Gå til innhold

Anbefalte innlegg

Jeg føler mer medlidenhet enn noe annet når jeg leser om den vanvittige redselen og katastrofetankene så mange her inne har. Å gå rundt å tro at pandemien er en sammensvergelse, at vaksinen er falsk (eller hva de nå frykter) og at restriksjonene er for å kontrollere landets innbyggere - det må da være en utrolig skremmende verden å leve i? Man kan jo stille seg spørsmålet om hvor gode omsorgspersoner man kan være når man føler på en slik overveldende angst, og sinne? 

Anonymkode: 5ca7d...056

Fortsetter under...

×
×
  • Opprett ny...