Helt på felgen…

[Anonym bruker]

«Møtte veggen» i vår og har siden vært sykemeldt fra jobb. Dette har vært og er fortsatt en skikkelig smell, så trenger lang tid på å komme meg ovenpå.

Har i flere år gått på høygir og tilslutt sa kroppen stopp. Er alenemor, så hverdagen er krevende. Mer krevende ble det for et par måneder siden da ene barnet fikk store utfordringer i hverdagen. Dette påvirker hele vår lille familie og hverdagen er snudd på hodet. Midt oppi alt kaoset med alle utfordringene rundt barnet som krever oppmerksomhet fra meg hele tiden, og som flere ganger i uken ikke kommer seg på skolen, har jobbben min sine forventninger om at jeg skal begynne å jobbe.
Var nylig på dialogmøte der det ble bestemt at jeg skulle begynne å jobbe litt igjen. 
Dette har jeg prøvd i 3 uker nå, noe som har resultert i at jeg har havnet helt på felgen igjen. Formen min var bedre for 2-3 måneder siden enn den er nå. Utgangspunktet mitt var ikke bra, og når utfordringene med barnet begynte,  havnet jeg enda lenger ned.

Jeg sliter med dårlig samvittighet overfor jobben samtidig som jeg er helt utslitt. Aner ikke hva jeg skal gjøre nå.

Utredning av barnet begynner i desember - det føles som en evighet til.

Jeg har ikke lenger krefter nok til å være 100% tilstede for barnet, da jeg er så sliten . I tillegg har jeg et annet barn som også skal ivaretas oppi dette kaoset.

Er det mulig å endre på planen som ble fastsatt på dialogmøtet? At jeg går tilbake til 100% sykemelding og venter med jobb til jeg kommer meg litt mer ovenpå og får litt kontroll over situasjonen her hjemme?

Anonymkode: e7e3b...612

[Anonym bruker]

Veldig mange har barn med utfordringer, på jobb må de uansett. Du kan ikke velge å være mamma eller jobbe. Du må ta deg sammen som alle andre og forsørge de ungene du har satt til verden.

Anonymkode: c394c...a02

[Anonym bruker]

Blås opp dekket og kjør gjennom veggen. Slutt å sutre! 

Anonymkode: c2e54...eeb

[Anonym bruker]

Ja, snakk med legen din. Planer kan justeres hele veien, det er ikke skrevet i stein. 
 

Jeg har samme utfordringer på hjemmebane selv, men vi er heldigvis to, ellers er jeg usikker på om jeg ville klart å stå fullt i jobb. Det er ene og alene fleksibiliteten arbeidsgiver har gitt meg og bidrag fra en til hjemme som gjør at vi kommer oss helskinnet gjennom det her. 

Anonymkode: 51392...016

[Anonym bruker]

Du er utbrent, så nå må du bare droppe å ha dårlig samvittighet for jobben. Fokuser på deg selv. 

Anonymkode: 16d7b...a7d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 timer siden):

Veldig mange har barn med utfordringer, på jobb må de uansett. Du kan ikke velge å være mamma eller jobbe. Du må ta deg sammen som alle andre og forsørge de ungene du har satt til verden.

Anonymkode: c394c...a02

Nei, det er feil. Hvis det kommet til en situasjon der man må velge, er det alltid mammarollen som kommer først. En mor er uerstattelig, en arbeidsplass kan fylles av hvem som helst. 

Anonymkode: 16d7b...a7d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (23 timer siden):

«Møtte veggen» i vår og har siden vært sykemeldt fra jobb. Dette har vært og er fortsatt en skikkelig smell, så trenger lang tid på å komme meg ovenpå.

Har i flere år gått på høygir og tilslutt sa kroppen stopp. Er alenemor, så hverdagen er krevende. Mer krevende ble det for et par måneder siden da ene barnet fikk store utfordringer i hverdagen. Dette påvirker hele vår lille familie og hverdagen er snudd på hodet. Midt oppi alt kaoset med alle utfordringene rundt barnet som krever oppmerksomhet fra meg hele tiden, og som flere ganger i uken ikke kommer seg på skolen, har jobbben min sine forventninger om at jeg skal begynne å jobbe.
Var nylig på dialogmøte der det ble bestemt at jeg skulle begynne å jobbe litt igjen. 
Dette har jeg prøvd i 3 uker nå, noe som har resultert i at jeg har havnet helt på felgen igjen. Formen min var bedre for 2-3 måneder siden enn den er nå. Utgangspunktet mitt var ikke bra, og når utfordringene med barnet begynte,  havnet jeg enda lenger ned.

Jeg sliter med dårlig samvittighet overfor jobben samtidig som jeg er helt utslitt. Aner ikke hva jeg skal gjøre nå.

Utredning av barnet begynner i desember - det føles som en evighet til.

Jeg har ikke lenger krefter nok til å være 100% tilstede for barnet, da jeg er så sliten . I tillegg har jeg et annet barn som også skal ivaretas oppi dette kaoset.

Er det mulig å endre på planen som ble fastsatt på dialogmøtet? At jeg går tilbake til 100% sykemelding og venter med jobb til jeg kommer meg litt mer ovenpå og får litt kontroll over situasjonen her hjemme?

Anonymkode: e7e3b...612

Det hjelper ingen at du brenner deg ut igjen.  Snakk med legen din om situasjonen, be om hjelp til å stå i situasjonen. Det kan hende det finnes lavterskeltilbud i kommunen som feks noen å snakke med osv. Det er utrolig tøft å stå i, så du trenger gjerne noen som kan stå i det med deg. At du har et sted du kan  bruke som nødventil. Sjekk om det går an å søke NAV om pleiepenger, selv om det er mulig at diagnosen må være på plass for at du skal få gjennomslag. 

Terskelen for at du skal be om høyere sykemeldingsgrad bør være lav, så du skal ikke ha dårlig samvittighet for at du ikke klarer å komme tilbake i jobb, selv om det kun er en liten stillingsprosent du skal jobbe i. Samtidig kan det være at det vil være bra for deg å komme deg litt ut i jobb. Men ser jo utfordringene dine når det er såpass uforutsigbart med om barnet kommer seg på skole. 

Til slutt vil jeg si at jeg synes du fikk en del stygge og unødvendige kommentarer fra folk som umulig kan ha opplevd det å møte veggen. 

Anonymkode: 65ffd...af0