Har mista trua

[Anonym bruker]

På meg sjølv. Eigentleg har eg ei litt Pippi haldning :"dette har eg ikkje prøvd før så det klarar eg sikkert". Men gang på gang med bomskot og bevis for at det gjer eg faktisk ikkje, og når eg i tillegg manglar pågangsmot og stamina så går det jo alltid på dunken (trur eg, for eg brukar å bytte jobb eller slutte før det blir bevist) no har eg gitt opp. Eg fiksar visst ingenting og orkar ingenting, og hadde det ikkje vore for at eg er blid og grei og snill og morsom hadde alle vore leie av meg for lenge sidan.

Og all energi er som slukt av jorden, har kroniske smerter og viljestyrke er eit ord eg les om i bøker for tida. Korleis snu dette😭😭😭. Sjølv om det ikkje høyrest slik ut er det eg viktig for mine næraste og orkar ikkje belemre mann (han blir fortvila når eg er lei meg og det endar med at eg trøystar han, mamma og pappa gjer allereie veldig mykje for meg, orkar ikkje skuffe dei med at eg har så mange negative tankar) 

 

Anonymkode: 76f2f...606

[Anonym bruker]

Har du snakket med legen din om dette? Er du deprimert? Er du i jobb nå? Får du behandling for smertene? Har du målt D-vitaminnivåene dine hos lege?

Jeg ville sjekket om det finnes en Friskvernsentral der du bor, legen, nav eller kommunen bør ha oversikt over det. Noen har de gode opplegg der, også med livsmestringskurs.

Jeg får egentlig ikke inntrykk av at du mangler viljestyrke, heller det at du på ene siden ikke har energi til å gjøre det du ønsker, og på andre siden kanskje er deprimert og hatt såpass mange opplevelser hvor det du trodde ville fungere for helsen likevel ikke gjør det, at du er kommet inn i et negativt mønster hvor du er redd for å prøve, og kanskje ikke lenger vet hvordan det er å fungere mer normalt?

Og kanskje du må endre måten du snakker med mannen din på. Er jo ingen mening i at du skal trøste ham når du snakker med ham om at du ikke har det bra. Ikke sikkert han er negativ, som man kan få litt inntrykk av når du skriver akkurat det, men en del menn blir fortvilte når de møter noe de ikke vet hvordan de kan "fikse". Så kanskje du istedenfor kan kommunisere til ham hva du trenger en periode - f.eks. at han tar mer ansvar for planlegging av ting i hus/hjem/barn. Han vil jo få en ilddåp nå, om du setter deg ned i dag med ham og dere går gjennom ALT som må gjøres før jul, alt fra handling av mat og gaver, sjekke julepynt, vasking av hus, baking, når ev. ungers juleavslutninger skal være, hvem kjører hit og dit, juletre, pynting, har dere støvsugerposer, nok lyspærer, trenger ungene nye klær, hjelpe med lekser, passe på at de har med gymtøy, pynting til jul, hvem skal ha gaver og hva og må noe sendes før postens siste frist - og når er siste frist osv.? Tør å gi ham hovedansvar for mye av dette, skriv dere lister over hvem som har ansvar for hva - og viktig, ikke dobbelsjekk mannen, la ham også ta ansvar om det er noe han glemmer, viktig! Men også alle andre hverdagsoppgaver som hører til  det å få familien til å gå rundt.

Snakk med mannen din om hva du trenger for å ha det bedre i hverdagen, helt konkret. F.eks. at du må ha tid til å trene eller gjøre øvelser/tøyninger/yoga hver dag, og kanskje hvile. Kanskje må du gå i behandling, enten det er fysioterapi, psykolog og/eller kiropraktor en lengre periode eller i perioder.

Snakk med legen din, be om en utredning om det kan være annet enn "bare" smertene du lever med som er årsak til at du har så dårlig form. Det kan jo være noe så "enkelt" som lave verdier med D-vitaminer, lavt stoffskifte, andre mangler, eller depresjon. Sjekk om det er Friskvernsentral i nærheten og se om du kan bli henvist dit. Ta en karrieretest for å sjekke hvilke yrker du passer best til, se testen sammen med hva du ønsker selv og hva som realistisk sett er mulig for deg med din smerteproblematikk å gjøre, finn ut hva som må gjøres for at du skal få mer energi og ha tålmodighet til å gjøre det og den tiden det trengs. Og snakk med Nav hvis du sliter så mye med å stå i jobb, om det er noe de kan hjelpe med.

Hvis det var viljestyrke du manglet, da hadde du ikke stadig prøvd deg på noe nytt for å få det til å fungere, da hadde du bare gitt opp. Men kanskje trenger du å finne ut hvorfor du ender med å slutte noen steder, finne årsaken bak, enten den er fysisk eller psykisk. Men er du så sliten og kanskje deprimert som det også kan virke som om du er, da tenker jeg at det ikke er rart om du ikke har stamina og mister troen på deg selv. Da er det ikke du som mangler en evne, men at du trenger å fikse årsakene bak at du er så sliten og har mistet troen på deg selv. Og da tror jeg du må snakke med noen for å begynne å nøste i det. Igjen, legen er en god plass å begynne for å få utredet om det er andre ting som også påvirker deg (f.eks. mangler), og du kan søke om psykolog, eller begynne hos en av kommunens lavterskeltilbud, f.eks. psykiatrisk sykepleier, og søke på ev. livsmestringskurs, om din kommune har slik.

Enhver kan miste troa på seg selv hvis man er deprimert pga. situasjon og har så lite energi som det virker som du har. Det er egentlig helt normalt i en slik situasjon, når man blir sliten nok. Det betyr ikke at det er noe galt med deg som person eller din vilje, for vilje tror jeg du har nok av.

Så bestill deg en legetime, og begynn der. Og snakk med mannen din allerede i dag om hvilke praktiske ting dere kan endre for at du skal få det bedre, hva konkret han kan gjøre for å hjelpe deg nå. Og fortell ham at du nå har tenkt å ta tak i helsen din med lege og finne ut hva som kan gjøres for at du skal få det bedre.

 

Anonymkode: 49906...46f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 timer siden):

Har du snakket med legen din om dette? Er du deprimert? Er du i jobb nå? Får du behandling for smertene? Har du målt D-vitaminnivåene dine hos lege?

Jeg ville sjekket om det finnes en Friskvernsentral der du bor, legen, nav eller kommunen bør ha oversikt over det. Noen har de gode opplegg der, også med livsmestringskurs.

Jeg får egentlig ikke inntrykk av at du mangler viljestyrke, heller det at du på ene siden ikke har energi til å gjøre det du ønsker, og på andre siden kanskje er deprimert og hatt såpass mange opplevelser hvor det du trodde ville fungere for helsen likevel ikke gjør det, at du er kommet inn i et negativt mønster hvor du er redd for å prøve, og kanskje ikke lenger vet hvordan det er å fungere mer normalt?

Og kanskje du må endre måten du snakker med mannen din på. Er jo ingen mening i at du skal trøste ham når du snakker med ham om at du ikke har det bra. Ikke sikkert han er negativ, som man kan få litt inntrykk av når du skriver akkurat det, men en del menn blir fortvilte når de møter noe de ikke vet hvordan de kan "fikse". Så kanskje du istedenfor kan kommunisere til ham hva du trenger en periode - f.eks. at han tar mer ansvar for planlegging av ting i hus/hjem/barn. Han vil jo få en ilddåp nå, om du setter deg ned i dag med ham og dere går gjennom ALT som må gjøres før jul, alt fra handling av mat og gaver, sjekke julepynt, vasking av hus, baking, når ev. ungers juleavslutninger skal være, hvem kjører hit og dit, juletre, pynting, har dere støvsugerposer, nok lyspærer, trenger ungene nye klær, hjelpe med lekser, passe på at de har med gymtøy, pynting til jul, hvem skal ha gaver og hva og må noe sendes før postens siste frist - og når er siste frist osv.? Tør å gi ham hovedansvar for mye av dette, skriv dere lister over hvem som har ansvar for hva - og viktig, ikke dobbelsjekk mannen, la ham også ta ansvar om det er noe han glemmer, viktig! Men også alle andre hverdagsoppgaver som hører til  det å få familien til å gå rundt.

Snakk med mannen din om hva du trenger for å ha det bedre i hverdagen, helt konkret. F.eks. at du må ha tid til å trene eller gjøre øvelser/tøyninger/yoga hver dag, og kanskje hvile. Kanskje må du gå i behandling, enten det er fysioterapi, psykolog og/eller kiropraktor en lengre periode eller i perioder.

Snakk med legen din, be om en utredning om det kan være annet enn "bare" smertene du lever med som er årsak til at du har så dårlig form. Det kan jo være noe så "enkelt" som lave verdier med D-vitaminer, lavt stoffskifte, andre mangler, eller depresjon. Sjekk om det er Friskvernsentral i nærheten og se om du kan bli henvist dit. Ta en karrieretest for å sjekke hvilke yrker du passer best til, se testen sammen med hva du ønsker selv og hva som realistisk sett er mulig for deg med din smerteproblematikk å gjøre, finn ut hva som må gjøres for at du skal få mer energi og ha tålmodighet til å gjøre det og den tiden det trengs. Og snakk med Nav hvis du sliter så mye med å stå i jobb, om det er noe de kan hjelpe med.

Hvis det var viljestyrke du manglet, da hadde du ikke stadig prøvd deg på noe nytt for å få det til å fungere, da hadde du bare gitt opp. Men kanskje trenger du å finne ut hvorfor du ender med å slutte noen steder, finne årsaken bak, enten den er fysisk eller psykisk. Men er du så sliten og kanskje deprimert som det også kan virke som om du er, da tenker jeg at det ikke er rart om du ikke har stamina og mister troen på deg selv. Da er det ikke du som mangler en evne, men at du trenger å fikse årsakene bak at du er så sliten og har mistet troen på deg selv. Og da tror jeg du må snakke med noen for å begynne å nøste i det. Igjen, legen er en god plass å begynne for å få utredet om det er andre ting som også påvirker deg (f.eks. mangler), og du kan søke om psykolog, eller begynne hos en av kommunens lavterskeltilbud, f.eks. psykiatrisk sykepleier, og søke på ev. livsmestringskurs, om din kommune har slik.

Enhver kan miste troa på seg selv hvis man er deprimert pga. situasjon og har så lite energi som det virker som du har. Det er egentlig helt normalt i en slik situasjon, når man blir sliten nok. Det betyr ikke at det er noe galt med deg som person eller din vilje, for vilje tror jeg du har nok av.

Så bestill deg en legetime, og begynn der. Og snakk med mannen din allerede i dag om hvilke praktiske ting dere kan endre for at du skal få det bedre, hva konkret han kan gjøre for å hjelpe deg nå. Og fortell ham at du nå har tenkt å ta tak i helsen din med lege og finne ut hva som kan gjøres for at du skal få det bedre.

 

Anonymkode: 49906...46f

Tusen takk for langt og godt svar❤️. Eg trur nok (håpar iallfall!!) at det kanskje stemmer at det er helsa som set grenser for kva eg får til og ikkje manglande viljestyrke, med muskel skjelett og andre "udefinerbare" plager føl det tofte utmatting. Men så blir ein usikre på om det berre er ein sjølve som er late og udugelege, sidan diagnosar uteblir og legane ser at eg slit, men rådet er å gå meir og vere meir fysisk aktiv. Og det har dei nok rett i, men eg klarar ikkje ta meg saman og går ut med tap der òg. Og då er det vel naturleg å bli deprimert... Eg har ikkje vore til lege no, har vore uten fastlege i 1,5 år og har gitt opp å gå til vikarlegane, der er ny kvar mnd, eg må forklare alt på nytt og det er veldig varierande kor mykje dei tek meg på alvor, og det er vel og begrensa kva dei kan gjere òg, anna enn å prøve å få meg til å vere meir aktiv kanskje. Men skal bestille time no, dette går ikkje lenger. 

Når det gjeld mannen gjer han meir enn meg heime og har minst like god oversikt over gymtøy og julevask, det er vel kanskje difor han blir lei seg òg, fordi han føler at han gjer alt han kan (og det stemmer) og at han dermed ikkje er "nok" for meg sidan eg framleis strevar. Og det kan eg jo forstå, difor endar eg ofte opp med å betrygge han på at han er meir enn bra nok, har òg sagt at dette ikkje dreier seg om han, men om meg. Men når han allereie strekker seg så langt han kan så føler eg (og dette er mine kjensler, han har aldri gitt uttrykk for at eg sutrar og maser) at eg ikkje kan legge stein til byrden. 

Anonymkode: 76f2f...606

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (20 minutter siden):

Tusen takk for langt og godt svar❤️. Eg trur nok (håpar iallfall!!) at det kanskje stemmer at det er helsa som set grenser for kva eg får til og ikkje manglande viljestyrke, med muskel skjelett og andre "udefinerbare" plager føl det tofte utmatting. Men så blir ein usikre på om det berre er ein sjølve som er late og udugelege, sidan diagnosar uteblir og legane ser at eg slit, men rådet er å gå meir og vere meir fysisk aktiv. Og det har dei nok rett i, men eg klarar ikkje ta meg saman og går ut med tap der òg. Og då er det vel naturleg å bli deprimert... Eg har ikkje vore til lege no, har vore uten fastlege i 1,5 år og har gitt opp å gå til vikarlegane, der er ny kvar mnd, eg må forklare alt på nytt og det er veldig varierande kor mykje dei tek meg på alvor, og det er vel og begrensa kva dei kan gjere òg, anna enn å prøve å få meg til å vere meir aktiv kanskje. Men skal bestille time no, dette går ikkje lenger. 

Når det gjeld mannen gjer han meir enn meg heime og har minst like god oversikt over gymtøy og julevask, det er vel kanskje difor han blir lei seg òg, fordi han føler at han gjer alt han kan (og det stemmer) og at han dermed ikkje er "nok" for meg sidan eg framleis strevar. Og det kan eg jo forstå, difor endar eg ofte opp med å betrygge han på at han er meir enn bra nok, har òg sagt at dette ikkje dreier seg om han, men om meg. Men når han allereie strekker seg så langt han kan så føler eg (og dette er mine kjensler, han har aldri gitt uttrykk for at eg sutrar og maser) at eg ikkje kan legge stein til byrden. 

Anonymkode: 76f2f...606

Veldig trasig det der med fastlegemangelen! Det er jo greit å gå til ny hver gang hvis det er noe akutt eller noe man får en gang, enkelt og greit. Men når man får de mer udefinerbare helseproblemene som trenger oppfølging og utredning over tid, da er det egentlig krise å ikke ha en fast lege. På den andre siden, kanskje du er heldigere med den neste du kommer til, når du nå bestiller time

Jeg ville til den timen forberedt meg godt - skriv ned en enkel, oversiktlig liste over symptomene/problemene du har, hvor lenge du har hatt dem, hvor mye dette påvirker funksjonen din og hverdagen, og at det nå også påvirker psyken din fordi det ikke er noen kontinuitet i utredning av plagene dine og belastningen begynner å bli stor mentalt å slite så mye fysisk.

Vær tydelig på at utredning står i stampe pga. stadig nye leger - og så sier du klart fra at du trenger en rask time til hos samme lege, før også denne forsvinner, og at beste måten å kanskje komme litt videre er om du da kan få en dobbeltime, slik at legen også har litt mer tid - at det også er viktig med tanke på at neste time etter det kanskje blir en helt ny lege igjen.

Hvis det ikke fungerer er det en mulighet å kontakte kommunelegen der du bor og forklare at du trenger at legene har kontinuitet i utredning/behandling av deg, og at noen må ta ansvar for dette før det får enda større konsekvenser for deg.

Har dere muligheter økonomisk, og bor et sted hvor det er gjennomførbart ikke altfor langt unna, vurder om det kan være et alternativ å ta timer privat et annet sted. Med en time der, så kan en del blodprøver osv. tas der du bor i ettertid, på lokalt legekontor eller sykehus (privat lege sender deg henvisning, og det blir billigere enn å reise dit legen er, om den er et stykke unna), uten at du trenger å reise hver gang, og det er nok også mulig å få telefonkonsultasjoner der innimellom, før du reiser tilbake når det ev. blir nødvendig. Er det ikke noe dere har mulighet til, så snakk med kommunelegen.

Flott at du har en mann som stiller så mye opp ❤️

Kanskje dine eller hans foreldre kan passe, eller dele på å passe, barna deres en helg, slik at du og mannen kan komme dere unna, bare være dere to fredag-søndag? Kanskje er det en hytte dere kan reise til? Eller hotell? Eller bare være hjemme og late som om dere ikke er hjemme

Min erfaring er at man må stå på selv når helsen blir slik du har det nå. Helsevesenet kan være en frustrerende  mastodont av ineffektivitet... Så ikke gi deg. Forbered deg på legetime, gi legen en oversikt over symptomer osv., som jeg skrev over, da er det enklere for legen å lytte mer på deg og få det riktig i etterkant inn i journal.

Lykke til

Anonymkode: 49906...46f