Hva mer kan vi gjøre?

[Anonym bruker]

Min sønn har en kamerat som er veldig stille og beskjeden. Denne kameraten sliter med trivselen på skolen pga at han faller litt utenfor. Det er ingen som er slemme, mobber eller ikke liker han, men han blir ofte på en måte stående på sidelinja pga at han ikke klarer å ta plass. Han blir spurt om å bli med å leke i friminuttene, men blir nok litt borte i alle personlighetene. 
 

Min sønn er en av hans beste venner, og jeg har snakket masse med mammaen om at min sønn skal ta seg litt ekstra godt av han osv. Jeg og sønnen min har snakket masse om det, og jeg føler han prøver. Dette har pågått en stund nå, og lærere og diverse er involvert. 
 

Men, kjenner nå at jeg blir litt lei. Sønnen min får aldri en positiv tilbakemelding på noe av det han gjør. Det er alltid fokus på det negative. Som at Per snakker nesten bare med Ole når de er sammen, Ole (min sønn) snakker veldig mye med Marius når de er sammen. Og denne kameraten er med de. Så da føler kameraten seg utenfor. Fordi han føler at andre er mer opptatt av hverandre. Jeg føler liksom at uansett så blir det ikke bra nok. Jeg og sønnen min vil jo veldig gjerne at kameraten skal ha det bra. Men, hva mer kan vi gjøre? Jeg har lagt ned ganske mye energi i dette og har snakket masse med sønnen min over lengre tid, men får aldri høre en positiv tilbakemelding. Alt er fokusert på det negative. Hva er vitsen da? Er trist på kameraten sine vegne som ikke trives på skolen. Men, vet ikke hva mer vi kan gjøre. Noen råd?

De er 11 år. 

Anonymkode: fc7f3...63f

[Anonym bruker]

Sønnen din skal være snill, han skal se klassekameraten, møte blikket hans, si hei hver dag.

Men mer enn det kan ingen forlange altså, ikke du heller. Sønnen din skal ikke være støttekontakten til denne klassekameraten.

At alle, inkludert mamma, forlanger og forventer, at han alltid skal stille opp for denne litt innesluttede kompisen, og ikke tenke på seg selv og sine behov, det er mye ansvar for en 11-åring synes jeg.

Det er virkelig ikke sånn at din sønn skal tenke over hvor mye han svarer når folk snakker til han, for hvis han svarer for mye føler kompisen seg utenfor... Det høres helt vilt ut.

Jeg ville faktisk snakket med læreren om dette, at din sønn vil gjøre det han kan for å være en god venn, men han kan ikke utslette seg selv i forsøket på å støtte kompisen.

Anonymkode: 9be62...c71

[Anonym bruker]

Jeg kommer ikke på så mye annet dere kan gjøre. Skolen burde kanskje kobles på og aktivt sette opp grupper og følge opp at gruppearbeid fungerer, at alle bidrar osv.

Ellers tenker jeg den andre guttens foreldre kanskje bør skaffe gutten hjelp, eller i det minste få ham inn i idrett eller hobby utenom skolen hvor han kanskje kan få andre venner også enn bare de på skolen, at han må lære seg å bli kjent med nye personer, gjerne noe som innebærer en god mestringsfølelse også for gutten. Mestring generelt og også god kroppskontakt og det å mestre egen kropp hjelper mange til å bli tryggere på seg selv og ta mer plass.

Jeg ville snakket med foreldrene til gutten igjen og sett om de er mottakelige for noe slikt. Jeg tror det er viktig at han prøver seg på noe helt nytt, finner sin egen rolle i et annet miljø utenom skolen. Det vil gjøre det lettere for ham å delta mer sammen med din sønn og andre. Gutten trenger jo tydeligvis hjelp for å ikke falle utenfor.

Anonymkode: 040e2...c77

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (14 minutter siden):

Sønnen din skal være snill, han skal se klassekameraten, møte blikket hans, si hei hver dag.

Men mer enn det kan ingen forlange altså, ikke du heller. Sønnen din skal ikke være støttekontakten til denne klassekameraten.

At alle, inkludert mamma, forlanger og forventer, at han alltid skal stille opp for denne litt innesluttede kompisen, og ikke tenke på seg selv og sine behov, det er mye ansvar for en 11-åring synes jeg.

Det er virkelig ikke sånn at din sønn skal tenke over hvor mye han svarer når folk snakker til han, for hvis han svarer for mye føler kompisen seg utenfor... Det høres helt vilt ut.

Jeg ville faktisk snakket med læreren om dette, at din sønn vil gjøre det han kan for å være en god venn, men han kan ikke utslette seg selv i forsøket på å støtte kompisen.

Anonymkode: 9be62...c71

Er sant det du sier. Jeg føler at uansett hva min sønn prøver på, så blir det liksom ikke bra nok. 

Anonymkode: fc7f3...63f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (14 minutter siden):

Jeg kommer ikke på så mye annet dere kan gjøre. Skolen burde kanskje kobles på og aktivt sette opp grupper og følge opp at gruppearbeid fungerer, at alle bidrar osv.

Ellers tenker jeg den andre guttens foreldre kanskje bør skaffe gutten hjelp, eller i det minste få ham inn i idrett eller hobby utenom skolen hvor han kanskje kan få andre venner også enn bare de på skolen, at han må lære seg å bli kjent med nye personer, gjerne noe som innebærer en god mestringsfølelse også for gutten. Mestring generelt og også god kroppskontakt og det å mestre egen kropp hjelper mange til å bli tryggere på seg selv og ta mer plass.

Jeg ville snakket med foreldrene til gutten igjen og sett om de er mottakelige for noe slikt. Jeg tror det er viktig at han prøver seg på noe helt nytt, finner sin egen rolle i et annet miljø utenom skolen. Det vil gjøre det lettere for ham å delta mer sammen med din sønn og andre. Gutten trenger jo tydeligvis hjelp for å ikke falle utenfor.

Anonymkode: 040e2...c77

Hjelp er på plass. Riktig kok litt i startfasen. Kameraten er veldig flink i en individuell idrett, så han begynte på det i en annen kommune. Men, han trivdes ikke der heller. Klarte ikke å bli kjent med noen nye og følte seg utenfor da de andre kjente hverandre fra før. Så han sluttet der. Han har også vært med på lagidrett der flere fra klassen er med, men det fungerte heller ikke da han også der følte seg utenfor. Han trives ikke på noen arenaer der de må være fler enn to. Klarer ikke å forholde seg til flere, da han blir alt for stille. 
 

hi

Anonymkode: fc7f3...63f

[Anonym bruker]

«Ole» kan være en god venn - og det å ha én venn er tusen ganger mer enn null venner. 
Men ingen venn kan fylle alle funksjoner, og ingen venn kan erstatte alle lengsler. Ole skal ikke vie seg eksklusivt til ham eller påta seg ansvar for hans velbefinnende. Ethvert barn har kun ansvar for seg selv. 

Anonymkode: 52630...43c

[Anonym bruker]

Og så syns jeg de voksne skal på banen nå, og gi «Per» litt mer empowerment i møte med det sosiale livet i gjengen. Slutte å fokusere på hans utenforskap som om det var en skavank ved ham, og heller begynne å si «alle liker jo deg, Per, fordi du er en grei gutt», og «alle liker deg, Per, enten dere snakker mye eller lite sammen». Styrke ham i at hans tilbakeholdne personlighet faktisk er helt OK. 
Ole skal ikke «flette» inn Per i situasjonene. Han må selv øve på å delta aktivt. Og tør han ikke snakke, så kan han starte med å smile eller nikke. 

Anonymkode: 52630...43c

[Superdolly]

Jeg tenker at din sønn har fått jobben som ubetalt støttekontakt og psykolog, og det er for mye ansvar for en elleveåring. Det høres ut som om mor til vennen pålegger din sønn mer ansvar enn det hun selv og hennes egen sønn skal ta, og det er jo helt vilt. 

Din sønn skal selvsagt være hyggelig og inkluderende, men han skal ikke avvise alle de andre barna av hensyn til vennen. Vennen må øve seg på å snakke med andre barn, være høflig og inkluderende. For å snu litt på det: Hva tenker "Ole" da, om å bli konsekvent utfrosset av "Per"? Hvor mye avvisning skal de andre barna tåle fordi "Per" ikke tør å snakke med dem og ta plass?

(Beklager hvis jeg bommer på navnene, jeg gikk litt i surr.)

Mitt forslag er at du for det første er tydelig til denne moren om at din sønn gjør så godt han kan, men at når innsatsene og forsøkene hans kun møtes med avvisning (av vennen) og kritikk (av moren), da vil han fort miste lysten til å prøve. Ikke som en trussel, men som en faktaopplysning. Barn, og voksne for den del, trenger ros og oppmuntring, spesielt hvis de skal orke å stå i så vanskelige situasjoner som det blir krevd av din sønn. Jeg ville også vært tydelig på at hun absolutt ikke kan kreve at din sønn skal fryse ut og avvise andre barn.

Så synes jeg du skal be om en samtale med læreren. Vær dønn ærlig, fortell akkurat hva denne moren ber om/ krever avdin sønn, og at han aldri får en eneste positiv tilbakemelding for innsatsen. Læreren kan selvsagt ikke si noe om "Per" til deg, men dere kan snakke om ditt barn oppi dette her, og du kan sikre deg at læreren ser flere sider av situasjonen enn bare "Pers".