Kan jeg si dette til datteren min?

[Anonym bruker]

Hun er 10 år og går i 5. klasse. Hun er en jente som mange ønsker å være sammen med, både jenter og gutter. Det er noen gutter i klassen hennes som er populære å være sammen med. Men, de er desverre ikke populære på en god måte. De sier stygge, grove ting til både jenter og gutter og de er bøllete rett og slett. De er ofte veldig ufine mot min datters venninner.  Min datter har vært litt sammen med noen av de før, men er en stund siden nå. Nå spør hun om hun kan bli med en av de hjem. Jeg har lyst til å si til henne at hun må tenke over hvem hun har lyst til å ha som venner. Om hun har lyst til å være sammen med noen som er stygge mot andre og deriblant hennes venninner. Er det ok å si? Jeg har ikke spesielt lyst til at hun skal være noe særlig sammen med disse guttene. 

Anonymkode: 998b6...5d3

[Anonym bruker]

Ja. Det kalles omsorg og oppdragelse. 

Anonymkode: ed517...fdb

[Den perfekte mor, påan igjen]

Jeg ville heller ha forsøkt å ansvarliggjøre hennes rolle i det. At ved å le og være med på leken så er hun ikke så mye bedre. Hun må gjerne være sammen med dem, men ved å godta slik oppførsel så sier hun også at det er greit, og det mener hun vel egentlig ikke?

Så kan hun utifra det velge om det blir for vanskelig å være sammen med dem uten å akseptere oppførselen deres eller om det kan fungere.

[Anonym bruker]

Du både kan og bør snakke med henne om dette.

Ville sagt både det du selv sier, Hi, men også vinklet det slik Den perfekte mor skriver.

Anonymkode: 34c2e...f78

[Anonym bruker]

Jeg har tatt slike prater med begge mine barn og det mener jeg alle burde gjøre om de har venner som er slik eller ikke, for da er de bedre rustet til å møte dette engang. 
 

Mine barn vet at jeg mener de er med på si stygge ting til andre når de ikke sier eller gjør noe. Står de bare der som tause Birgitte så viser de at dette er helt greit. Dette gjelder om det er vold etterr stygge ord som blir sagt. Det er mange måter de kan gjøre noe og hva de vil, tørr eller som passer er forskjellig fra gang til gang og hvem. Jeg har ett barn som er veldig sjenert og ett barn som er stikk motsatt så samtalene jeg har hatt med de har vært litt ulike for mine unger er ulike. Det har nådd inn hos de og de har måtte gjøre seg noen valg flere ganger. Hun som er veldig sjenert er den som har overrasket meg i positiv rettning mest. I slike situasjoner så tørr hun heve stemmen sin og stikke seg frem, noe hun ellers aldri gjør. Hun andre gjør også det, men hun er slik så det er ikke noe unormalt.

Ungene mine er også flinke til å snakke om dette. Har de vært i en situasjon så kan de snakke og diskutere med meg etterpå. De kan føle de gjorde for lite, noe feil og hva de blr gjøre neste dag for ofte så er det barn de møter hver dag på skolen og må omgås om de vil eller ikke. Så de snakker med meg og lufter tankene sine. Jeg sier ikke hva de skal gjøre, men jeg kommer med tips og råd om jeg har noe før de gjør seg opp en mening. Det er ikke alltid jeg har så mange tips eller råd, ungene tenker litt likt som meg så da har de alt sagt hva jeg kunne ha sagt. Men jeg tenker det er viktig st vi har slike samtaler med ungene før de skjer, for da har de tenkt litt og når de kommer ut for noe så blar de raskt bakover i «minneboka» og kan bruke noe av det. 

Anonymkode: 3abe3...fc3