Var det sånn du hadde det som barn?

[Anonym bruker]

Når man er liten så har man ikke den samme oversikten som man har som voksen..?

F.eks. da jeg var liten da var jeg avhengig av mine foreldre da vi var i byn, jeg kjente meg ikke igjen fra gang til gang. Husker jeg var redd for å gå meg vill.

Husker at jeg ikke hadde forståelse for hvorfor ting skjedde og forsto ikke alt hva de voksne pratet om. 

Følte at jeg sikkert sa og gjorde dumme ting som barn flest.

Nå er jeg glad for å være voksen og har fått mye mer oversikt!  Nå klarer jeg meg selv ! Forstår alt og kan stå opp for meg selv. 

Er det sånn for deg og?

Anonymkode: 6bf32...a01

[Anonym bruker]

Med mindre man har kognitiv svikt er alt du beskriver en helt normal modningsprosess av det å bli voksen. 

Anonymkode: a6fe0...1ab

[Anonym bruker]

Nei. Nå bodde ikke vi i en by da, men vi fikk gå til sentrum alene fra vi begynte på skolen. Da var vi 7 år. Gikk oss ikke vill. Var med mamma på et kjøpesenter en lørdag i mnd. Ble plassert i ballrommet på CC i Drammen, og så gikk mamma. Hentet meg da hun var ferdig å handle.

Jeg forstod ofte hva de voksne snakket om. Men jeg hadde foreldre som snakket med meg og forklarte en del til meg om det meste.

Dumme ting sagt og gjort tror jeg alle har følt på, men ingen lo av meg om jeg gjorde der. I alle fall ikke så jeg så det.

Anonymkode: 10800...eca

[Anonym bruker]

De aller aller fleste har heldigvis en kognitiv utvikling. Vi dro alene til sentrum, oppvokst i storby, fra vi var 6 år.

Anonymkode: dd45b...4b8

[Anonym bruker]

Vokste nok opp mer på landet enn i byen, men kan ikke huske at jeg var redd for å gå meg vill. Hverken hjemme eller på byturer. 
 

husker jeg var nervøs på ferie i Øst-Europa som 11åring da vi tok offentlig transport uten foreldre og skulle finne veien i mye større byer. Ikke snakket vi språket heller, de lokale kunne ikke engelsk. 

Anonymkode: f1288...4d6

[Anonym bruker]

Nei. Vi ble tidlig selvstendig. Husker at jeg kunne føle meg utrygg den første gang det var noe nytt. Buss første gang alene, møte opp på butikken i stede for skole fordi skoleoppgaven var å handle til en fruktsalat osv. Til tross spenningen og usikkerheten så gjorde jeg alt, og vokste på å mestre. Vi gikk feks alene til skoletannlege fra 2. klasse. Ble ropt opp over høytaler. Vi ble alltid ropt opp to og to da. Skulle man gjøre større ting hos tannlegen ble det avtalt med foreldre. 
Mine barn er også selvstendig. Ganske lik meg, spent og nervøs, men prøver og vokser enormt på å få ansvar. 
Gå meg bort har jeg aldri vært redd for, og dumme ting i trafikken har jeg aldri gjort. Lærte tidlig å være forsiktig. 

Anonymkode: bac01...1c7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (25 minutter siden):

Med mindre man har kognitiv svikt er alt du beskriver en helt normal modningsprosess av det å bli voksen. 

Anonymkode: a6fe0...1ab

Ja. Det er akkurat sånn jeg føler det. 

Og jeg tror at hvis du har autisme da utvikler ikke dette seg. Man modner ikke på samme måte 

Anonymkode: 6bf32...a01

[Anonym bruker]

Kjenner meg ikke helt igjen, jeg var nok relativt selvstendig på akkurat den fronten du beskriver. Dro til Oslo alene som 10-åring (ikke for å surre rundt i byen, men for å delta på fritidsaktiviteter.) Husker at det var litt stress å ta S-bahn alene i en tysk storby da jeg var 12. Selv om jeg kunne litt tysk ble jeg mildt irettesatt av en mann jeg spurte om veien fordi jeg glemte å bruke "De"-formen😆 Akkurat på den fronten opplevde jeg stort sett mestring og selvstendighet, men det var en del andre ting jeg synes var vanskelig med å være barn. Det gir mer på emosjonelle og relasjonelle ting. Barn kan for eksempel ikke velge hvilke steforeldre de vil bo med, eller hvem de vil gå i klasse med.

Anonymkode: cd300...6eb

[Anonym bruker]

Kjenner igjen noe av det ja, man lever i nuet og forstår ikke alt når man er liten. Hvor flinke foreldrene er til å involvere barna og snakke med dem har jo mye å si, men likevel så er et barn umodent, impulsivt og uerfaren med det meste og da vil man jo ofte få noe av den følelsen du beskriver. Man er jo liten og blir dratt med rundt på ting, til steder og folk man enten ikke kjenner eller ikke husker fordi det er lenge siden sist besøk. Etterhvert som man vokser og modnes, får flere erfaringer, bedre hukommelse og språk så vil det føles annerledes og man opplever mer kontroll over seg selv og situasjonen. 

Anonymkode: 05afd...d73

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Når man er liten så har man ikke den samme oversikten som man har som voksen..?

F.eks. da jeg var liten da var jeg avhengig av mine foreldre da vi var i byn, jeg kjente meg ikke igjen fra gang til gang. Husker jeg var redd for å gå meg vill.

Husker at jeg ikke hadde forståelse for hvorfor ting skjedde og forsto ikke alt hva de voksne pratet om. 

Følte at jeg sikkert sa og gjorde dumme ting som barn flest.

Nå er jeg glad for å være voksen og har fått mye mer oversikt!  Nå klarer jeg meg selv ! Forstår alt og kan stå opp for meg selv. 

Er det sånn for deg og?

Anonymkode: 6bf32...a01

Husker jeg gledet meg til å bli voksen for å skjønne mer og bli fortalt mer

Anonymkode: 6aeaf...ec1

[Anonym bruker]

Tenker barn er forskjellige der. Noen er mer opvakte og selvstendige enn andre barn. Heldigvis har man en kognitiv Utvikling for de aller fleste av oss og de aller fleste klarer seg selv som voksne. 

Jeg var nok er selvstendig barn. Bodde i en småby ( var et tettsted den gangen) og var mye og handlet i sentrum alene der fra jeg var ihvertfall 6-7 år. Handlet også for moren min med handlelapp fra omtrent samme alder. Når jeg var 12 år og var i Spania på besøk hos besteforeldre. Gikk alene fra badeparken der og fant veien selv hjem dit vi bodde. Bestemoren min har senere sagt at det var tøft gjort. 

Og forstod det meste hva de voksne snakket om. Pleide å ligge under bordet men moren min hadde besøk og fikk med meg mye sladder 😂

Ser at mine barn er helt på samme måte som meg. Så kan være noe med gener å gjøre. 

Anonymkode: 1669a...9ba

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (13 timer siden):

Ja. Det er akkurat sånn jeg føler det. 

Og jeg tror at hvis du har autisme da utvikler ikke dette seg. Man modner ikke på samme måte 

Anonymkode: 6bf32...a01

Hvor har du det fra? Med autisme finner man også vei i byen til slutt, altså, selv om man ikke kjente seg igjen der som seksåring! 

Anonymkode: 88a72...20d

[Anonym bruker]

Jeg kan ikke huske at jeg ikke kjente meg igjen. Vokste opp i forskjellige småbyer før vi flyttet til Oslo. Dro uten voksne til sentrum i Oslo fra 11-12 års alder.

Dro med venner, men uten voksne til de fleste ting vi gjorde fra 11-års alder egentlig.

Jeg forsto også det meste som ble snakket om. Er attpåklatt, men ble aldri jaget bort fra samtalene som foregikk i huset. 
 

Jeg så Dagsrevyen fra jeg var seks-sju år, så husker også større begivenheter fra heg var liten, som opptok Norge.

Jeg krevde nok å få være selvstendig, vel så mye som at jeg ble gjort selvstendig.

Men da jeg begynte på folkehøyskole ble jeg sjokkert over min romvenninne. Hun har vokst opp helt annerledes, med foreldre som gjorde alt og var veldig overbeskyttende. Hun brukte et par måneder på å bli selvstendig, og det måtte en del forklaring til for at hun skulle forstå alle sammenhenger.

Hun er en oppegående dame i dag, som jeg vet er en viktig ressurs i eget nærmiljø. 

Anonymkode: 516f4...348

[Anonym bruker]

Jeg ble født på slutten av 70-tallet, og vokste opp i en frihet barna nå bare kan drømme om. Som person var jeg selvstendig, nysgjerrig, handlekraftig og eventyrlysten. Hadde ingen problemer med å klare meg selv. Som attpåklatt var jeg vant til å følge voksne samtaler. Selvfølgelig forstår ikke et barn fullt ut alle samtaler om politikk og litteratur, men man lærer på å få delta. Selv om barna mine er under tettere kontroll (på godt og vondt), ser jeg at de har mange av de samme egenskapene. 

Anonymkode: 79040...c64

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (23 timer siden):

Ja. Det er akkurat sånn jeg føler det. 

Og jeg tror at hvis du har autisme da utvikler ikke dette seg. Man modner ikke på samme måte 

Anonymkode: 6bf32...a01

Jeg er autist og jeg hadde ikke noe dårligere evne til å finne fram enn mine jevnaldrende. Tvert imot, egentlig. 

Anonymkode: 6990d...82c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Jeg er autist og jeg hadde ikke noe dårligere evne til å finne fram enn mine jevnaldrende. Tvert imot, egentlig. 

Anonymkode: 6990d...82c

Og når det gjaldt voksne som pratet, var det mye lettere å forstå dem enn det var å forstå andre barn. Jeg elsket å være sammen voksne, og høre dem snakke sammen.  Alt gav mening når de snakket, og verden var større liksom. Barn snakket mye tull og det var uinteressant og meningsløst. Det var få andre barn jeg likte å leke med (de fleste «vanlige» leker likte jeg heller ikke å leke).

Anonymkode: 6990d...82c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 18.1.2022 den 9.38):

Når man er liten så har man ikke den samme oversikten som man har som voksen..?

F.eks. da jeg var liten da var jeg avhengig av mine foreldre da vi var i byn, jeg kjente meg ikke igjen fra gang til gang. Husker jeg var redd for å gå meg vill.

Husker at jeg ikke hadde forståelse for hvorfor ting skjedde og forsto ikke alt hva de voksne pratet om. 

Følte at jeg sikkert sa og gjorde dumme ting som barn flest.

Nå er jeg glad for å være voksen og har fått mye mer oversikt!  Nå klarer jeg meg selv ! Forstår alt og kan stå opp for meg selv. 

Er det sånn for deg og?

Anonymkode: 6bf32...a01

Heller motsatt. Jeg har alltid vært et smart barn og forstått mye mer enn det mine foreldre trodde at jeg forstod. Derfor husker jeg ting som mine foreldre burde ha diskutert i enerom, som ikke var så hyggelige å høre. Jeg forstod også en del mer enn min mor når det kom til sosiale relasjoner og mobbing på skolen. Strategiene min mor foreslo for meg virket ikke, og jeg hadde heller ikke tro på dem i utgangspunktet. 

Anonymkode: c9de2...655