Flere som føler at mange misliker dem?

[Anonym bruker]

Jeg lurer på om jeg er helt paranoid, men jeg får ofte følelsen av at folk misliker meg. Både venner og familie. 
 

Jeg lager ikke noe sak ut av det, men er kanskje mindre sosial, for jeg trekker meg unna.

Men det er egentlig ikke noe som tilsier at jeg blir mislikt, om jeg ser objektivt på det. Jeg blir alltid invitert på ting, og får gode tilbakemeldinger. Men den følelsen er der.

Jeg ble mobbet på skolen frem til videregående. Følte meg aldri bra nok, selv om jeg hadde venner. Så fra videregående snudde det, jeg fikk mange venner og «kjente alle»

Det er akkurat som om den følelsen av å være mislykket har kommet tilbake, jeg blir mer klønete sosialt. Og jeg lurer på om pandemien har forsterket det. Jeg føler at der jeg før var usikker på noen få så er jeg nå usikker på de fleste. 
 

Noen som kjenner seg igjen? 

Anonymkode: cacb3...c9e

[Anonym bruker]

Vel, jeg føler det ikke, jeg vet det. Jeg har aldri vært likt av andre enn egne foreldre og egne barn. Det er noe ved meg som gjør meg frastøtende for andre, hindrer meg i å etablere vennskap, beholde partnere, passe inn i foreldregrupper og lignende. Jeg prøvde å gjøre alt for å bli likt da jeg var yngre. Det funket ikke. Så jeg jar slått meg til ro at jeg alltid forblir en ensom ulv, og oppfører meg hyggelig og fint mot andre uten å forvente noe tilbake. Man kan ikke tvinge andre til å like seg. 

Anonymkode: 44d46...a14

[Anonym bruker]

Jeg vet at en del misliker meg. Det er helt greit. Jeg liker ikke alle Jeg heller. På den andre siden er det en del som liker meg veldig godt og de fleste respekterer meg. Det viktigste er at familien min vennene mine og jeg selv liker meg. Jeg vik heller ha sterke meninger å vise hva jeg står for, og bli mislikt av noen, enn å være forsiktig å bare bli oversett.

Anonymkode: 3d970...417

[Anonym bruker]

Jeg vet også at jeg blir mislikt av en del mennesker, eller at de i det minste har ambivalente følelser overfor meg. Jeg er nok typen som tar litt mye plass, og er sjelden forutsigbar. I tillegg er jeg veldig utålmodig og ser tvers igjennom andre. Tror vel at vi som er klar over våre mindre sosialt aksepterte sider, er bedre menneskekjennere fordi vi er ærligere, og denne påstanden kan være nok til at noen misliker meg. Samtidig er jeg en folk kan stole på når det gjelder, og jeg er ikke den som sier nei til å hjelpe. Uansett er det mye viktigere å bli respektert enn å bli likt av alle. 

Anonymkode: 78d65...41b

[Anonym bruker]

Jeg har litt sosial angst. Og den har fått mye næring under pandemien. Min angst er i samme gate som din, jeg tror folk misliker meg. (Ikke venner og familie da) Jeg har mange gode relasjoner. Fra foreldre i klassen til kollegaer. De kan sende sms eller hyggelige beskjeder på FB. Likevel så har jeg denne angsten for at de egentlig misliker meg. 

Anonymkode: 6af9b...2e8

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg har litt sosial angst. Og den har fått mye næring under pandemien. Min angst er i samme gate som din, jeg tror folk misliker meg. (Ikke venner og familie da) Jeg har mange gode relasjoner. Fra foreldre i klassen til kollegaer. De kan sende sms eller hyggelige beskjeder på FB. Likevel så har jeg denne angsten for at de egentlig misliker meg. 

Anonymkode: 6af9b...2e8

Kanskje det er det som er problemet mitt? Sosial angst? Jeg har slitt med angst i ungdommen - panikkangst -  og har jobbet meg gjennom det ved hjelp av kognitiv terapi. 
 

Det kan være at pandemien og mangel på jevnlig sosial omgang (trening) har vært usunt for meg.

Det er ganske nytt at jeg føler venner og familie misliker meg.. 

HI

Anonymkode: cacb3...c9e

[Anonym bruker]

Aner ikke hvem som liker meg eller ikke. Ikke bryr det meg noe særlig heller.

Anonymkode: f9768...7ae

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Aner ikke hvem som liker meg eller ikke. Ikke bryr det meg noe særlig heller.

Anonymkode: f9768...7ae

Det er en følelse av at folk egentlig ikke vil være sammen med meg når vi er sammen. Det er vanskelig å forklare.. Bruker ikke å tenke noe på om folk liker meg eller ikke til vanlig, det er kun når vi er i en sosial situasjon.

Føler det ikke sånn med mann og barn da 😊

HI

Anonymkode: cacb3...c9e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Det er en følelse av at folk egentlig ikke vil være sammen med meg når vi er sammen. Det er vanskelig å forklare.. Bruker ikke å tenke noe på om folk liker meg eller ikke til vanlig, det er kun når vi er i en sosial situasjon.

Føler det ikke sånn med mann og barn da 😊

HI

Anonymkode: cacb3...c9e

Når noen inviterer meg, så tar jeg sjansen på at det er fordi de vil ha meg der. Tenker ikke mer over det enn det

Anonymkode: f9768...7ae

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Når noen inviterer meg, så tar jeg sjansen på at det er fordi de vil ha meg der. Tenker ikke mer over det enn det

Anonymkode: f9768...7ae

Og sånn har jeg alltid tenkt før 😊 Det har sneket seg inn en mistro de siste årene. Jeg må nok aktivt jobbe med det så det ikke blir enda verre.

Det er det som er problemet med angst - det spiser seg umerkelig inn på større og større deler av livet til man til slutt blir helt handikapet.. 

HI

Anonymkode: cacb3...c9e

[Anonym bruker]

Kan du være litt høysensitiv? Typisk trekk er at msn tolker for mye før og etter sosialt samvær. Spiller av dialoger etterpå i hodet og typisk er at man dømmer seg selv mer enn andre. Men opplever motsatt.

Når det er sagt, så er dette mer vanlige følelser enn man tror.

Anonymkode: 8996f...8bf

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Kan du være litt høysensitiv? Typisk trekk er at msn tolker for mye før og etter sosialt samvær. Spiller av dialoger etterpå i hodet og typisk er at man dømmer seg selv mer enn andre. Men opplever motsatt.

Når det er sagt, så er dette mer vanlige følelser enn man tror.

Anonymkode: 8996f...8bf

Det var gjenkjennende ☺️
 

HI

Anonymkode: cacb3...c9e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Og sånn har jeg alltid tenkt før 😊 Det har sneket seg inn en mistro de siste årene. Jeg må nok aktivt jobbe med det så det ikke blir enda verre.

Det er det som er problemet med angst - det spiser seg umerkelig inn på større og større deler av livet til man til slutt blir helt handikapet.. 

HI

Anonymkode: cacb3...c9e

Jeg tror de fleste kjenner det litt sånn av og til. Det betyr ikke at du er syk.

Anonymkode: 3d970...417

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Jeg tror de fleste kjenner det litt sånn av og til. Det betyr ikke at du er syk.

Anonymkode: 3d970...417

Ja, jeg tenker også at mange tenker sånn i større eller mindre grad. Men jeg er litt obs fordi jeg i et selvreflekterende øyeblikk kan se at det har skjedd en endring hos meg mht. følelsen av at de rundt meg ikke setter pris på meg, at jeg mister grepet på det sosiale.. 

Jeg har en sosial mann, og har ansvar for at mine barn blir sosialt trygge - så vi har så mye sosialt samvær som er mulig under pandemien. Men jeg føler meg aller best i eget selskap - og i selskap med mann og barn. Så det er veldig bra at jeg ikke bor alene, tror jeg 😊

HI

Anonymkode: cacb3...c9e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (12 minutter siden):

Det var gjenkjennende ☺️
 

HI

Anonymkode: cacb3...c9e

Det største minuset med å være høysensitiv er at det stjeler mye energi som skulle blitt brukt på mye kjekkere ting. 

Anonymkode: 8996f...8bf

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 12.1.2022 den 8.16):

Kan du være litt høysensitiv? Typisk trekk er at msn tolker for mye før og etter sosialt samvær. Spiller av dialoger etterpå i hodet og typisk er at man dømmer seg selv mer enn andre. Men opplever motsatt.

Når det er sagt, så er dette mer vanlige følelser enn man tror.

Anonymkode: 8996f...8bf

Det er ikke høysensitivt, det er et klassisk eksempel på sosial angst

Anonymkode: 78564...5eb

[Anonym bruker]

Jeg har det sånn. Har ofte blitt kuttet ut av folk en stund etter jeg har blitt kjent med dem. Har alltid følt meg annerledes, og oppfattet ting annerledes enn andre. Blir ofte misforstått. Har fått diagnosen Asperger (det het det før) og alle brikker har falt på plass. Jeg skjønner hva som har skjedd og hvorfor, nå.

Anonymkode: dd67d...5d5

[Anonym bruker]

Hvis du går rundt og "føler" på ubegrunnet antipati fra folk som aldri har uttrykt det, så trenger du hjelp.

Anonymkode: 8b604...c1d

[Anonym bruker]

Jeg vet at folk misliker meg. Skjønner ikke grunnen til det - er god til å lytte, stiller følgende spørsmål, avbryter ikke, forteller noe om meg. Føler jeg har god ballanse mellom å være høflig, morsom, interessant, ærlig osv. Samtalen flyter lett.  Baksnakker ikke, skryter ikke. Viser oppmerksomhet med å sende noen meldinger (ikke ofte, kanskje hver måned eller to). Men så å si ingen sender meg melding først. Ingen inviterer oss på noe. Det er alltid vi som inviterer. Når vi er sammen så hører jeg ofte - "åååå, vi må møtes oftere, så gøy, så koselig!" Men så er det helt stille til vi inviterer, igjen. Og det er ikke slik at vi maser såpass ofte at de ikke rekker å invitere 'tilbake'. Det er liksom annenhver måned eller noe. Føler at det bare er jeg som pleier vennskap, de andre tar det for gitt. Om jeg hadde dødd i dag så hadde det ikke blitt oppdaget i flere måneder. Snakker såklart ikke om familien, har godt forhold til de. Mener vennefronten. Jeg forstår ikke hva som er galt med meg/oss. Har en høflig og snill mann, høflige/morsomme/generelt greie barn, hører ofte at jeg er en fantastisk mamma og at vi virker som en veldig harmonisk familie. Av og til tenker jeg at jeg hadde satt stor pris om jeg møtt en som meg/familie som oss.

Mangler jeg noen sosiale antenner, må jeg skryte mer, være frekkere? Er det noe jeg har misforstått når det gjelder sosiale relasjoner?

Jeg viser ikke disse følelsene til andre og fremstår alltid som blid, vennlig og fornøyd. Det er første gang jeg tillater meg å sutre om dette 'høyt' (les =her i forumet). 

Det verste er at jeg er veldig sosial. Hjelper liksom ikke å slutte å bry meg om det. Vet ikke hva jeg skal gjøre. 33 år og ingen nære venner. 

Anonymkode: 4f9d4...fbc

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (23 minutter siden):

Jeg vet at folk misliker meg. Skjønner ikke grunnen til det - er god til å lytte, stiller følgende spørsmål, avbryter ikke, forteller noe om meg. Føler jeg har god ballanse mellom å være høflig, morsom, interessant, ærlig osv. Samtalen flyter lett.  Baksnakker ikke, skryter ikke. Viser oppmerksomhet med å sende noen meldinger (ikke ofte, kanskje hver måned eller to). Men så å si ingen sender meg melding først. Ingen inviterer oss på noe. Det er alltid vi som inviterer. Når vi er sammen så hører jeg ofte - "åååå, vi må møtes oftere, så gøy, så koselig!" Men så er det helt stille til vi inviterer, igjen. Og det er ikke slik at vi maser såpass ofte at de ikke rekker å invitere 'tilbake'. Det er liksom annenhver måned eller noe. Føler at det bare er jeg som pleier vennskap, de andre tar det for gitt. Om jeg hadde dødd i dag så hadde det ikke blitt oppdaget i flere måneder. Snakker såklart ikke om familien, har godt forhold til de. Mener vennefronten. Jeg forstår ikke hva som er galt med meg/oss. Har en høflig og snill mann, høflige/morsomme/generelt greie barn, hører ofte at jeg er en fantastisk mamma og at vi virker som en veldig harmonisk familie. Av og til tenker jeg at jeg hadde satt stor pris om jeg møtt en som meg/familie som oss.

Mangler jeg noen sosiale antenner, må jeg skryte mer, være frekkere? Er det noe jeg har misforstått når det gjelder sosiale relasjoner?

Jeg viser ikke disse følelsene til andre og fremstår alltid som blid, vennlig og fornøyd. Det er første gang jeg tillater meg å sutre om dette 'høyt' (les =her i forumet). 

Det verste er at jeg er veldig sosial. Hjelper liksom ikke å slutte å bry meg om det. Vet ikke hva jeg skal gjøre. 33 år og ingen nære venner. 

Anonymkode: 4f9d4...fbc

Som du beskriver deg og familien din, så fremstår du/dere som "perfekte". Du gjør ingenting feil i sosiale settinger som du beskriver her. Da kan det være at du prøver for hardt og at det ikke virket ekte ( hvem har plettfri oppførsel? ), og da inngir du kanskje ikke tillit. Eller at det er sant det du skriver, og da blir du kjedelig. Folk misliker deg sikkert ikke, men du bidrar nok ikke med noen særlig sprell eller noe spennende heller. Det er min tanke når jeg leser dette. Nå blir jeg mislikt av noen for at jeg kan være litt direkte, men jeg mener ikke noe vondt med dette. Bare prøver å være til hjelp med å si hvilket inntrykk jeg fikk.

Anonymkode: 78d65...41b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 1/12/2022 den 7.54):

Kanskje det er det som er problemet mitt? Sosial angst? Jeg har slitt med angst i ungdommen - panikkangst -  og har jobbet meg gjennom det ved hjelp av kognitiv terapi. 
 

Det kan være at pandemien og mangel på jevnlig sosial omgang (trening) har vært usunt for meg.

Det er ganske nytt at jeg føler venner og familie misliker meg.. 

HI

Anonymkode: cacb3...c9e

Vi er helt lik. Jeg har sosial angst 

Anonymkode: db1e8...3f6

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Jeg vet at folk misliker meg. Skjønner ikke grunnen til det - er god til å lytte, stiller følgende spørsmål, avbryter ikke, forteller noe om meg. Føler jeg har god ballanse mellom å være høflig, morsom, interessant, ærlig osv. Samtalen flyter lett.  Baksnakker ikke, skryter ikke. Viser oppmerksomhet med å sende noen meldinger (ikke ofte, kanskje hver måned eller to). Men så å si ingen sender meg melding først. Ingen inviterer oss på noe. Det er alltid vi som inviterer. Når vi er sammen så hører jeg ofte - "åååå, vi må møtes oftere, så gøy, så koselig!" Men så er det helt stille til vi inviterer, igjen. Og det er ikke slik at vi maser såpass ofte at de ikke rekker å invitere 'tilbake'. Det er liksom annenhver måned eller noe. Føler at det bare er jeg som pleier vennskap, de andre tar det for gitt. Om jeg hadde dødd i dag så hadde det ikke blitt oppdaget i flere måneder. Snakker såklart ikke om familien, har godt forhold til de. Mener vennefronten. Jeg forstår ikke hva som er galt med meg/oss. Har en høflig og snill mann, høflige/morsomme/generelt greie barn, hører ofte at jeg er en fantastisk mamma og at vi virker som en veldig harmonisk familie. Av og til tenker jeg at jeg hadde satt stor pris om jeg møtt en som meg/familie som oss.

Mangler jeg noen sosiale antenner, må jeg skryte mer, være frekkere? Er det noe jeg har misforstått når det gjelder sosiale relasjoner?

Jeg viser ikke disse følelsene til andre og fremstår alltid som blid, vennlig og fornøyd. Det er første gang jeg tillater meg å sutre om dette 'høyt' (les =her i forumet). 

Det verste er at jeg er veldig sosial. Hjelper liksom ikke å slutte å bry meg om det. Vet ikke hva jeg skal gjøre. 33 år og ingen nære venner. 

Anonymkode: 4f9d4...fbc

Du fortolker andres passivitet som at de «misliker» deg? Jeg ville ikke ha tatt det sånn. Hvis de nekter å komme når du inviterer, da kan du begynne å lure. 
 

Og Hi: søk hjelp. Det er pandemien som ødelegger oss i hodet…

Anonymkode: 8b604...c1d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 timer siden):

Som du beskriver deg og familien din, så fremstår du/dere som "perfekte". Du gjør ingenting feil i sosiale settinger som du beskriver her. Da kan det være at du prøver for hardt og at det ikke virket ekte ( hvem har plettfri oppførsel? ), og da inngir du kanskje ikke tillit. Eller at det er sant det du skriver, og da blir du kjedelig. Folk misliker deg sikkert ikke, men du bidrar nok ikke med noen særlig sprell eller noe spennende heller. Det er min tanke når jeg leser dette. Nå blir jeg mislikt av noen for at jeg kan være litt direkte, men jeg mener ikke noe vondt med dette. Bare prøver å være til hjelp med å si hvilket inntrykk jeg fikk.

Anonymkode: 78d65...41b

Veldig fint du er direkte! Det liker jeg. Liker direkte folk generelt!

Det er veldig mulig jeg oppleves som kjedelig, vanskelig å se fra andres vinkel. Jeg er egentlig også ganske direkte, aldri med hensikt å gjøre andre vondt, men for å ha interessante diskusjoner. Det blir desverre svært ofte oppfattet som angrep, selv om jeg forklarer at hensikten er å se på et tema fra forskjellige vinkler ikke for å angripe. Jeg er ikke den som sitter med en liten tekopp og kun diskuterer om alvorlige, "ordentlige" saker.  Føler det blir en god blanding av alt - latter, rolige stunder, masse forskjellige temaer osv. Jeg er et veldig konkuransemenneske (men ikke en dårlig taper), så hører at det er gøy å være på lag med meg om vi tar frem et spill eller noe. Så jeg prøver hele tiden å tenke, at det ser ut som at folk har det gøy når de er med oss. Men hvorfor savner de oss ikke? Hvorfor tar de aldri kontakt? Var f.eks en veninne som hele tiden sa hvor glad hun var at hun hadde meg. Har til og med sagt at hun hadde såååå lyst å dra på ferie med oss. Vi planla det etter covid. Men hun ringte aldri, var alltid jeg som tok kontakt. Når jeg ble lei av å hele tiden ta kontakt først og sluttet med det, så har vi ikke sett eller hørt fra hverandre på 1,5 år. Bor 3km fra hverandre. Da har man jo ikke en logisk forklaring annet enn at man egentig misliker deg. Og alt det fine de sier er en ren høflighet. 

Anonymkode: 4f9d4...fbc

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 timer siden):

Som du beskriver deg og familien din, så fremstår du/dere som "perfekte". Du gjør ingenting feil i sosiale settinger som du beskriver her. Da kan det være at du prøver for hardt og at det ikke virket ekte ( hvem har plettfri oppførsel? ), og da inngir du kanskje ikke tillit. Eller at det er sant det du skriver, og da blir du kjedelig. Folk misliker deg sikkert ikke, men du bidrar nok ikke med noen særlig sprell eller noe spennende heller. Det er min tanke når jeg leser dette. Nå blir jeg mislikt av noen for at jeg kan være litt direkte, men jeg mener ikke noe vondt med dette. Bare prøver å være til hjelp med å si hvilket inntrykk jeg fikk.

Anonymkode: 78d65...41b

Anonym 4f9d4...fbc igjen

Og som du sier at det virker som at jeg ikke gjør noe feil. Jeg gjør helt garantert masse masse feil, ellers så hadde jeg ikke vært her og diskutert om dette. Men vet ikke hva jeg gjør som oppfattes feil, galt, dumt. Hadde vært så mye lettere om folk sa i fra. Man vokser jo på dette - å diskutere ærlig med hverandre. 

Anonymkode: 4f9d4...fbc

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 12.1.2022 den 8.16):

Kan du være litt høysensitiv? Typisk trekk er at msn tolker for mye før og etter sosialt samvær. Spiller av dialoger etterpå i hodet og typisk er at man dømmer seg selv mer enn andre. Men opplever motsatt.

Når det er sagt, så er dette mer vanlige følelser enn man tror.

Anonymkode: 8996f...8bf

Er ikke det overtenking bare?

Anonymkode: f9768...7ae