Noen som har vært deprimert

[Anonym bruker]

Og som kan komme med noen solskinnshistorier?

 

Jeg ser kun mørke og ingen håp for fremtiden.

Anonymkode: 1fe76...a3b

[Anonym bruker]

Jeg har vært kjempedeprimert i mange år (lenge siden nå altså). Jeg prøvde å ta livet av meg selv også. Det snudde brått, litt usikker på hvorfor egentlig. Men jeg begynte å snu fokuset litt utover, istedet for innover mot det mørke. Være litt mer snill, og hyggelig mot andre, smile mer, ikke tenke så mye. Høres veldig banalt ut, men sånn var det faktisk. Jeg måtte være litt «dummere» på en måte, se alt i et mer positivt lys, istedet for å se det som negativ realist. Lure meg selv - «fake it til you make it», liksom. Og så lenge det funker, så er det jo bedre å være litt dum og naiv, enn suicidal…. Og så måtte jeg prøve å være litt snillere med meg selv, sette pris på at jeg kunne/var flink til noe. I dag har jeg det veldig bra, og har hatt det sånn i maaange år. Jeg tror jeg har det bedre enn de fleste, fordi jeg har hatt det så fælt, og klarer å sette stor pris på det meste i livet mitt.

Anonymkode: a6154...7c8

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 timer siden):

Jeg har vært kjempedeprimert i mange år (lenge siden nå altså). Jeg prøvde å ta livet av meg selv også. Det snudde brått, litt usikker på hvorfor egentlig. Men jeg begynte å snu fokuset litt utover, istedet for innover mot det mørke. Være litt mer snill, og hyggelig mot andre, smile mer, ikke tenke så mye. Høres veldig banalt ut, men sånn var det faktisk. Jeg måtte være litt «dummere» på en måte, se alt i et mer positivt lys, istedet for å se det som negativ realist. Lure meg selv - «fake it til you make it», liksom. Og så lenge det funker, så er det jo bedre å være litt dum og naiv, enn suicidal…. Og så måtte jeg prøve å være litt snillere med meg selv, sette pris på at jeg kunne/var flink til noe. I dag har jeg det veldig bra, og har hatt det sånn i maaange år. Jeg tror jeg har det bedre enn de fleste, fordi jeg har hatt det så fælt, og klarer å sette stor pris på det meste i livet mitt.

Anonymkode: a6154...7c8

❤️

Anonymkode: 01f46...6ce

[Anonym bruker]

Vanskelig å si hvorfor det snudde her, men tror litt av årsaken var at jeg begynte å ta dagsturer med tog. Var en dag jeg bare hoppet på toget og dro 40 mil unna. Så gikk jeg på pub der og drakk to halvlitere før jeg tok kveldstoget hjem. Så begynte jeg med slike turer ganske ofte, bare for å oppleve noe annet i det minste. Etterhvert begynte jeg å fotografere de ulike stedene, og det ble en hobby. Det gikk endel penger på turene, men da ble det mindre trøstespising også, så jeg gikk samtidig ned flere kilo. Alt i alt skulle det vel en forandring til, og det snudde gradvis. Skal ikke påstå at jeg er overlykkelig nå heller, men jeg har det mye mye bedre. 

Anonymkode: 4b729...c45

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 timer siden):

Og som kan komme med noen solskinnshistorier?

 

Jeg ser kun mørke og ingen håp for fremtiden.

Anonymkode: 1fe76...a3b

Ja, jeg er nå 43 og hadde depresjon i flere måneder da jeg var 16, 19, 20, 25 og 36. Ikke imellom. 

Det vil bli bedre ❤️

Anonymkode: 7b5c5...0df

[Anonym bruker]

Jeg har også depresjon og kraftig angst i tillegg. Ikke en time om dagen hvor hjertet ikke banker i stress, og jeg tenker at alle hadde hatt det bedre om jeg var borte. Eneste som holder meg igjen er barna. Hadde jeg ikke hatt de, hadde jeg nok gjort slutt på alt. Det er virkelig ikke godt å være engstelig og deprimert bestandig. Mye av grunnen er at jeg har en jobb jeg ikke egentlig klarer, og sliter virkelig med å holde tritt. Oppgavene hoper seg opp, ingen andre gjør dem, og det kan ikke gjøres feil, og det er helt utmattende. Og sånn kjeft jeg får når det blir feil iblandt. Går bare og gruer meg til neste klage på jobben. Tenker at jeg må få meg ny jobb, men det er svært vanskelig med min utdannelse. Og min alder er heller ikke attraktiv for arbeidsgivere. Sover dårlig om natten, da tankene spinner over alt jeg har å gjøre neste arbeidsdag. 

Anonymkode: 9e308...7b7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Jeg har også depresjon og kraftig angst i tillegg. Ikke en time om dagen hvor hjertet ikke banker i stress, og jeg tenker at alle hadde hatt det bedre om jeg var borte. Eneste som holder meg igjen er barna. Hadde jeg ikke hatt de, hadde jeg nok gjort slutt på alt. Det er virkelig ikke godt å være engstelig og deprimert bestandig. Mye av grunnen er at jeg har en jobb jeg ikke egentlig klarer, og sliter virkelig med å holde tritt. Oppgavene hoper seg opp, ingen andre gjør dem, og det kan ikke gjøres feil, og det er helt utmattende. Og sånn kjeft jeg får når det blir feil iblandt. Går bare og gruer meg til neste klage på jobben. Tenker at jeg må få meg ny jobb, men det er svært vanskelig med min utdannelse. Og min alder er heller ikke attraktiv for arbeidsgivere. Sover dårlig om natten, da tankene spinner over alt jeg har å gjøre neste arbeidsdag. 

Anonymkode: 9e308...7b7

❤️

Anonymkode: 01f46...6ce

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Ja, jeg er nå 43 og hadde depresjon i flere måneder da jeg var 16, 19, 20, 25 og 36. Ikke imellom. 

Det vil bli bedre ❤️

Anonymkode: 7b5c5...0df

❤️

Anonymkode: 01f46...6ce

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Vanskelig å si hvorfor det snudde her, men tror litt av årsaken var at jeg begynte å ta dagsturer med tog. Var en dag jeg bare hoppet på toget og dro 40 mil unna. Så gikk jeg på pub der og drakk to halvlitere før jeg tok kveldstoget hjem. Så begynte jeg med slike turer ganske ofte, bare for å oppleve noe annet i det minste. Etterhvert begynte jeg å fotografere de ulike stedene, og det ble en hobby. Det gikk endel penger på turene, men da ble det mindre trøstespising også, så jeg gikk samtidig ned flere kilo. Alt i alt skulle det vel en forandring til, og det snudde gradvis. Skal ikke påstå at jeg er overlykkelig nå heller, men jeg har det mye mye bedre. 

Anonymkode: 4b729...c45

❤️

Anonymkode: 01f46...6ce

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Jeg har også depresjon og kraftig angst i tillegg. Ikke en time om dagen hvor hjertet ikke banker i stress, og jeg tenker at alle hadde hatt det bedre om jeg var borte. Eneste som holder meg igjen er barna. Hadde jeg ikke hatt de, hadde jeg nok gjort slutt på alt. Det er virkelig ikke godt å være engstelig og deprimert bestandig. Mye av grunnen er at jeg har en jobb jeg ikke egentlig klarer, og sliter virkelig med å holde tritt. Oppgavene hoper seg opp, ingen andre gjør dem, og det kan ikke gjøres feil, og det er helt utmattende. Og sånn kjeft jeg får når det blir feil iblandt. Går bare og gruer meg til neste klage på jobben. Tenker at jeg må få meg ny jobb, men det er svært vanskelig med min utdannelse. Og min alder er heller ikke attraktiv for arbeidsgivere. Sover dårlig om natten, da tankene spinner over alt jeg har å gjøre neste arbeidsdag. 

Anonymkode: 9e308...7b7

Å kjære deg, det er som å høre meg selv. Så vondt å høre at flere har det slik. Har du hatt det slik lenge? For meg startet det i 2016. Har hatt ulike jobber og prosjekt siden da, og ikke hatt det kontinuerlig slik jeg har det i dag. Men med hjemmekontor og akkurat likens som du beskriver det på jobb så er det veldig vondt for tiden. Tror ikke jeg er laget for norsk næringsliv, men som deg er utdanningen min veldig smal.

Anonymkode: 4b249...e20

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Å kjære deg, det er som å høre meg selv. Så vondt å høre at flere har det slik. Har du hatt det slik lenge? For meg startet det i 2016. Har hatt ulike jobber og prosjekt siden da, og ikke hatt det kontinuerlig slik jeg har det i dag. Men med hjemmekontor og akkurat likens som du beskriver det på jobb så er det veldig vondt for tiden. Tror ikke jeg er laget for norsk næringsliv, men som deg er utdanningen min veldig smal.

Anonymkode: 4b249...e20

❤️

Anonymkode: 01f46...6ce