ADHD diagnose som voksen - hvor mye har det å si?

[Anonym bruker]

Hadde nylig en samtale med legen, da jeg ønsket å bli utredet for ADHD, nesten 30 år gammel. 
Barnet mitt fikk nylig diagnosen, og selv om jeg alltid har tenkt at jeg nok har det selv også ble det flere aha- opplevelser med ting jeg har kjent meg igjen i.
Jeg har hele livet vært en perfeksjonist, om ikke det ene ordet jeg skriver blir bra nok så må hele siden gjøres på nytt om det er skrevet med penn. Overdrevent visking f.eks. Vanskelig å følge beskjeder, ting som ble oppdaget på barneskolen og som ble meldt videre mtp henvisning for utredning. Jeg hadde derimot foreldre som ikke kjempet særlig hardt for det, heller tvert i mot - så mente de at jeg ikke hadde ADHD. Jeg var jo ikke hyperaktiv og hang i taklampa som min eldre bror med diagnosen. 

Etter jeg ble voksen og jobber med nettopp barn med alle slags diagnoser innså jeg at ADHD ikke bare handler om å være hyperaktiv, og hvor typisk "jente ADHD" jeg har, men så har jeg lurt meg unna fordi jeg har fått meg utdannelse og fungerer i hverdagen. Jeg fungerer for godt i følge legen min, og ei henvisning for utredning ville neppe resultert i noe annet enn et avslag nettopp på grunn av det. Fordi familielivet mitt funger, fordi jeg har fast jobb, utdannelse.. og det gjør meg egentlig bare trist, fordi jeg har jo slitt hele livet jeg også. For å henge med i arbeidsdagen må jeg skrive opp alt av beskjeder, alt jeg skal, og jeg må henge det i rekkefølge for å klare å forstå hva som skal gjøres før, underveis og etter. Jeg bruker enormt med energi på å planlegge og legge opp en struktur fordi jeg blir helt tiltaksløs om jeg ikke har det. Som ung hadde jeg jo ikke dette innabords i det hele tatt, så alle dagene mine var jo bare en svær bolle med grøt av ting jeg burde gjort men aldri klarte å gjennomføre (derfor  ble skolegang tatt som voksen..)

Eller hvordan jeg aldri klarer å "skru av" eller sitte i ro uten å komme på en plan som jeg bare må gjennomføre med en gang. Om jeg seter opp hvetemel for bakingen til helga på handlelista får jeg en trang til å bare fikse det med en gang. Eller om jeg tenker tanken på å ommøblere stua så er jeg i gang før jeg har rukket å tenkt på det i 2 minutter. Mannen min sier stadig at han holder på å bli gal av meg, fordi jeg aldri tenker gjennom noe som helst og jeg skjønner ikke hvorfor ikke alle bare kan kjøre på å se hvordan det går 😂 Det verste er nok uansett at jeg aldri klarer å følge helt med på hva folk sier til meg uansett hvor mye jeg prøver. Om ikke samtalen interesserer meg 100% så har jeg nubbsjans å følge med. 

Dette ble et laaangt innlegg! Men føler jo at dette er ting som går ganske utover livet mitt selv om jeg har jobb, liksom. Jeg er jo overstimulert av meg selv  🥴 Er det virkelig ingen vits i å få diagnosen som voksen? Det har ingen hensikt? Jeg hører jo "ofte" om voksne som får diagnosen, og tenker jo at det må gjøre noe med en, selv uten medisinering. Å vite hva det er, og hvorfor det er sånn. For det er jo ikke normalt å ha det sånn, for jeg har jo sett mennesker rundt meg hele livet får det til.

Anonymkode: a52e6...786

[Anonym bruker]

Men du vet jo hva det er og har funnet en måte å leve med det på. Hvilket poeng skulle det være i å få en formell diagnose? Vi har alle vårt å slite med.

Anonymkode: 75e0d...084

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (12 minutter siden):

Men du vet jo hva det er og har funnet en måte å leve med det på. Hvilket poeng skulle det være i å få en formell diagnose? Vi har alle vårt å slite med.

Anonymkode: 75e0d...084

Det kom kanskje ikke tydelig nok fram i innlegget, men for det første ville jeg jo hatt et sikkert svar. Og for det andre kunne det jo da vært aktuelt å prøve ut medisiner, for det har jeg jo sett har vært natt og dag for mange. Disse problemene jeg har er jo noe jeg lever med ja, men det er også noe jeg sliter meg ut på. 

Ts 

 

Anonymkode: a52e6...786

[Anonym bruker]

Man skal ha funksjonssvikt i to områder i livet for å få diagnose. 

Anonymkode: 64eff...c60