barna på barneskolen kan få smitte med hjem og at barna deres nå må få leve normalt. Men her ser de på det å smittes som noe ingen har skyld i. Når det gjelder ungdom og voksne mener de at disse har et særskilt ansvar for å ikke smitte videre og dermed holde seg hjemme ved den minste risiko.

Jeg føler det er mange der ute som er veldig redde og som er klar for å sette pekefingeren i pannen på folk og fordele skyld om noen blir alvorlig syke. Jo mer som slippes opp/fjernes av tiltakene, jo mer mener de at man kan se hvem som har god og dårlig moral og hvem som har empati. De som har god moral og omtanke for andre følger strengere regler. De har en viss forståelse for at noen faktisk må følge reglene og gå på jobb, men de forventer streng fritidskarantene. 

Ettersom jeg kjenner noen i risikogruppen og de er i lag, foreninger og grupper med likesinnede, så ser jeg kanskje mer av det enn andre. Jeg vet i grunnen ikke hvor mange dette gjelder, men jeg føler det er en stor frykt i disse gruppene og et veldig fokus på individuelt ansvar. Jeg lurer veldig på når og hvordan denne frykten skal slippe taket. Noen andre som har noen tanker om dette?

Anonymkode: 3a0f9...97d

Nå finnes det vel en balansegang her. Frykt er ikke bra, men når influensaer legger ut at de er på cafe og henger rundt med venner selv om de har smitte i huset, men selv har tre vaksiner og kan teste seg ut av karantene har man kanskje strekt seg litt langt selv om man kan og har lov. Man kan jo også holde seg til å gå på jobb og butikken, og ta livet litt med ro en uke man har koronasyke barn hjemme. Om vi har omgangssyke i huset spør jeg jo de jeg eventuelt skulle ha dratt på besøk til/møtt om de allikevel vil, fordi man vet det er smittsomt. 
Tenker at vi kan spare mye med sunn fornuft fremover, uten å slenge skuld og skam etter hverandre. Hvor og av hvem noen blir smittet blir nå umulig å si, og så lenge samfunnet er åpnet skal ingen føle skam for å ha smittet noen, ingen som gjør det med viten og vilje.

Anonymkode: e3469...d04

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Nå finnes det vel en balansegang her. Frykt er ikke bra, men når influensaer legger ut at de er på cafe og henger rundt med venner selv om de har smitte i huset, men selv har tre vaksiner og kan teste seg ut av karantene har man kanskje strekt seg litt langt selv om man kan og har lov. Man kan jo også holde seg til å gå på jobb og butikken, og ta livet litt med ro en uke man har koronasyke barn hjemme. Om vi har omgangssyke i huset spør jeg jo de jeg eventuelt skulle ha dratt på besøk til/møtt om de allikevel vil, fordi man vet det er smittsomt. 
Tenker at vi kan spare mye med sunn fornuft fremover, uten å slenge skuld og skam etter hverandre. Hvor og av hvem noen blir smittet blir nå umulig å si, og så lenge samfunnet er åpnet skal ingen føle skam for å ha smittet noen, ingen som gjør det med viten og vilje.

Anonymkode: e3469...d04

Influensere, ikke influensaer

Anonymkode: e3469...d04

[prekæs]

Det du nevner er viktig. For meg er det ganske så rart at det plutselig er i ferd med å bli et personlig ansvar for egen helse. Etter å ha blitt fortalt et regelverk i snart to år, er vi i ferd med å måtte finne veien selv. For meg er det litt skummelt, men mest befriende.