Ufør

[Anonym bruker]

Jeg har akkurat fått innvilget ufør etter mange år i systemet. Egentlig burde jeg vært glad og tenkte at nå kan jeg endelig puste igjen, men dessverre føler jeg det motsatte. Jeg er lei meg, trist og skamfull. Jeg har mistet store deler av min identitet, og selvtilliten er på bunn. Jeg vet at jeg kan jobbe litt etterhvert, men da må jeg først få hodet over vannet og bli litt friskere. Inntil da føler jeg ikke noe annet enn tomhet over hvordan livet mitt har blitt. Jeg sliter med å finne små lyspunkt og gleder i hverdagen. Jeg kan sitte i samme stol i stuen fra barna går på skolen til de kommer hjem. 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget. Jeg tør ikke si til noen andre enn mine aller nærmeste at jeg har blitt ufør. Jeg setter bilen i garasjen hver dag og skrur av alt lyset i huset, sånn at ingen naboer kan se at noen er hjemme på dagtid. Kanskje det hadde vært fint for meg å høre hvordan dere andre uføre takler det?

Anonymkode: f99d4...ce6

[Anonym bruker]

Jeg er og ufør pga en kronisk sykdom og har det dessverre ennå som deg, selv nå etter mange år.

 

Det beste tipset mitt er å få deg noen timer hos psykolog (verdt å bruke privat, selv om det er dyrt). Få hjelp til å se det positive med å gå hjemme. Jeg savner jobben og kollegene mine veldig ennå, skulle gjort alt for å få begynt å jobbe igjen. 
 

bestill time hos psykolog! Det har hjulpet meg, jeg skulle bare gjort det med en gang.

 

sett opp en liste over positive ting med å være hjemme. Feks at barna kan få kortere dager i barnehage, tid til lekser, ingen tidsklemme, du kan trene på dagtid osv

 

lag deg en plan. Jeg har kjøpt en kalenderbok! Gå tur hver dag! Uansett form og vær. Rett etter barna er sendt avgårde kler du på deg og går ut. Noen dager klarer jeg bare være i Hagen, andre dager kommer jeg meg ut i skogen. Sett opp noen punkter på hva du skal gjøre hver dag, sett av tid til hvile, litt husarbeid osv.

 

lær deg å trives i eget selskap. Idag har jeg fyr i ovnen, en kopp kakao og skal bruke en times tid å lese en bok! Etterpå skal jeg på sykehuset før jeg gjør klar middagen slik at den nesten er klar før barna kommer.

 

Anonymkode: b6346...e7f

[Anonym bruker]

Jeg er også ufør, har vært det i 4 år (er nå 47 år).

Det er en sorgprosess.

Når man har vært frisk, hatt en jobb man er glad i, planer for nåtid og fremtid, og alt plutselig blir snudd på hodet er det en lang prosess og akseptere hvordan livet har blitt.

Selv om man i perioden på aap ser hvilken vei det går, selv om man søker ufør og håper søknaden går uproblematisk gjennom, så er det en sorg den dagen man er erklært ufør.

Jeg har snakket med psykiatrisk sykepleier gjennom organisasjonen for min sykdom, og det er ganske godt å snakke med noen som kan hjelpe med å sortere tankene. Jeg er ikke psykisk syk, men man kan jo ha psykiske reaksjoner, som er helt normalt, på ting som skjer. Sorgen over å bli ufør, den må også bearbeides.

Det blir litt bedre, men borte blir det ikke. Man må lære seg å leve med det, men "nederlaget" vil alltid ligge der tror jeg. Man ønsker å være i jobb, og jo eldre barna blir jo mer ensomt blir det å ikke være det lenger.

Jeg vil bare fortelle deg at det du føler er helt normalt, det er en prosess man må gjennom rett og slett.

Anonymkode: 56a1c...3ba

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode ord og tilbakemeldinger. Misforstå meg rett, men det er godt å høre at andre har slitt/sliter med sammen følelsene som meg. Jeg tar til meg alle tipsene deres ❤️

Anonymkode: f99d4...ce6

[Anonym bruker]

Jeg ble ufør for halvannet år siden. Elsket jobben min, gledet med til hver eneste dag på jobb, følte meg priveligert som hadde en jobb jeg elsket så høyt.

Så tapet har vært stort. Jeg kunne lett blitt veldig deprimert, følt jeg mistet identiteten min, følt på skam. Jeg kjente at jeg måtte finne en måte å takle dette på.

1. Det ene, for meg, var å akseptere at jeg var syk. Og at jeg var så syk som jeg var (og er).

2. Så var det å minne meg selv på at jeg ikke har noen skyld i sykdommen selv - ergo var det ingen grunn til å føle skam heller.

3. Videre måtte jeg ta et dypdykk i hva egen identitet er. Hvem var/er jeg som person? Hvorfor hadde jeg lagt så mye av min identitet i hva jeg gjorde (jobb)? Er det jobb som definerer meg som person? Hva definerer meg som person? Hva er viktig for meg? Hva er viktig av en person i relasjon til andre? Nå snakker jeg på det menneskelige nivået (ikke økonomisk/materialistisk). Dette tredje punktet var kaskje det som var vanskeligst å møte seg selv på. Når jeg tok bort jobben så stod jeg på en måte litt naken i meg selv. Men samtidig så var det også en god og nyttig gjennomgang, for jeg innså at når jobben var tatt fra meg, så - om jeg så bort de timene jobben fylte i uka, det å føle seg nyttig, bruk av kunnskap og erfaring og det økonomiske - så var jeg egentlig den jeg alltid har vært. Bare at jeg nå har en del flere erfaringer i sekken som går på det å være syk og alt det medfører.

Dette tredje punktet tror jeg er det aller viktigste du tar tak i, for den vil også hjelpe deg ut av sorgprosessen, og se at livet har innhold og du har verdi selv om du ikke jobber. Men også at du har interesser og kan skape nye interesser og verdier i livet ditt i fremtiden, selv om ting ikke nødvendigvis er som før, selv om man har hindringer og utfordringer man ikke hadde tidligere.

Du skriver at du vet at du trolig kan jobbe litt igjen etterhvert, HI. Det er en tanke du bør holde fast i. Og da kan du begynne på toppen av listen min igjen.

1. Aksepter at du nå er syk. Når du aksepterer det fremfor å kjempe mot, da frigjør du energi. Og da kan du også bli konstruktiv med hva du selv kan gjøre for å blir frisk nok til å ev. jobbe litt igjen. Aksepter at det da også er ting du må gjøre for å komme dit. Hva krever det? F.eks. sunn mat jevnt over, aktivitet/trening i tilpasset mengde slik at du får vedlikeholder styrke og utholdenhet og at du på sikt blir bedre form.

Så må du spørre deg selv hva som ev. stopper deg fra å gjøre det som pr. nå er mulig for deg.

Da er du trolig rett over i punkt nr. 2 - det med å føle skam, at du gjemmer deg fra verden. Og hvorfor du føler behov for det. Jeg vil tro du gjør det pga. mange av punktene i nr. 3. Men jeg antar at du vet at din sykdom er noe du selv ikke er skyld i, ergo ingen grunn til å føle skam. Jeg antar at du ikke dømmer andre uføre? I så fall, hvorfor dømme deg selv hardere enn du dømmer andre? 

Og enda viktigere ang. det med skam - når du gjemmer deg inne, slukker lys, gjemmer bilen... da hindrer du deg selv fra å kunne gjøre det som jeg skrev rett over her om det å akseptere at du er syk og hvordan komme deg videre slik at du kan bli så frisk som mulig ut fra det som er mulig for deg. Å sitte i en stol i mørket, late som om du er på jobb, men i realiteten bli mer inaktiv, svakere i kroppen, få flere følgeproblemer og trolig bli deprimert - det er ikke veien til et bedre liv for deg. Veien videre er å gjøre det beste for kroppen og psyken din. Da må du stå i situasjonen du er i, akseptere den. Og aksepterer du den, da er det ingen skam i den heller. For da kan du bli målrettet med veien videre.

Dessverre er det slik at noen vil tro og synse uansett hva de får vite eller ikke vite om deg. De holdningene kan du ikke endre. Men du kan endre din egen holdning til deg selv, til sykdommen og til andres dårlige holdninger.

Jeg har også et mål om å komme meg ut i jobb igjen. Om det går får fremtiden vise, men jeg gjør i hvert fall det jeg kan. Det betyr at jeg bl.a. er ute og går hver eneste dag. Begynte i det små, og kan nå gå mye lenger. Det gjør selvfølgelig at jeg også blir ganske synlig for andre. Vet det er noen som har sagt at "ja, så syk kan hun jo ikke være, så sprek som hun er, så aktiv hun er" osv. Men da får de bare tro det. For JEG vet at hver eneste gang jeg er ute så er det enda et skritt i rett retning. JEG vet at jeg gjør det som er riktig for min helse her og nå og på sikt. JEG vet at JEG tar ansvar for egen helse. Og JEG vet at disse få som sier dette, de ville vært "fornøyd" om jeg så veldig syk ut og aldri var ute uten å se veldig dårlig ut - men da vet JEG også at disse er folk jeg ikke bør bry meg om, for det er personer som ikke kan nok om helse og sykdom og rehabilitering m.m. Så hvorfor skulle JEG la kunnskapsløse synseres holdninger få hindre MEG fra å gjøre det som kan bringe meg fremover? Det er tross alt JEG gjør som er riktig for meg og min helse som ev. vil få meg tilbake i litt eller mer jobb. Ingen, uansett sykdom, vil greie å komme seg tilbake i jobb, eller få et bedre liv med sykdom, hvis de dropper alt av aktivitet, trening, kosthold, sosialt liv og gjemmer seg for samfunnet. Det eneste som kan få en tilbake er riktig tilpassede tiltak som styrker helsen, og da er kosthold, trening/aktivitet, sosialisering, behandling, opptrening eneste veien å gå.

Og når DU, HI, vet at du gjør noe som er riktig for din helse og din fremtid, når DU vet at det er eneste veien videre , når DU vet hvor krevende det kan være, når DU vet hvor mye det krever av ståpåvilje, målrettethet, bevissthet, krefter - hvorfor i all verden skulle du da skamme deg for å gjøre det som er riktig for deg og din helse og den mulige veien tilbake til jobb? Folk burde jo heller stå og heie på deg og støtte deg på den veien! Og de som bryr seg og de som har kunnskap og de som har erfaring og empati - de både vet og ser dette, HI. Så hvorfor skulle DU la de få andre - som bare vil sabottere deg for å få bekreftet egne fordommer mot syke/uføre - få ødelegge DIN vei mot bedre helse og fremtid?

På et tidspunkt, mens jeg fremdeles gikk på aap, tok jeg et veldig bevisst valg om alt dette. Derfor står jeg også støtt i det nå. Møter jeg negative folk, da preller det av, for jeg lar ikke kunnskapsløse personer få noen definisjonsrett over meg og hvem jeg er. De er uviktige. Min vei har da også blitt å være åpen om dette. Ja, jeg er syk, ja jeg er ufør. Det er ikke slik at jeg gir alle folk detaljer, og jeg har lært meg å styre slike samtaler ganske godt, så jeg bestemmer hvor mye eller lite jeg ønsker å dele. Det som jeg ofte prøver å flette inn, det er at jeg ikke ser på sykdom eller uføretrygd som en endestasjon, at jeg fortsetter å gjøre det jeg kan for å forhåpentligvis blir friskere og kanskje komme ut i jobb igjen, og at det krever langtidsjobbing for å bygge kroppen opp igjen. Jeg gjør i hvert fall det jeg kan, selv om formen kan variere og jeg derfor må tilpasse aktivitet. Og vet du - folk er så mye mer positive. Folk jeg egentlig ikke kjenner, bare såvidt bekjente, smiler, forteller de er imponert over å se viljen når jeg stadig er ute og går, det er tydelig at de synes det er kjekt å se. Og om de ikke har sett meg på en stund, så får jeg høre at det er så kjekt å se meg i gang igjen. Disse holdningene tror jeg kommer av at jeg står så støtt i egen situasjon (etter mye jobb mentalt selv), og det at jeg tør å være synlig. Er jeg dårligere så sier jeg det også, men bare som en saksopplysning, og så fokuserer jeg heller på å si at da må også aktiviteten tilpasses, men at jeg regner med at det snur igjen.

Jeg gjorde nok mye av den mentale jobben før jeg ble ufør. Den verste sorgen over tap av jobb fikk jeg egentlig rett etter jeg måtte slutte å jobbe, så jeg måtte gå gjennom punkt nr. 3 over ganske tidlig. Da jeg ble uføretrygdet reagerte jeg egentlig ikke, det var bare et nytt steg på veien, ingen endestasjon. Men det var positivt fordi jeg da slapp meldekort, all dokumentasjon, all frustrasjon med systemene, slippe å hele tiden måtte "bevise" at jeg var syk gang på gang på gang på gang, stadig fokusere på alt det negative osv. Og det gjorde at jeg kunne frigi litt energi, samt at jeg slipper stresset med å ikke vite om jeg fikk innvilget aap videre osv. Og den friheten tenker jeg at det er opp til meg å bruke på best mulig måte videre. Og igjen, jeg aksepterer uføretrygden (som jeg kjempet sterkt mot i årevis), jeg har lagt sorgen bak meg, jeg har tatt et oppgjør med hvordan jeg definerer meg selv og min egenverdi, og jeg ser at jeg har ingenting å skamme meg for, at det ganske enkelt ikke er hensiktsmessig for meg å kaste bort følelser som bare er destruktive og ikke egentlig har noen rot i virkeligheten. Det gjør seg ikke selv, jeg tror det er en stadig bevissthet. Jeg kan stadig føle på sterkt savn etter jobb og alt det innebar, men det er ikke sorg, bare savn. Men jeg bruker den følelsen som en drivkraft videre, for er jeg heldig, og jeg gjør alt jeg selv kan gjøre, så kan det være jeg kan komme meg tilbake til noe jobb på sikt. Jeg skal i hvert fall ikke sabottere meg selv. Og i hvert fall ikke la andres negative holdninger på påføre meg skam som igjen hindrer meg fra å gjøre det JEG vet er best for min helse nå og på sikt.

Jobb litt med disse punktene, HI, og finn DIN vei videre. Det er bare én ting som er helt sikkert, og det er at DIN vei videre til et godt liv, enten det blir med eller uten jobb i fremtiden, ikke består i å gjemme deg fra verden, skamme deg, slukke lys og sitte i en stol. Da blir du bare dårligere. Så du må finne ut hvordan DU kan komme deg opp av stolen, få på lysene, akseptere den situasjonen du er i nå, stå støtt i deg selv og ikke kaste bort livet ditt på skam for noe som ikke er din skyld, men heller finn trygghet i at du velger å gjøre det som er riktig for deg og din helse fremover, uavhengig av hva andre måtte mene.

Det er ingen mirakelkur, men det gjør at du slutter å ta destruktive valg basert på følelser som bare trykker deg ned unødvendig. Finn trygghet og stolthet i å gjøre det du vet du trenger å gjøre for å ha et best mulig liv, og det som kanskje på sikt kan få deg litt tilbake i jobb. Og om du (og jeg) ikke kommer tilbake i jobb, da har vi i det minste gjort det vi kan for å ha det bedre tross sykdommen uansett, og da har vi både mer innhold i livet, har en bedre helse og har trolig spart helsevesenet for mange andre unødvendige plager vi da trolig ville pådratt oss

Skam i denne situasjonen er som en blykappe du helt unødvendig tar på deg hver dag. Velg å heller ta på deg en lett jakke som gjør nytte for deg

Finn DIN vei, videre, HI!

Anonymkode: 3f11e...c9e

[Anonym bruker]

Så fint å lese kommentaren din over her. Veldig bra skrevet og SÅ fine refleksjoner.

Anonymkode: c9f4b...935

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Jeg ble ufør for halvannet år siden. Elsket jobben min, gledet med til hver eneste dag på jobb, følte meg priveligert som hadde en jobb jeg elsket så høyt.

Så tapet har vært stort. Jeg kunne lett blitt veldig deprimert, følt jeg mistet identiteten min, følt på skam. Jeg kjente at jeg måtte finne en måte å takle dette på.

1. Det ene, for meg, var å akseptere at jeg var syk. Og at jeg var så syk som jeg var (og er).

2. Så var det å minne meg selv på at jeg ikke har noen skyld i sykdommen selv - ergo var det ingen grunn til å føle skam heller.

3. Videre måtte jeg ta et dypdykk i hva egen identitet er. Hvem var/er jeg som person? Hvorfor hadde jeg lagt så mye av min identitet i hva jeg gjorde (jobb)? Er det jobb som definerer meg som person? Hva definerer meg som person? Hva er viktig for meg? Hva er viktig av en person i relasjon til andre? Nå snakker jeg på det menneskelige nivået (ikke økonomisk/materialistisk). Dette tredje punktet var kaskje det som var vanskeligst å møte seg selv på. Når jeg tok bort jobben så stod jeg på en måte litt naken i meg selv. Men samtidig så var det også en god og nyttig gjennomgang, for jeg innså at når jobben var tatt fra meg, så - om jeg så bort de timene jobben fylte i uka, det å føle seg nyttig, bruk av kunnskap og erfaring og det økonomiske - så var jeg egentlig den jeg alltid har vært. Bare at jeg nå har en del flere erfaringer i sekken som går på det å være syk og alt det medfører.

Dette tredje punktet tror jeg er det aller viktigste du tar tak i, for den vil også hjelpe deg ut av sorgprosessen, og se at livet har innhold og du har verdi selv om du ikke jobber. Men også at du har interesser og kan skape nye interesser og verdier i livet ditt i fremtiden, selv om ting ikke nødvendigvis er som før, selv om man har hindringer og utfordringer man ikke hadde tidligere.

Du skriver at du vet at du trolig kan jobbe litt igjen etterhvert, HI. Det er en tanke du bør holde fast i. Og da kan du begynne på toppen av listen min igjen.

1. Aksepter at du nå er syk. Når du aksepterer det fremfor å kjempe mot, da frigjør du energi. Og da kan du også bli konstruktiv med hva du selv kan gjøre for å blir frisk nok til å ev. jobbe litt igjen. Aksepter at det da også er ting du må gjøre for å komme dit. Hva krever det? F.eks. sunn mat jevnt over, aktivitet/trening i tilpasset mengde slik at du får vedlikeholder styrke og utholdenhet og at du på sikt blir bedre form.

Så må du spørre deg selv hva som ev. stopper deg fra å gjøre det som pr. nå er mulig for deg.

Da er du trolig rett over i punkt nr. 2 - det med å føle skam, at du gjemmer deg fra verden. Og hvorfor du føler behov for det. Jeg vil tro du gjør det pga. mange av punktene i nr. 3. Men jeg antar at du vet at din sykdom er noe du selv ikke er skyld i, ergo ingen grunn til å føle skam. Jeg antar at du ikke dømmer andre uføre? I så fall, hvorfor dømme deg selv hardere enn du dømmer andre? 

Og enda viktigere ang. det med skam - når du gjemmer deg inne, slukker lys, gjemmer bilen... da hindrer du deg selv fra å kunne gjøre det som jeg skrev rett over her om det å akseptere at du er syk og hvordan komme deg videre slik at du kan bli så frisk som mulig ut fra det som er mulig for deg. Å sitte i en stol i mørket, late som om du er på jobb, men i realiteten bli mer inaktiv, svakere i kroppen, få flere følgeproblemer og trolig bli deprimert - det er ikke veien til et bedre liv for deg. Veien videre er å gjøre det beste for kroppen og psyken din. Da må du stå i situasjonen du er i, akseptere den. Og aksepterer du den, da er det ingen skam i den heller. For da kan du bli målrettet med veien videre.

Dessverre er det slik at noen vil tro og synse uansett hva de får vite eller ikke vite om deg. De holdningene kan du ikke endre. Men du kan endre din egen holdning til deg selv, til sykdommen og til andres dårlige holdninger.

Jeg har også et mål om å komme meg ut i jobb igjen. Om det går får fremtiden vise, men jeg gjør i hvert fall det jeg kan. Det betyr at jeg bl.a. er ute og går hver eneste dag. Begynte i det små, og kan nå gå mye lenger. Det gjør selvfølgelig at jeg også blir ganske synlig for andre. Vet det er noen som har sagt at "ja, så syk kan hun jo ikke være, så sprek som hun er, så aktiv hun er" osv. Men da får de bare tro det. For JEG vet at hver eneste gang jeg er ute så er det enda et skritt i rett retning. JEG vet at jeg gjør det som er riktig for min helse her og nå og på sikt. JEG vet at JEG tar ansvar for egen helse. Og JEG vet at disse få som sier dette, de ville vært "fornøyd" om jeg så veldig syk ut og aldri var ute uten å se veldig dårlig ut - men da vet JEG også at disse er folk jeg ikke bør bry meg om, for det er personer som ikke kan nok om helse og sykdom og rehabilitering m.m. Så hvorfor skulle JEG la kunnskapsløse synseres holdninger få hindre MEG fra å gjøre det som kan bringe meg fremover? Det er tross alt JEG gjør som er riktig for meg og min helse som ev. vil få meg tilbake i litt eller mer jobb. Ingen, uansett sykdom, vil greie å komme seg tilbake i jobb, eller få et bedre liv med sykdom, hvis de dropper alt av aktivitet, trening, kosthold, sosialt liv og gjemmer seg for samfunnet. Det eneste som kan få en tilbake er riktig tilpassede tiltak som styrker helsen, og da er kosthold, trening/aktivitet, sosialisering, behandling, opptrening eneste veien å gå.

Og når DU, HI, vet at du gjør noe som er riktig for din helse og din fremtid, når DU vet at det er eneste veien videre , når DU vet hvor krevende det kan være, når DU vet hvor mye det krever av ståpåvilje, målrettethet, bevissthet, krefter - hvorfor i all verden skulle du da skamme deg for å gjøre det som er riktig for deg og din helse og den mulige veien tilbake til jobb? Folk burde jo heller stå og heie på deg og støtte deg på den veien! Og de som bryr seg og de som har kunnskap og de som har erfaring og empati - de både vet og ser dette, HI. Så hvorfor skulle DU la de få andre - som bare vil sabottere deg for å få bekreftet egne fordommer mot syke/uføre - få ødelegge DIN vei mot bedre helse og fremtid?

På et tidspunkt, mens jeg fremdeles gikk på aap, tok jeg et veldig bevisst valg om alt dette. Derfor står jeg også støtt i det nå. Møter jeg negative folk, da preller det av, for jeg lar ikke kunnskapsløse personer få noen definisjonsrett over meg og hvem jeg er. De er uviktige. Min vei har da også blitt å være åpen om dette. Ja, jeg er syk, ja jeg er ufør. Det er ikke slik at jeg gir alle folk detaljer, og jeg har lært meg å styre slike samtaler ganske godt, så jeg bestemmer hvor mye eller lite jeg ønsker å dele. Det som jeg ofte prøver å flette inn, det er at jeg ikke ser på sykdom eller uføretrygd som en endestasjon, at jeg fortsetter å gjøre det jeg kan for å forhåpentligvis blir friskere og kanskje komme ut i jobb igjen, og at det krever langtidsjobbing for å bygge kroppen opp igjen. Jeg gjør i hvert fall det jeg kan, selv om formen kan variere og jeg derfor må tilpasse aktivitet. Og vet du - folk er så mye mer positive. Folk jeg egentlig ikke kjenner, bare såvidt bekjente, smiler, forteller de er imponert over å se viljen når jeg stadig er ute og går, det er tydelig at de synes det er kjekt å se. Og om de ikke har sett meg på en stund, så får jeg høre at det er så kjekt å se meg i gang igjen. Disse holdningene tror jeg kommer av at jeg står så støtt i egen situasjon (etter mye jobb mentalt selv), og det at jeg tør å være synlig. Er jeg dårligere så sier jeg det også, men bare som en saksopplysning, og så fokuserer jeg heller på å si at da må også aktiviteten tilpasses, men at jeg regner med at det snur igjen.

Jeg gjorde nok mye av den mentale jobben før jeg ble ufør. Den verste sorgen over tap av jobb fikk jeg egentlig rett etter jeg måtte slutte å jobbe, så jeg måtte gå gjennom punkt nr. 3 over ganske tidlig. Da jeg ble uføretrygdet reagerte jeg egentlig ikke, det var bare et nytt steg på veien, ingen endestasjon. Men det var positivt fordi jeg da slapp meldekort, all dokumentasjon, all frustrasjon med systemene, slippe å hele tiden måtte "bevise" at jeg var syk gang på gang på gang på gang, stadig fokusere på alt det negative osv. Og det gjorde at jeg kunne frigi litt energi, samt at jeg slipper stresset med å ikke vite om jeg fikk innvilget aap videre osv. Og den friheten tenker jeg at det er opp til meg å bruke på best mulig måte videre. Og igjen, jeg aksepterer uføretrygden (som jeg kjempet sterkt mot i årevis), jeg har lagt sorgen bak meg, jeg har tatt et oppgjør med hvordan jeg definerer meg selv og min egenverdi, og jeg ser at jeg har ingenting å skamme meg for, at det ganske enkelt ikke er hensiktsmessig for meg å kaste bort følelser som bare er destruktive og ikke egentlig har noen rot i virkeligheten. Det gjør seg ikke selv, jeg tror det er en stadig bevissthet. Jeg kan stadig føle på sterkt savn etter jobb og alt det innebar, men det er ikke sorg, bare savn. Men jeg bruker den følelsen som en drivkraft videre, for er jeg heldig, og jeg gjør alt jeg selv kan gjøre, så kan det være jeg kan komme meg tilbake til noe jobb på sikt. Jeg skal i hvert fall ikke sabottere meg selv. Og i hvert fall ikke la andres negative holdninger på påføre meg skam som igjen hindrer meg fra å gjøre det JEG vet er best for min helse nå og på sikt.

Jobb litt med disse punktene, HI, og finn DIN vei videre. Det er bare én ting som er helt sikkert, og det er at DIN vei videre til et godt liv, enten det blir med eller uten jobb i fremtiden, ikke består i å gjemme deg fra verden, skamme deg, slukke lys og sitte i en stol. Da blir du bare dårligere. Så du må finne ut hvordan DU kan komme deg opp av stolen, få på lysene, akseptere den situasjonen du er i nå, stå støtt i deg selv og ikke kaste bort livet ditt på skam for noe som ikke er din skyld, men heller finn trygghet i at du velger å gjøre det som er riktig for deg og din helse fremover, uavhengig av hva andre måtte mene.

Det er ingen mirakelkur, men det gjør at du slutter å ta destruktive valg basert på følelser som bare trykker deg ned unødvendig. Finn trygghet og stolthet i å gjøre det du vet du trenger å gjøre for å ha et best mulig liv, og det som kanskje på sikt kan få deg litt tilbake i jobb. Og om du (og jeg) ikke kommer tilbake i jobb, da har vi i det minste gjort det vi kan for å ha det bedre tross sykdommen uansett, og da har vi både mer innhold i livet, har en bedre helse og har trolig spart helsevesenet for mange andre unødvendige plager vi da trolig ville pådratt oss

Skam i denne situasjonen er som en blykappe du helt unødvendig tar på deg hver dag. Velg å heller ta på deg en lett jakke som gjør nytte for deg

Finn DIN vei, videre, HI!

Anonymkode: 3f11e...c9e

Nå har jeg lest innlegget ditt flere ganger, og kommer sikkert til å gjøre det igjen senere i kveld. Tusen hjertelig takk for at du tok deg tid til å skrive så mye og viktig til meg. Jeg kjenner at dette var godt å lese, og jeg tror jeg føler meg litt lettere til sinns etter å ha lest dette. Hi

Anonymkode: f99d4...ce6

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Nå har jeg lest innlegget ditt flere ganger, og kommer sikkert til å gjøre det igjen senere i kveld. Tusen hjertelig takk for at du tok deg tid til å skrive så mye og viktig til meg. Jeg kjenner at dette var godt å lese, og jeg tror jeg føler meg litt lettere til sinns etter å ha lest dette. Hi

Anonymkode: f99d4...ce6

Håper det kan hjelpe

Ta til deg det som er relevant for deg og tenk at hver dag er en ny mulighet til å ta noen gode valg for deg selv, uansett hvor små de er. Og tør å stå i og for eget liv, ta plass i ditt eget liv, tør å være synlig

Det er ikke bare enkelt, det fjerner ikke sykdommens utfordringer, men å sette de tingene jeg nevnte over i rett perspektiv, da blir det enklere å leve med sykdommen, fordi man jobber med seg selv og egen kropp, og ikke mot.

Lykke til videre

 

Og som andre nevnte, føler du for det, få noen å snakke med ang. de følelsene du har. De følelsene du har er helt normale reaksjoner på en så stor livsendring, så vær snill med deg selv.

Anonymkode: 3f11e...c9e

[Anonym bruker]

Huff, leit å høre!

Fins det etter hvert noe du kan engasjere deg i på hobbynivå?

Anonymkode: fe1bf...0cf