Hvordan opplevde du din depresjon?

[Anonym bruker]

Noen som har lyst å dele sine erfaringer om hvordan livet var /opplevdes som deprimert? Og varighet på sykdommen? Gikk dere i terapi?

Anonymkode: 2da14...321

[Anonym bruker]

Som en lang grå tåke.

Anonymkode: eef70...171

[Anonym bruker]

Kanskje ikke helt erfaringen du er ute etter, men opplevde moderat fødselsdepresjon etter jeg fødte nr.2. Gikk ikke på følelsene ovenfor barnet, så opplevde det mer som en vanlig depresjon, tror jeg. 
Orket lite i hverdagen, mistet behov for og lyst til å være sosial. Lite som ga meg glede. Kunne gå dagesvis uten å dusje og stelle meg, matlaging og husarbeid var det bare å glemme. Mannen tok seg av alt denne perioden. Jeg skjønte ikke hva det var snakk om før det var over, for min del gikk det over av seg selv. 

Anonymkode: 1dbd2...8a8

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (16 minutter siden):

Kanskje ikke helt erfaringen du er ute etter, men opplevde moderat fødselsdepresjon etter jeg fødte nr.2. Gikk ikke på følelsene ovenfor barnet, så opplevde det mer som en vanlig depresjon, tror jeg. 
Orket lite i hverdagen, mistet behov for og lyst til å være sosial. Lite som ga meg glede. Kunne gå dagesvis uten å dusje og stelle meg, matlaging og husarbeid var det bare å glemme. Mannen tok seg av alt denne perioden. Jeg skjønte ikke hva det var snakk om før det var over, for min del gikk det over av seg selv. 

Anonymkode: 1dbd2...8a8

Takker for svar! Hadde du mye selvmordstanker?

Anonymkode: 2da14...321

[Anonym bruker]

Jeg har hatt flere perioder i livet med depresjon. Alle har vært litt forskjellige. Men det tror jeg er pga egen alder og modenhet. Hvordan man takler det utifra hva man har lært osv. 

For meg er det som om noen holder alle positive tanker og følelser nede med tvang. Så bare de negative og vonde kan kose seg med å overta kropp og sinn. Jeg blir utålmodig, tafatt, lat, glemmer ting, følger ikke opp, gir litt faen i alt. Blir mindre redd for å skade meg/dø, så jeg blir kanskje litt uforsiktig. Tenker med jevne mellomrom på hvordan jeg kan avslutte livet, men med to nydelige barn kommer ikke det til å skje. På litt dypeste blir jeg overbevist om at de har det bedre uten meg. Men jeg vet at det egentlig ikke er sant. Jeg bruker fort mye penger når jeg er deprimert og spiser usunt, fordi det gir en kortvarig glede. Hadde jeg ikke hatt barna som ga meg livsglede, hadde jeg kanskje ikke stått opp av senga. Eller vært her mer. Men de gir meg grunn til å fortsette å kjempe. Hos meg er det mange alvorlige, vonde hendelser som har skjedd som har gjort at jeg over lang tid har gått på lavt nivå med Lykke hormoner, så kroppen har rett å slett senket produksjonen. 

Anonymkode: c46b8...d58

[gale damen]

Jeg sliter med depresjon på jevnlig basis. Når jeg er deprimert er jeg absurd sliten. Jeg kan være så utmattet når jeg våkner at jeg gråter. Å dusje er en monumental oppgave. All interaksjon med mennesker jeg ikke bor sammen med er et slit. Jeg går ikke i terapi og er ikke medisinert. Etter mange runder kjenner jeg lusa på gangen, og vet hva jeg må gjøre. 

Jeg er ikke suicidal. 

[Anonym bruker]

gale damen skrev (1 minutt siden):

Jeg sliter med depresjon på jevnlig basis. Når jeg er deprimert er jeg absurd sliten. Jeg kan være så utmattet når jeg våkner at jeg gråter. Å dusje er en monumental oppgave. All interaksjon med mennesker jeg ikke bor sammen med er et slit. Jeg går ikke i terapi og er ikke medisinert. Etter mange runder kjenner jeg lusa på gangen, og vet hva jeg må gjøre. 

Jeg er ikke suicidal. 

Men går du da på jobb? Jeg er så sliten at ja, bare det å dusje er en bragd, karrer meg på jobb, men det er alt jeg orker.  Burde søke hjelp, men har hørt den gamle leksa om at om man er deprimert og går i behandling kommer barnevernet og tar ungene. Så tørr ikke si noe til legen… men er så sliten 

Anonymkode: cabe5...286

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 timer siden):

Noen som har lyst å dele sine erfaringer om hvordan livet var /opplevdes som deprimert? Og varighet på sykdommen? Gikk dere i terapi?

Anonymkode: 2da14...321

Har hatt flere depresjoner, men ingen de siste 8 årene. Har ikke gått i terapi eller brukt medisiner, men har tidligere gjort mye selvanalyse og rotet frem vonde ting i fortiden for å bearbeide. Fysisk trening hjalp til å forebygge senere depresjoner. 
 

Depresjonene har vært ulike. De to verste har kjentes ut som en sterk, drepende gnagende indre smerte og sorg som ikke lar deg puste. Andre mer som en grå tåke.

Anonymkode: bc4f9...bc9

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 timer siden):

Men går du da på jobb? Jeg er så sliten at ja, bare det å dusje er en bragd, karrer meg på jobb, men det er alt jeg orker.  Burde søke hjelp, men har hørt den gamle leksa om at om man er deprimert og går i behandling kommer barnevernet og tar ungene. Så tørr ikke si noe til legen… men er så sliten 

Anonymkode: cabe5...286

Det du skriver om barnevern stemmer ikke. Søk hjelp! Lykke til!

Anonymkode: 2da14...321

[Anonym bruker]

Jeg har periodevis vært deprimert. Ikke vært suicidal. Absurd sliten, alt er er ork. Orker ikke være sosial, kun kontakt med barna og mine nærmeste. Min depresjon har hengt sammen med ptsd. Noen legen min vet. Aldri vært snakk om at barnevernet. Ikke vært medisinert, ikke gått i terapi. Jeg vet selv hvilke grep jeg må ta når de tunge periodene kommer. Har periodevis vært sykemeldt.

Anonymkode: 698f2...f74

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg har periodevis vært deprimert. Ikke vært suicidal. Absurd sliten, alt er er ork. Orker ikke være sosial, kun kontakt med barna og mine nærmeste. Min depresjon har hengt sammen med ptsd. Noen legen min vet. Aldri vært snakk om at barnevernet. Ikke vært medisinert, ikke gått i terapi. Jeg vet selv hvilke grep jeg må ta når de tunge periodene kommer. Har periodevis vært sykemeldt.

Anonymkode: 698f2...f74

Takk for svar. Hvilke grep er det?

Anonymkode: 2da14...321

[Anonym bruker]

Jeg har vært sykemeldt i 1 år, skal over på AAP etter nyttår, pga angst og depresjon. Sleit meg gjennom jobb og alt annet, og møtte veggen. Går på antidepresiva og går i terapi. Ser frem til når jeg blir bedre.

Ikke vær redd for bv. Det å ta tak i egen helse og innse at en trenger hjelp, er jo bare positivt. Så lenge barna får det de trenger, og ikke blir utsatt for noe, har ikke bv noe med deg å gjøre. Med mindre du tar kontakt selv, fordi du trenger hjelp. Men da blir ikke barna tatt fra deg av den grunn. 

Anonymkode: 10bb3...a05

[Anonym bruker]

Jeg blir passiv og sliten, orker ikke gjøre noe så alt hoper seg opp. Orker ikke noe sosialt. Orker ikke gjøre de tingene som vanligvis gir elg glede. Blir mye i sengen/sofan og strømmer serier fordi da avleder det fra dette livet. Har egentlig ikke matlyst, men spiser mer likevel på pur trass og faen. Blir likegyldig til å stelle meg og driter i at kiloer kommer på. 

Jeg er ufør fra før, så slipper å dra meg på jobb da. Før det så var jeg mye sykmeldt pga depresjon. 

 

Anonymkode: 195da...107

[gale damen]

Anonym bruker skrev (20 timer siden):

Men går du da på jobb? Jeg er så sliten at ja, bare det å dusje er en bragd, karrer meg på jobb, men det er alt jeg orker.  Burde søke hjelp, men har hørt den gamle leksa om at om man er deprimert og går i behandling kommer barnevernet og tar ungene. Så tørr ikke si noe til legen… men er så sliten 

Anonymkode: cabe5...286

Barnevernet tar ikke ungene fordi du er deprimert, men en depresjon kan bli så alvorlig at du ikke er skikket til å ta vare på dem. Gå til legen, fortell hvordan du har det. Jeg går på jobb om det er mulig, men jeg har hatt perioder der det ikke har gått. Jeg er ikke-medisinert i samråd med lege, men jeg følges opp av dem rundt meg. Jeg er ærlig på hvordan tilstanden er, og jeg kjenner de typiske symptomene (for meg) på utforbakke. Jeg vet at jeg ikke kan holde det hemmelig, men at det som må gjøres må gjøres, og at jeg trenger hjelp for å komme i gang. Det er hardt arbeid å komme gjennom en depresjon, og jeg vet ikke om noen som har gjort det alene. Psykisk sykdom er ikke skambelagt når du selv innser nettopp dette. Lykke til - jeg heier på deg! 

[Den perfekte mor, påan igjen]

Jeg hadde det jeg innså i ettertid var en depresjon. Etter ett års tid begynte det å slippe taket. Jeg husker jeg beskrev den følelsen for kjæresten min en gang det var skikkelig tåkete ute. Med at jeg ser bare tåken nå, men nå husker/vet jeg at det er noe bak den.

Før det var alt bare grått. Jeg var ikke suicidal, men helt likegyldig. Hadde ingen tanker om å ta livet mitt, men skulle ønske jeg aldri var blitt født. Tok mer sjanser i trafikken, fordi at om det skulle gå galt så var jo ikke det så farlig. Jeg var tom for energi og livslyst, og ble fort sliten. Tok fort til tårene fordi jeg var sliten og nedfor, og hadde generelt kort lunte. Jeg var i full jobb, fordi det tvang fokuset mitt over på noe annet. I den perioden gjorde jeg jobben min, men kjente ikke noe engasjement utover å gjøre akkurat det som var forventet. Nå var den utløsende faktoren for depresjonen min også jobbrelatert. Jeg hadde hele tiden en tanke om å ta en dag om gangen på jobb, og utsette sykmelding så lenge som forsvarlig. For min del hadde det en slags terapeutisk effekt.

Brukte ikke profesjonell hjelp eller medisiner, men hadde også tanken om å be om hjelp. 

[Anonym bruker]

Verste depresjonen jeg hadde, så ble jeg akutt suicidal i en sånn grad, at jeg ringte til flere private psykologer for å få time raskest mulig. Jeg er helt alene med mine barn, så jeg kan virkelig ikke ta livet mitt. Psykologen hjalp og jeg ble gradvis bedre. Men i den perioden så ville jeg bare dø, våknet opp grine de hver morgen, fordi jeg ikke hadde dødd i søvne. Orket ikke kontakt med noen, bortsett fra barna. Og orket nesten ikke noe.

Jeg er nok ofte mildt deprimert, men det går fint. Og jeg håper ikke jeg kommer tilbake til der jeg var.

Anonymkode: e1aa8...8ab