Er jeg kynisk om empatiløs?

[Anonym bruker]

Jeg har en kronisk syk mann. Og det er uffing og akking hver eneste dag. Jeg skjønner jo at jeg har kun 0.1% av plagene han har, men jeg blir så nedstemt når det alltid er noe. Og er jeg sliten må jeg tenke på hvor sliten han er.. 

Jeg syns jo kjempesynd i han, men det er liksom en tålegrense. Det har vært slik i flere år, og jeg har oppfordret han til å snakke med en psykolog. 
 

Heldigvis beklager han seg kun til meg, og ikke til barna. Men det har skapt en skjevhet i relasjonen vår, og vi er ikke nære slik vi var før. Vi er nære som bestevenner, men de romantiske følelsene er ikke der som før. Det er gjensidig - ikke bare jeg som føler det sånn.. 

Anonymkode: 1bb90...eff

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Jeg har en kronisk syk mann. Og det er uffing og akking hver eneste dag. Jeg skjønner jo at jeg har kun 0.1% av plagene han har, men jeg blir så nedstemt når det alltid er noe. Og er jeg sliten må jeg tenke på hvor sliten han er.. 

Jeg syns jo kjempesynd i han, men det er liksom en tålegrense. Det har vært slik i flere år, og jeg har oppfordret han til å snakke med en psykolog. 
 

Heldigvis beklager han seg kun til meg, og ikke til barna. Men det har skapt en skjevhet i relasjonen vår, og vi er ikke nære slik vi var før. Vi er nære som bestevenner, men de romantiske følelsene er ikke der som før. Det er gjensidig - ikke bare jeg som føler det sånn.. 

Anonymkode: 1bb90...eff

Det skal ikke være slik. Faren min er sånn, og mamma er drittlei. Jeg har også mange helseutfordringer, men prøver å være positiv og "gønne på", uten å belaste mannen med klaging og diverse. Han ser selv når jeg er skikkelig dårlig og tar hensyn til det. Jeg trenger ikke å klage for å få hjelp og støtte.

Anonymkode: 807c5...544

[Anonym bruker]

Jeg synes det er rart egentlig, at noen gidder å bruke tid og energi på å uffe og klage. Hva oppnår man med det? Det er greit å si ifra om at man har en dårlig dag, hva enn det innebærer, men stadig klaging er svært lite sjarmerende. 

Anonymkode: 4ea67...397

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Jeg synes det er rart egentlig, at noen gidder å bruke tid og energi på å uffe og klage. Hva oppnår man med det? Det er greit å si ifra om at man har en dårlig dag, hva enn det innebærer, men stadig klaging er svært lite sjarmerende. 

Anonymkode: 4ea67...397

Han har jo vondt. Og han er sliten, frustrert over situasjonen osv. og jeg er den nærmeste han har. Men det tar på å være «søppelbøtte» over tid.. 

HI

Anonymkode: 1bb90...eff

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (12 minutter siden):

Han har jo vondt. Og han er sliten, frustrert over situasjonen osv. og jeg er den nærmeste han har. Men det tar på å være «søppelbøtte» over tid.. 

HI

Anonymkode: 1bb90...eff

Men holder det ikke at du vet at han har vondt og er frustrert? Uffing flere ganger om dagen er slitsomt for den som hører på. Du er ikke psykologen hans. Du er ikke en klagemur.  Kanskje en statusoppdatering 2 ganger om dagen kan være et alternativ? Da vet dere hva dere har å forholde dere til, begge to. 

Anonymkode: 4ea67...397

[Anonym bruker]

Han trenger å snakke med noen andre enn deg. 

Det er ikke helt sammenliknbart, men da vi hadde nyfødt så var det veldig dårlig med søvn. Når vi begge kunne nevne. 

En dag bestemte jeg meg for å ikke si noe om trøtthet, og etterhvert sluttet han også. Det var så lite hjelpsomt å klage over trøtthet, sånn negativ sirkel. 

Samme med jobb. Jeg klager aldri i lunsjen eller møter over mye arbeid. Sånn kos med misnøye er drepen over tid

Anonymkode: 6d5b4...3a8

[Anonym bruker]

Jeg tror det er på tide du sier ifra. Sett deg ned å snakk med han om at all klagingen er på vei til å ødelegge forholdet deres og at det er på tide dere forsøker noe nytt. Du vet at han har det vondt, men det er ikke noe du kan gjøre (regner jeg med) og at den klagingen bør begrense seg til maks en gang om dagen (f.eks. etter middag). Om ikke han også kan hjelpe til med å fokusere på det som er bra, og heller bite i seg klagingen for så langt har vel ikke den hjulpet noe? 

Og nei du mangler ikke empati 

Anonymkode: 73baf...6b9

[Anonym bruker]

Å  leve med en kronisk syk person koster mye for de nærmeste også. Du er ikke empatiløs, men det høres ut som om mannen din har tæret reservene tomme mht empatien. Selv om du er hans kone, skal du ikke være hans søppelbøtte... 

Jeg syns dere høres ut til å trenge en runde hos en samlivsterapeut. Der kan dere finne en bedre balanse i hva rollene skal være, at du f eks skal få lov å være mer kjæreste enn støttekontakt. Og at han øver seg på å luke litt i hva han velger å si høyt. Vi har jo alle ansvar for hvilken energi vi tar med oss inn i et rom, og hvis det kun er negativ energi, så er man ikke helt rettferdig mot de andre som skal være der.

Anonymkode: 63c3f...08a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg synes det er rart egentlig, at noen gidder å bruke tid og energi på å uffe og klage. Hva oppnår man med det? Det er greit å si ifra om at man har en dårlig dag, hva enn det innebærer, men stadig klaging er svært lite sjarmerende. 

Anonymkode: 4ea67...397

Noen ganger er det kanskje en smerte som må slippes ut. Men det er viktig at den ikke slippes ut til de samme hver gang.

Hvis han klarer å begrense seg når ungene hører på, så har han jo allerede en kompetanse han kan bruke overfor kona.

Anonymkode: 63c3f...08a

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode svar. Jeg har følt veldig på dårlig samvittighet fordi jeg til tider blir drittlei hele greia 😢

HI

Anonymkode: 1bb90...eff

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke du er kynisk og empatiløs eller trenger å ha dårlig samvittighet. Dette høres veldig slitsomt ut.

Jeg har også en kronisk syk mann, han har smerter hele tiden, og store smerter mye av tiden. Men han klager nesten aldri. Han bidrar alt han klarer og enda litt til - jeg må bremse ham og minne ham på å lytte til kroppen så han ikke blir verre. Han synes det er vanskelig, fordi han får så dårlig samvittighet av at jeg gjør mer enn ham og at jeg blir sliten, og jeg minner ham på at han ikke kan noe for det...

Han gjør alt han kan for å ikke være en belastning, såpass at jeg i grunnen syntes han kunne kostet på seg litt mer forståelse for sin egen situasjon. Men det gjør det i alle fall mye lettere for meg å være forståelsesfull enn hvis han hadde uffet og klaget hele tiden, og hvis jeg ikke hadde "lov" til å ha vondt eller være sliten fordi han alltid har det verre. Det har han jo, men det må være plass til begge likevel.

Anonymkode: 482a4...5b2

[Anonym bruker]

Som andre mener jeg at han må ta tak i egen situasjon med fagfolk.

Når du prater med ham, Hi, så ville jeg forsøkt å la være å bruke ordet "klage" om når han forteller deg at han har det vondt. Jeg ville heller fokusert på at det at du og han snakker så mye hver dag om hans problemer gjør at dere får et skjevt forhold, hvor du føler du nesten blir som en terapeut for ham og han nesten blir som en pasient, og at det du ønsker er at dere får tilbake mer av det forholdet dere hadde før, og at du tror det er mulig, hvis han har en terapeut å snakke mer detaljert om helsen sin og hva det gjør med ham siden det er tøft mentalt å være kronisk syk. Kanskje du også bør si at dere står sammen i hans sykdom, og at dere derfor bør finne bedre måter å leve med det på, og så foreslå at dere i tillegg går i parterapi.

Hvis hans sykdom er av en type med interesseforening, så hender det at de har såkalte likemannstilbud, at man får snakke med personer som går gjennom eller har gått gjennom samme sykdom. Kanskje det også kan gjøre det lettere for ham å håndtere problemene sine.

Situasjonen dere er kommet i er vanskelig, og jeg tror ikke dere greier å snu dette negative mønsteret selv, for det er så fort gjort at han føler seg kritisert for noe han ikke kan noe for (sykdommen) heller enn "uffing og akking", og da føler han seg gjerne avvist og såret. Og så sitter du gjerne igjen med følelsen av å være kynisk og empatiløs, som du spør om i overskriften, uten at du egentlig er det.

Jeg er selv kronisk syk, og jeg har et veldig bevisst forhold til hvordan jeg skal forholde meg til dette selv. Alle som trenger å vite vet at jeg er dårlig, og tidvis veldig dårlig. Hvor mye fysiske plager det jeg har fører med seg, det er det få, om noen som faktisk vet. Er jeg i ekstra dårlig form og må ta hensyn selv til det, så sier jeg fra, at i dag er en dårlig dag, eller i dag har jeg store smerter sånn, så i dag er jeg ikke på topp, eller orker kanskje ikke være særlig sosial eller snakke i telefonen eller hva som helst. Men utover det klager jeg ikke i løpet av dagen eller uken, jeg fokuserer heller på hva jeg kan gjøre for å bedre de smertene jeg da har, jeg tilpasser dagen den generelle formen, og jeg jobber mentalt med meg selv for å finne positive ting ved den dagen likevel. Tidvis er det beinhard jobbing, men det er nødvendig hvis jeg ikke skal ende veldig selvsentrert og negativ og belaste de rundt meg unødvendig. Og jeg tror det er nødvendig for å få et så godt liv som mulig med den kroniske sykdommen. Men, og det tror jeg er viktig - en slik innstilning kommer ikke av seg selv, den må jobbes med og det er en bevissthetsprosess hver eneste dag, og ekstra utfordrende de dårligste dagene. Og man får dager hvor man bli motløs og føler på en håpløshet. Men nettopp de dagene er det ekstra viktig å ha mentale teknikker for å ikke falle sammen. Der din mann høres ut til å være nå, der tror jeg han trenger profesjonell hjelp for å greie å snu synet på seg selv og egen situasjon og også hvordan dette påvirker de rundt ham - og ikke minst hjelp til å finne en mer konstruktiv og positiv måte å forholde seg til det på, slik at han kan føle mer mestring og glede i livet tross de utfordringene han har. Når mannen din uffer og akker seg så mye som han gjør, så tror jeg det er ett av to - enten er han deprimert pga. situasjonen sin, eller så er han kommet inn i en dårlig vane hvor han ikke ser seg selv med all klagingen... eller kanskje mest trolig en kombinasjon av begge deler. Dette er ting han må skaffe seg hjelp for for sin egen del. Og i tillegg tror jeg dere sammen trenger hjelp til å forstå hverandre og hvordan dere påvirker hverandre nå og hvordan dere ev. kan snu det.

Du står i en vanskelig situasjon, for hvis du spør ham hvordan han har det, så åpner du for "uffing og akking", og spør du ham ikke, så risikerer du å bli beskyldt for å ikke bry deg. Blir du sliten av å høre på klagingen hans, da risikerer du å høre at du ikke forstår ham og hva han sliter med. Derfor tror jeg dere også trenger parterapi.

Håper du og dere finner ut av det!

Og forresten - nei, du er ikke kynisk og empatiløs. Men du må ta deg selv også på alvor, for du skriver at dette har pågått i flere år, og at du nå begynner å bli nedstemt av dette. Da risikerer du å selv bli deprimert, og derfor er det ekstra viktig at du får snakket med ham slik at dere kan få hjelp, både han for sitt og dere sammen. Som bestevenner har dere et utrolig godt utgangspunkt til å snu hele situasjonen til noe positivt for dere begge - men da må også begge være villige til å jobbe med det. Og nå virker det som om det kanskje er han som det stopper hos. Så se om du greier å få ham til å gå til psykolog, få kontakt med en likemann eller lignende, og at dere går i parterapi sammen. Lykke til

 

Anonymkode: 38f18...ca5

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (24 minutter siden):

Jeg synes ikke du er kynisk og empatiløs eller trenger å ha dårlig samvittighet. Dette høres veldig slitsomt ut.

Jeg har også en kronisk syk mann, han har smerter hele tiden, og store smerter mye av tiden. Men han klager nesten aldri. Han bidrar alt han klarer og enda litt til - jeg må bremse ham og minne ham på å lytte til kroppen så han ikke blir verre. Han synes det er vanskelig, fordi han får så dårlig samvittighet av at jeg gjør mer enn ham og at jeg blir sliten, og jeg minner ham på at han ikke kan noe for det...

Han gjør alt han kan for å ikke være en belastning, såpass at jeg i grunnen syntes han kunne kostet på seg litt mer forståelse for sin egen situasjon. Men det gjør det i alle fall mye lettere for meg å være forståelsesfull enn hvis han hadde uffet og klaget hele tiden, og hvis jeg ikke hadde "lov" til å ha vondt eller være sliten fordi han alltid har det verre. Det har han jo, men det må være plass til begge likevel.

Anonymkode: 482a4...5b2

Veldig enig i dette, det er også så viktig om begge skal ha det godt i et forhold der den ene er kronisk syk. Den friskeste skal også ha rom for å være hele seg og også være sliten og føle ting er utfordrende. Hvis begge greier å se hverandre, så er det rom for begge, selv om den ene er kronisk syk.

Anonymkode: 38f18...ca5