Ja..hva kan jeg si?.

[Anonym bruker]

Jeg trives virkelig ikke i ekteskapet, han har en sykdom nå som gjør at han ikke er en god partner for meg.. vi er ikke et team.. jeg er ensom. Han kan ikke gi meg det jeg trenger på det psykiske planet. Han har fått en type demens.  Jeg har lenge merket at jeg "mister" han. Hva skal jeg gjøre liksom? Jeg elsker han..men har det ikke bra.. sliter med mye angst. Håpløshet ang fremtiden osv. 

Jeg har på en måte lyst å gå fra han, på en annen måte ønsker jeg ikke det...

Anonymkode: 90c7b...3ba

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (26 minutter siden):

Jeg trives virkelig ikke i ekteskapet, han har en sykdom nå som gjør at han ikke er en god partner for meg.. vi er ikke et team.. jeg er ensom. Han kan ikke gi meg det jeg trenger på det psykiske planet. Han har fått en type demens.  Jeg har lenge merket at jeg "mister" han. Hva skal jeg gjøre liksom? Jeg elsker han..men har det ikke bra.. sliter med mye angst. Håpløshet ang fremtiden osv. 

Jeg har på en måte lyst å gå fra han, på en annen måte ønsker jeg ikke det...

Anonymkode: 90c7b...3ba

Bestill deg en time på familiekontoret og få hjelp til å sortere tankene dine ❤️

Anonymkode: 3aad6...826

[Anonym bruker]

Her tror jeg det er kjempeviktig at du tar kontakt med fagfolk som kan støtte også deg i denne prosessen, for det du og han står i nå er kjempetøft.

Jeg kjenner til ei som ble tidlig dement. Da jeg traff henne bodde hun fremdeles hjemme, men de hadde allerede vært og sett på stedet hun veldig snart da kom til å flytte til, en type bolig som var spesielt tilrettelagt for personer med demens. Hun var veldig klar over hva som feilte henne og hva det ville føre til, og utfordringene for seg selv og familien som hadde vært og var, og også hva som ville komme. Da jeg møtte henne var hun på enkelte områder veldig redusert, men fremdeles hadde hun såpass kontroll at hun f.eks. forstod at hun ikke lenger kunne gå ut på egen hånd fordi hun ikke ville finne veien hjem. Hun visste også at hun snart trolig ikke ville forstå at hun ikke kunne gå ut alene. Jeg traff aldri mannen hennes, men slik hun beskrev forholdet hadde de alltid hatt et veldig nært og godt forhold, men at hun forstod at det begynte å bli tøft for dem begge to, for ikke bare mistet hun seg selv, men hun mistet også sine kjære og de mistet henne. Hun var såpass klar at hun ikke tok for gitt å bli inkludert lenger, og hun viste hvor utrolig mye hun satte pris på å bli det, bli akseptert akkurat slik hun var da, selv om hun, som hun sa - mest trolig ikke ville huske oss igjen om en uke (vi var sammen noen dager på samme sted). Hun snakket om at hun og mannen hadde fått god hjelp av støtteapparat i kommunen og ved det lokale sykehuset, og at de hadde snakket med fagfolk også om deres forhold, ikke bare hennes sykdom, for å forstå hva begge to gikk gjennom. Hun sa at hun forstod om den dagen kom at mannen hennes kanskje ville føle behov for å finne en annen, men sa, innsiktsfullt nok, også at på det tidspunktet så ville hun selv trolig ikke få med seg følgene av det og trolig leve uvitende om det, selv om hun håpet han ville fortsette å være en del av hennes liv så lenge hun levde. Jeg blir rørt bare av å skrive det, for alt hun fortalte vitnet om en så enorm kjærlighet til sin mann, og også alle måter han gjennom livet hadde vist henne like mye kjærlighet. Men selv i hennes tilstand greide hun å formidle hvor viktig støtten fra fagfolk hadde vært både for henne alene og for hennes mann. Hun poengterte også hvor viktig og betryggende det var for henne at kommunen hadde latt henne få besøke stedet hun snart ville måtte bo, se hvordan det fungerte, tilbudene som var der, og at også mannen hennes snakket om at det var godt for ham også å vite dette, slik at det også var en trygghet for ham å vite hvor hun skulle bo. De hadde også snakket om tiden etter at hun flyttet dit, hvordan det ble for dem, det at hun ville miste seg selv og de rundt mer og mer (det gikk raskt hos henne), og det at han måtte fortsette å leve sitt liv, ta vare på barn osv. Og også at det at han måtte leve sitt liv etterhvert kunne bety at han også fant en ny. Jeg tror noe av grunnen til at hun taklet denne forferdelige sykdommen så tilsynelatende bra var nettopp all hjelpen de hadde fått og alle samtalene hun og mannen hadde hatt både med og uten fagfolk. Hun fortalte også mer om at mannen hadde søkt hjelp kun for egen del for å takle det som skjedde.

Tenk gjennom sammen hvordan dere vil ta vare på minner, både for din manns del (f.eks. start med å lage fotoalbum sammen som han kan få med seg den dagen han ikke bor hjemme, hvem som er på bildene osv., hvilke ting han føler seg mest knyttet til og ønsker å ha med seg - lurt å tenke på mens han fremdeles har mulighet til å bestemme dette selv), og for din og ev. barns del. Er barna små, kanskje han ønsker hjelp til å skrive brev til barna som de kan få når de er større eller voksne.

Det kan også være avgjørende for hvilken type hjelp man får, og hvor raskt man får hjelp, at type demens er blitt avklart på nevrologisk avdeling på et sykehus. Det krever som regel en innleggelse noen dager. Så sjekk at type demens er utredet.

Mitt beste råd er at du oppsøker fagpersoner i kommunen som kan hjelpe deg og mannen din fremover. Tør å sammen se fremtiden for det den er og legg planer for alt som er mulig å legge planer for. Noen kommuner er bedre enn andre når det kommer til demens, så det er lurt å starte med det samme. Husk også å sjekke rundt det med tidlig demens, for de har gjerne litt andre behov enn de som er eldre og kanskje mer skrøpelige fysisk også. Kommunene skal ha demensrådgivning. Det skal også være muligheter for avlastning, selv om det varierer en god del fra kommune til kommune.

Når du får noen å snakke med om dette, fagpersoner som virkelig forstår omfanget av det du nå står i og konsekvensene både for deg og din mann, så tror jeg det blir lettere for deg å finne ut hvordan du skal forholde deg til situasjonen videre, uansett hva du da velger å gjøre.

Sender deg en stor klem ❤️

 

 

Anonymkode: 45a61...7dc

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 timer siden):

Her tror jeg det er kjempeviktig at du tar kontakt med fagfolk som kan støtte også deg i denne prosessen, for det du og han står i nå er kjempetøft.

Jeg kjenner til ei som ble tidlig dement. Da jeg traff henne bodde hun fremdeles hjemme, men de hadde allerede vært og sett på stedet hun veldig snart da kom til å flytte til, en type bolig som var spesielt tilrettelagt for personer med demens. Hun var veldig klar over hva som feilte henne og hva det ville føre til, og utfordringene for seg selv og familien som hadde vært og var, og også hva som ville komme. Da jeg møtte henne var hun på enkelte områder veldig redusert, men fremdeles hadde hun såpass kontroll at hun f.eks. forstod at hun ikke lenger kunne gå ut på egen hånd fordi hun ikke ville finne veien hjem. Hun visste også at hun snart trolig ikke ville forstå at hun ikke kunne gå ut alene. Jeg traff aldri mannen hennes, men slik hun beskrev forholdet hadde de alltid hatt et veldig nært og godt forhold, men at hun forstod at det begynte å bli tøft for dem begge to, for ikke bare mistet hun seg selv, men hun mistet også sine kjære og de mistet henne. Hun var såpass klar at hun ikke tok for gitt å bli inkludert lenger, og hun viste hvor utrolig mye hun satte pris på å bli det, bli akseptert akkurat slik hun var da, selv om hun, som hun sa - mest trolig ikke ville huske oss igjen om en uke (vi var sammen noen dager på samme sted). Hun snakket om at hun og mannen hadde fått god hjelp av støtteapparat i kommunen og ved det lokale sykehuset, og at de hadde snakket med fagfolk også om deres forhold, ikke bare hennes sykdom, for å forstå hva begge to gikk gjennom. Hun sa at hun forstod om den dagen kom at mannen hennes kanskje ville føle behov for å finne en annen, men sa, innsiktsfullt nok, også at på det tidspunktet så ville hun selv trolig ikke få med seg følgene av det og trolig leve uvitende om det, selv om hun håpet han ville fortsette å være en del av hennes liv så lenge hun levde. Jeg blir rørt bare av å skrive det, for alt hun fortalte vitnet om en så enorm kjærlighet til sin mann, og også alle måter han gjennom livet hadde vist henne like mye kjærlighet. Men selv i hennes tilstand greide hun å formidle hvor viktig støtten fra fagfolk hadde vært både for henne alene og for hennes mann. Hun poengterte også hvor viktig og betryggende det var for henne at kommunen hadde latt henne få besøke stedet hun snart ville måtte bo, se hvordan det fungerte, tilbudene som var der, og at også mannen hennes snakket om at det var godt for ham også å vite dette, slik at det også var en trygghet for ham å vite hvor hun skulle bo. De hadde også snakket om tiden etter at hun flyttet dit, hvordan det ble for dem, det at hun ville miste seg selv og de rundt mer og mer (det gikk raskt hos henne), og det at han måtte fortsette å leve sitt liv, ta vare på barn osv. Og også at det at han måtte leve sitt liv etterhvert kunne bety at han også fant en ny. Jeg tror noe av grunnen til at hun taklet denne forferdelige sykdommen så tilsynelatende bra var nettopp all hjelpen de hadde fått og alle samtalene hun og mannen hadde hatt både med og uten fagfolk. Hun fortalte også mer om at mannen hadde søkt hjelp kun for egen del for å takle det som skjedde.

Tenk gjennom sammen hvordan dere vil ta vare på minner, både for din manns del (f.eks. start med å lage fotoalbum sammen som han kan få med seg den dagen han ikke bor hjemme, hvem som er på bildene osv., hvilke ting han føler seg mest knyttet til og ønsker å ha med seg - lurt å tenke på mens han fremdeles har mulighet til å bestemme dette selv), og for din og ev. barns del. Er barna små, kanskje han ønsker hjelp til å skrive brev til barna som de kan få når de er større eller voksne.

Det kan også være avgjørende for hvilken type hjelp man får, og hvor raskt man får hjelp, at type demens er blitt avklart på nevrologisk avdeling på et sykehus. Det krever som regel en innleggelse noen dager. Så sjekk at type demens er utredet.

Mitt beste råd er at du oppsøker fagpersoner i kommunen som kan hjelpe deg og mannen din fremover. Tør å sammen se fremtiden for det den er og legg planer for alt som er mulig å legge planer for. Noen kommuner er bedre enn andre når det kommer til demens, så det er lurt å starte med det samme. Husk også å sjekke rundt det med tidlig demens, for de har gjerne litt andre behov enn de som er eldre og kanskje mer skrøpelige fysisk også. Kommunene skal ha demensrådgivning. Det skal også være muligheter for avlastning, selv om det varierer en god del fra kommune til kommune.

Når du får noen å snakke med om dette, fagpersoner som virkelig forstår omfanget av det du nå står i og konsekvensene både for deg og din mann, så tror jeg det blir lettere for deg å finne ut hvordan du skal forholde deg til situasjonen videre, uansett hva du da velger å gjøre.

Sender deg en stor klem ❤️

 

 

Anonymkode: 45a61...7dc

Å så god du er 💜 Så hjerteskjærende å høre om din venninne 😢 jeg skal forhøre meg med kommunen her. Takk 💜💜💜

Anonymkode: 90c7b...3ba

[Anonym bruker]

Hvem kan ta seg av ham om du går da? 

Anonymkode: 9be9c...9c9

[Anonym bruker]

Uff, for en fæl situasjon. Du må snakke med noen profesjonelle om dette. 

Med demens mister man personen to ganger.. Og døden er den minst vanskelige gangen. 

Anonymkode: a2508...54b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 timer siden):

Hvem kan ta seg av ham om du går da? 

Anonymkode: 9be9c...9c9

Nei. Det er akkurat det...

Anonymkode: 90c7b...3ba

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Uff, for en fæl situasjon. Du må snakke med noen profesjonelle om dette. 

Med demens mister man personen to ganger.. Og døden er den minst vanskelige gangen. 

Anonymkode: a2508...54b

Ja. Jeg må finne noen som kan forstå. Jeg er svært ensom i forholdet.. 

Anonymkode: 90c7b...3ba

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (15 timer siden):

Hvem kan ta seg av ham om du går da? 

Anonymkode: 9be9c...9c9

Ved tidlig demens så vil det komme en dag hvor pårørende ikke lenger kan eller bør være den som tar seg av den med demens, fordi det ikke er mulig, da den syke ofte trenger tilsyn 24 timer i døgnet og hjelp til det meste. Ulike demenstyper kan utvikle seg forskjellig, men tidlig demens har dessverre ofte en raskere utvikling. De som er yngre demente vil også ofte ha andre behov enn eldre demente, og det er behov som pårørende ikke kan forvente å greie når sykdommen har kommet til et visst nivå. Hvor denne listen skal legges, det vil variere ut fra den dementes tilstand og type demens, pårørendes situasjon og ressurser og hvordan sykdommen påvirker partner og familien. Det er f.eks. veldig vanlig at pårørende selv blir syk av belasningen, ofte psykisk syk, men også utbrent, fordi situasjonen er så krevende. Det kan dessuten være veldig uheldig for barn å leve tett på den demente når sykdommen blir mer krevende for de nærmeste - og det blir den gjerne før omgivelsene ellers forstår hvor syk den demente faktisk er blitt.

Derfor er det så viktig at pårørende til demente får oppfølging av fagpersoner også. Det siste man skal gjøre i slike tilfeller er å forsøke å legge skyld på de pårørende, for når diagnosen blir oppdaget, da er disse ofte allerede veldig slitne av ofte flere år med uforståelig oppførsel fra den demente, instabilitet i forholdet, frykt for alvorlig sykdom hos sin nærmeste og også ofte ha blitt motarbeidet av den demente selv, og at helsepersonell ikke har mistenkt tidlig demens, men heller funnet andre normale årsaker til å være litt glemsk eller de andre symptomene som de kan få.

Disse tidlige demenstilfellene er så tragiske og så ekstremt krevende for de nærmeste og den som rammen av demensen selv, at man skal ikke dømme pårørende som kommer til et punkt hvor de må vurdere om de kan fortsette å leve med sin syke partner eller ikke. Det å stå på for å sikre at kommunen har et godt tilbud til den unge demente, det er kjempeviktig, fordi den demente selv da gjerne kan føle noe mer forutsigbarhet, det er lettere å planlegge fremtiden, og det er viktig hvis man i f.eks. en overgangsfase kan få avlastning på det stedet som den syke skal bo videre.

I slike tilfeller er det opplagt hvem som skal ta seg av den som er for syk til å bo hjemme. Det er en av kommunens botilbud/demensbolig/sykehjem med demenstilbud (helst med tilbud til unge demente).

Anonymkode: 45a61...7dc

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Ved tidlig demens så vil det komme en dag hvor pårørende ikke lenger kan eller bør være den som tar seg av den med demens, fordi det ikke er mulig, da den syke ofte trenger tilsyn 24 timer i døgnet og hjelp til det meste. Ulike demenstyper kan utvikle seg forskjellig, men tidlig demens har dessverre ofte en raskere utvikling. De som er yngre demente vil også ofte ha andre behov enn eldre demente, og det er behov som pårørende ikke kan forvente å greie når sykdommen har kommet til et visst nivå. Hvor denne listen skal legges, det vil variere ut fra den dementes tilstand og type demens, pårørendes situasjon og ressurser og hvordan sykdommen påvirker partner og familien. Det er f.eks. veldig vanlig at pårørende selv blir syk av belasningen, ofte psykisk syk, men også utbrent, fordi situasjonen er så krevende. Det kan dessuten være veldig uheldig for barn å leve tett på den demente når sykdommen blir mer krevende for de nærmeste - og det blir den gjerne før omgivelsene ellers forstår hvor syk den demente faktisk er blitt.

Derfor er det så viktig at pårørende til demente får oppfølging av fagpersoner også. Det siste man skal gjøre i slike tilfeller er å forsøke å legge skyld på de pårørende, for når diagnosen blir oppdaget, da er disse ofte allerede veldig slitne av ofte flere år med uforståelig oppførsel fra den demente, instabilitet i forholdet, frykt for alvorlig sykdom hos sin nærmeste og også ofte ha blitt motarbeidet av den demente selv, og at helsepersonell ikke har mistenkt tidlig demens, men heller funnet andre normale årsaker til å være litt glemsk eller de andre symptomene som de kan få.

Disse tidlige demenstilfellene er så tragiske og så ekstremt krevende for de nærmeste og den som rammen av demensen selv, at man skal ikke dømme pårørende som kommer til et punkt hvor de må vurdere om de kan fortsette å leve med sin syke partner eller ikke. Det å stå på for å sikre at kommunen har et godt tilbud til den unge demente, det er kjempeviktig, fordi den demente selv da gjerne kan føle noe mer forutsigbarhet, det er lettere å planlegge fremtiden, og det er viktig hvis man i f.eks. en overgangsfase kan få avlastning på det stedet som den syke skal bo videre.

I slike tilfeller er det opplagt hvem som skal ta seg av den som er for syk til å bo hjemme. Det er en av kommunens botilbud/demensbolig/sykehjem med demenstilbud (helst med tilbud til unge demente).

Anonymkode: 45a61...7dc

Å for et flott svar! Takk for at du tok deg tid til å svare ❤

Anonymkode: 90c7b...3ba