Stebarna vil ikke akseptere meg

[Luvx]

Stebarna mine er 16 og 18 år. Jeg og faren deres har vært sammen i tre år. 
 

Første gang jeg møtte de hadde vi vært sammen i nesten et halvt år. Det var mange år siden det ble slutt mellom samboeren min og moren til barna. 

Jeg merket helt fra første møtet at spesielt hans eldste datter holdt litt avstand til meg, og ikke virket så interessert i å bli kjent/snakke med meg. Jeg tenkte at det var naturlig i starten, men det gikk seg aldri til etterhvert. De to neste årene har det aldri vært noen konflinkter mellom meg og barna, men jeg har tidvis sett en oppførsel mot meg som jeg har tolket som sjalusi, og det har ofte blitt veldig forsterket etter at faren deres har gjort noe sammen med meg alene mens de har vært hos moren sin. De reagerer da med å overse meg/unngå å snakke med meg en periode etterpå. Det må nevnes at faren ofte tar dem med på ting alene uten meg også når de har vært her, og at vi ofte også gjør ting sammen alle fire. 
 

Dette har vært vanskelig for meg, og jeg har ikke visst hvordan jeg skal håndtere det. Faren har ikke merket det like godt, da det kun har vært ovenfor meg de endrer oppførsel. Han har derfor aldri snakket med dem om det.

 

For et halvt år siden solgte jeg leiligheten min og ble samboer med faren deres. Vi var alle venner før dette, og det hadde ikke skjedd noe annet i relasjonen mellom oss og barna. Jeg hadde bodd 100 % hos faren deres en god tid før jeg valgte å selge boligen min, og på det tidspunktet oppfattet jeg ikke at det var problematisk for dem at jeg bodde der. 
Men da leiligheten min ble solgt ble barna plustelig veldig sinte på sin far, uten først å oppgi en grunn. Etterhvert kommer det frem at de har mye sinne rundt at jeg har flyttet inn sammen med faren deres. De var sinte fordi de trodde de fikk mindre arv, og det kom også frem at at de fryktet at jeg og faren deres skulle gifte oss eller få barn sammen. Det ville være det verste som kunne skje, noe de begrunnet med at de mente faren deres da ville bry seg mindre om dem. De var veldig fornærmet og opprørte, og det var fryktelig vanskelig å snakke fornuft med dem eller i det hele tatt å nå inn. De er begge også veldig «tenåringer» og temmelig ufine i munnen, såpass at det setter ut både meg og far.

De begynte å nekte å komme på besøk, og faren måtte besøke dem hos deres mor for å få møte dem. Jeg og barna har alltid vært venner og hatt det bra, selv om jeg altså har følt at de aldri har akseptert 100% at faren deres er sammen med meg. De virker redde for om han er mer glad i meg enn dem, og selv om de ofte har blitt trygget på at det ikke er slik har jeg oppfattet det slik at de aldri har slått seg helt til ro med det. Det har aldri skjedd noe som gjør at de skal ha grunn til å tro det, eller til å mislike meg. Faren deres har alltid vært en veldig snill og god far, som ser dem og bryr seg om dem.
 

Jeg synes dette er ekstremt vanskelig og det begynner å tære på meg psykisk. Det har også vært en stor påkjenning for forholdet mellom meg og samboeren min. 
Han har hele tiden sagt at han tror det kommer til å gå seg til, men det ser altså ikke ut til å gjøre det. Det oppleves som at de bare bygger seg opp mer og mer hat mot meg etterhvert som tiden går.
 

Jeg føler meg helt rådløs, det er vanskelig å stå i og trenger sårt råd til hvordan vi kan klare å ordne opp i dette 😞 Samboeren min synes også dette er veldig vanskelig, han er av den konfliktsky typen og later som ingenting når han prater med barna sine. Jeg føler at han heller ikke har vært tydelig når de sier ting som er urimelig, da han er redd for å gjøre det verre enn det er. 

[Anonym bruker]

Har du barn fra før? Og hvilken bosituasjon har evt. disse? Har du kjøpt deg inn i leiligheten? Og dersom ikke, betaler du for å bo der?

Disse spørsmålene syns jeg er relevante at du svarer på.

Anonymkode: 71de1...b75

[Luvx]

Jeg har ikke barn fra før. Jeg har ikke kjøpt meg inn i huset, men jeg betaler for å bo her.

[Anonym bruker]

Luvx skrev (1 minutt siden):

Jeg har ikke barn fra før. Jeg har ikke kjøpt meg inn i huset, men jeg betaler for å bo her.

Og hvor gammel er du? Er det sannsynlig at dere får barn sammen?

Anonymkode: 71de1...b75

[Luvx]

Jeg er 35 år. Vi har begge hatt lyst på barn sammen, uten at det er noe vi planlegger akkurat nå eller har pratet åpent om. Samboeren min spøkte om at jeg var gravid en gang, hans eldste datter reagerte da med å bli rasende og begynte å gråte. Så det er tydelig at dette er noe de er redde for. 

[Luvx]

Noe som også skal nevnes er at selv om det er 7 år siden samboeren min og moren til barna flyttet fra hverandre, så har de hele tiden hatt et veldig nært vennskap pga. barna. De har gjort ting sammen med barna, og samboeren min har av og til overnattet hos barnas mor. Det har aldri vært noe mer enn vennskap, og i følge samboeren min har ikke barna uttrykt ønske eller forhåpninger om at far og mor skal bli sammen igjen.
 

I starten av forholdet vårt overnattet han hos moren deres ved flere anledninger (fordi barna ønsket det), men de har slitt litt med at det har blitt mindre av det nå etterhvert etter at far har fått seg ny kjæreste (meg). Jeg må innrømme at jeg føler meg litt ubekvem med det at samboeren min overnatter hos dem. Det er ikke noe problem for barna å være hos oss når de skal ha samvær med far, og jeg ville jo tenkt at det var det mest naturlige. Men jeg skjønner at de har vært vant til at far av og til har overnattet hos dem og mor, og at de gjerne hadde sett at det fortsatte slik. 

[Anonym bruker]

Du er jo en feil og en inntrenger i deres liv. Så det må du bare leve med om du skal bo der. Og deres far bør jo ha mer vett enn å tro at han skal ha kull nummer to.)

Anonymkode: 4cc22...021

[Anonym bruker]

Det føles faktisk helt jævlig for disse ungdommene å få et nytt søsken, og denne redselen er nok hovedgrunnen til at de ikke aksepterer deg. Et nytt søsken tar oppmerksomhet bort fra dem, og for også mindre økonomisk støtte og senere arv. Kan ikke si annet enn at jeg føler med dem og tenker at far burde nøye seg med de to han har fått.

Anonymkode: 71de1...b75

[Anonym bruker]

Jeg ville tenkt meg nøye om før jeg hadde fortsatt i et forhold som du er i nå. Om ikke ungene hans skjerper seg så kommer det til å være gift for deres forhold og så lenge han overnatter hos eksen jevnlig kommer du alltid til å føle deg som femte hjul på vogna. Og å få et barn eller to inn i noe sånt? 
 

Jeg synes det høres ut som du fortjener bedre. Så jeg ville tatt en ordentlig prat med samboeren din. Og så kan dere evt prate med barna i fellesskap. De er store nok nå til å kunne unne pappa å være lykkelig når det ikke fungerte mellom mor og far. 
 

Jeg står i motsatt situasjon her, en stemor som ikke godtar datteren min. Det er like ille begge veier.

 

lykke til ❤️

Anonymkode: 35022...a4a

[Anonym bruker]

Jeg var 17 år da pappa fikk ny kjæreste og samboer. Jeg trengte og trenger fortsatt ikke å akseptere henne. Jeg liker henne ikke og gidder ikke å være en falsk hykler som bare later som 

Anonymkode: 69d96...3e7