Yngste jenta sliter meg ut…

[Anonym bruker]

Hjelp! Nå aner jeg rett og slett ikke hvordan jeg skal gripe dette an.

Er aleneforsørger til et barn på 12 og et på 8. De siste årene har eldstemann vært utrolig selvstendig og yngste har fått hatt meg mye «for seg selv». Eldste har helst ønsket å være hjemme alene når vi har vært ute på ting og har vært mye på rommet med kompiser sånn ellers. Dette har gjort at jeg og yngste har hatt mange dager og kvelder sammen, uten han.

Så skjedde det noe for et par måneder siden som gjør at eldste nå trenger meg veldig mye. Han bruker mye tid med meg hjemme og ønsker å være med på ting når vi skal ut. Han er henvist til utredning da det er en del ting som må sjekkes ut. Han krever mye og er blitt engstelig, nervøs mm. 
Dette har yngste reagert veldig kraftig på, og hver eneste dag «straffer» hun meg med å si at jeg ikke bryr meg om henne, at hun ønsker seg en annen mor, at hun vil flytte osv. Hun gråter og skriker mye og klager på vondt i magen. Jeg gjør alt som står i min makt for å være like mye til stede for begge barna. Likevel når hennes reaksjoner nye høyder hver eneste dag.

Etter leggetid ikveld leste jeg gjennom meldinger på telefonen hennes, hvor hun har skrevet til bestevenninna at jeg ikke bryr meg om henne.

Jeg aner ikke lenger hvordan jeg skal takle henne.

Hun har, rett før og etter sommerferien, vært og snakket med en terapeut på familiesenteret i kommunen. Dette fordi jeg så hun trengte en tredjeperson inn, da verken jeg eller kontaktlærer nådde inn til henne. Var en del situasjoner, relatert til skolen, som vi ikke klarte og nøste opp i. Hun er utrolig følsom og sensitiv.

Har tilbudt henne og snakke med terapeuten på nytt, for å se om det hjelper, men hun vil ikke. 
Ellers har hun hatt en del samtaler med helsesøster på skolen, men ingen endring i situasjonen til tross.

Nå aner jeg ikke hva jeg skal gjøre. 
 

Håper noen har noen gode tips til meg. Dette river veldig i meg. 

Anonymkode: 641f9...77e

[Anonym bruker]

Du skal fortelle henne i veldig klare ordelag at du er like glad i henne som i søsteren/broren, og at hun ikke har noe med å oppføre seg på den måten når hun ser at søskenet trenger deg litt ekstra. 

 

Hun er bortskjemt, og er du har antageligvis laget henne "sensitiv" med all dillingen du driver med.

 

Sett foten ned, ingen, INGEN, får lov å oppføre seg som et empatiløst troll av de grunnene du lister opp. Du er moren hennes, ikke bestevenn. På tide å eie rollen.

Anonymkode: 4da84...dc7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (32 minutter siden):

Hjelp! Nå aner jeg rett og slett ikke hvordan jeg skal gripe dette an.

Er aleneforsørger til et barn på 12 og et på 8. De siste årene har eldstemann vært utrolig selvstendig og yngste har fått hatt meg mye «for seg selv». Eldste har helst ønsket å være hjemme alene når vi har vært ute på ting og har vært mye på rommet med kompiser sånn ellers. Dette har gjort at jeg og yngste har hatt mange dager og kvelder sammen, uten han.

Så skjedde det noe for et par måneder siden som gjør at eldste nå trenger meg veldig mye. Han bruker mye tid med meg hjemme og ønsker å være med på ting når vi skal ut. Han er henvist til utredning da det er en del ting som må sjekkes ut. Han krever mye og er blitt engstelig, nervøs mm. 
Dette har yngste reagert veldig kraftig på, og hver eneste dag «straffer» hun meg med å si at jeg ikke bryr meg om henne, at hun ønsker seg en annen mor, at hun vil flytte osv. Hun gråter og skriker mye og klager på vondt i magen. Jeg gjør alt som står i min makt for å være like mye til stede for begge barna. Likevel når hennes reaksjoner nye høyder hver eneste dag.

Etter leggetid ikveld leste jeg gjennom meldinger på telefonen hennes, hvor hun har skrevet til bestevenninna at jeg ikke bryr meg om henne.

Jeg aner ikke lenger hvordan jeg skal takle henne.

Hun har, rett før og etter sommerferien, vært og snakket med en terapeut på familiesenteret i kommunen. Dette fordi jeg så hun trengte en tredjeperson inn, da verken jeg eller kontaktlærer nådde inn til henne. Var en del situasjoner, relatert til skolen, som vi ikke klarte og nøste opp i. Hun er utrolig følsom og sensitiv.

Har tilbudt henne og snakke med terapeuten på nytt, for å se om det hjelper, men hun vil ikke. 
Ellers har hun hatt en del samtaler med helsesøster på skolen, men ingen endring i situasjonen til tross.

Nå aner jeg ikke hva jeg skal gjøre. 
 

Håper noen har noen gode tips til meg. Dette river veldig i meg. 

Anonymkode: 641f9...77e

Huff dette er ikke en lett situasjon.. har vært der selv og vet hva du snakker om. Vi og fikk til familiesenter men var vanskelig å få åpnet henne. 
ønsker deg masse lykke til, hun er nok ikke så vandt med å dele oppmerksomheten med eldste  

Anonymkode: 04242...c7f

[Anonym bruker]

Hvorfor har en åtteåring egen mobil…? 
Vel, til saken:

Sinne er en vanlig sorgreaksjon. Sinne kan også erstatte frykt. Prøv å se det fra hennes ståsted. Alt er blitt usikkert og vanskelig rundt henne. Hun må trygges på alle områder. 

Anonymkode: 7a4f7...096

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Du skal fortelle henne i veldig klare ordelag at du er like glad i henne som i søsteren/broren, og at hun ikke har noe med å oppføre seg på den måten når hun ser at søskenet trenger deg litt ekstra. 

 

Hun er bortskjemt, og er du har antageligvis laget henne "sensitiv" med all dillingen du driver med.

 

Sett foten ned, ingen, INGEN, får lov å oppføre seg som et empatiløst troll av de grunnene du lister opp. Du er moren hennes, ikke bestevenn. På tide å eie rollen.

Anonymkode: 4da84...dc7

Jøss. Skal si du forlanger mer av småunger enn de fleste ville forlange av en voksen…

Anonymkode: 7a4f7...096

[Anonym bruker]

Du må bare si at du har nok kjærlighet til dem begge. ❤️ Siden yngste oppfører seg slik, må du nesten dele oppmerksomheten ca 50/50. 

Anonymkode: 9685e...954

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Du skal fortelle henne i veldig klare ordelag at du er like glad i henne som i søsteren/broren, og at hun ikke har noe med å oppføre seg på den måten når hun ser at søskenet trenger deg litt ekstra. 

 

Hun er bortskjemt, og er du har antageligvis laget henne "sensitiv" med all dillingen du driver med.

 

Sett foten ned, ingen, INGEN, får lov å oppføre seg som et empatiløst troll av de grunnene du lister opp. Du er moren hennes, ikke bestevenn. På tide å eie rollen.

Anonymkode: 4da84...dc7

Dette… skal du ihvertfall IKKE høre på!!!  

Anonymkode: bbb1c...2ec

[Anonym bruker]

Jeg har selv en 7 åring som er sensitiv og veldig «eiesyk» i mangel av et bedre ord. Det har hun vært siden hun ble født. Hjalp heller ikke når vi fikk 3 mann og hu ble den midterste. Skal sies at vi daglig bekrefter at vi elsker henne og at hun betyr like mye for oss som de 2 andre.

Jeg og mannen har snakket mange ganger om at hun passer å være enebarn 😅 hun får ikke mindre oppmerksomhet, men kanskje mer til tider. Kanskje er det feil også, men jeg vet ikke. 
 

Har egentlig slått meg til ro med at jeg og mannen bare må bekrefte at vi er glad i henne og at det er litt alder med i bildet også. Godt blandet med hennes personlighet ❤️ Prøver å ikke problematisere det, men forklare det logiske i at en 3 åring får med oppmerksomhet i form av dotrening osv, at 10 åringen trenger litt ekstra når hormonene raser osv. Når jeg forklarer disse tingene hjelper det noen dager også mye bekreftelse. 
 

 

Anonymkode: 33a3a...813

[Anonym bruker]

Bekreft følelsene hennes. Når hun sier at hun føler at du ikke bryr deg om henne kan du si feks: det høres forferdelig å føle at mamma ikke bryr seg om deg. Spør videre hva det er som gjør at hun føler at du ikke bryr deg om henne. Sier hun feks at andre søskenet får mer klemmer, sitter mer på fanget el kan du si at du kan bli flinkere til å gi henne klemmer og spør om hun også vil sitte på fanget. Videre kan du komme inn på ting hun noen gang har fått som søsken ikke får. Er du mer glad i henne hvis dere koser dere med sjokolade når søsken er borte? Da vil hun nok svare noe som at nei, han var jo ikke hjemme. Ta opp noen slike eksempler, gjerne også noe som går på alder/behov. Da får du fram at hun også får mye og at du behandler henne som den hun er og utfra hennes alder og at du behandler søsken som den han er og utfra hans alder. 
 

 

Anonymkode: ef568...12b

[Anonym bruker]

Barn må bevisstgjøres, og noen i større grad enn andre.

Hun har fått mye av oppmerksomheten alene, og nå må hun plutselig dele den oppmerksomheten. Hun merker en endring og har masse følelser rundt det, hun føler seg avvist for det er ikke så mye alenetid lenger.

Hun trenger bekreftelse på din kjærlighet for henne, hun trenger å bli tatt på alvor, men hun trenger også i aller høyeste grad å fortelles at kjærlighet ikke måles sånn. Hun vet ikke av seg selv at man får etter behov, selv om man er like glad i begge, det må du fortelle henne.

Bruk gjerne barnslige eksempler, når Per i klassen detter og slår seg så han blør på kne må læreren løpe og hjelpe han selv om Lise ville ha hjelp til å lære spille basket. Det betyr ikke at læreren ikke bryr seg om Lise, det betyr bare at hun må prioritere litt.

Om bestemor har to barnebarn på besøk og de vil bade, så detter det ene barnet i badekaret og får hodet under vann. Da må bestemor hjelpe det barnet som har falt, så det ikke drukner først, selv om det andre barnet skulle hatt hjelp til å tørke håret.

Barnet må lære sånne ting, lære å vente på tur, lære å dele på oppmerksomheten, og lære at noen ganger føles fordelingen litt urettferdig, men summen totalt sett blir rettferdig.

Jeg har fire barn selv, og de har måttet lære disse tingene, men jeg ser jo at noen barn aksepterer det mye lettere enn andre. Det er ikke urettferdig at 13-åringen får mobil til jul og 6-åringen får sparkesykkel som koster bare en fjerdedel, for 6-åringen vil jo få mobil når behovet er der.

Nå vet jeg ikke hvor mye du kan utlevere 12-åringen til 8-åringen, men du må kunne formidle at akkurat nå trenger den eldste også litt mammatid, og skal selvfølgelig få det, uten at du er mindre glad i 8-åringen. En annen gang er det 8-åringen som trenger litt ekstra mammatid, og skal selvfølgelig få det, uten at du er mindre glad i 12-åringen.

Men det er ikke alltid så mye som skal til, legg deg ved siden av 8-åringen i 10 min om kvelden, det å ligge på armen i tussmørket og fortelle litt fra dagen sin, avsluttet med en klem hvor du forteller at du er glad i henne, det betyr mye det

Anonymkode: 5dc05...bbd

[Anonym bruker]

Takk for alle svar 😊

Jeg snakker med henne om dette daglig. Har vridd hodet x-antall ganger for å finne både pedagogiske og barnslige måter å fortelle og forklare på. Til tider hjelper det der og da, men en kort stund etter er vi tilbake til slik det var. Bare et blikk mot broren, eller en samtale med broren, kan utløse det.

Og hun merker helt klart at det er noe. Det er helt tydelig, da han krever meg hele tiden og viser og snakket åpenlyst og angsten og bekymringene sine.

Hun har flere ganger uttrykt sin misnøye over dette og sier til stadig at broren oppfører seg rart.

Hi

Anonymkode: 641f9...77e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Takk for alle svar 😊

Jeg snakker med henne om dette daglig. Har vridd hodet x-antall ganger for å finne både pedagogiske og barnslige måter å fortelle og forklare på. Til tider hjelper det der og da, men en kort stund etter er vi tilbake til slik det var. Bare et blikk mot broren, eller en samtale med broren, kan utløse det.

Og hun merker helt klart at det er noe. Det er helt tydelig, da han krever meg hele tiden og viser og snakket åpenlyst og angsten og bekymringene sine.

Hun har flere ganger uttrykt sin misnøye over dette og sier til stadig at broren oppfører seg rart.

Hi

Anonymkode: 641f9...77e

Kan du på en passende måte forklare henne hva som skjer med broren og bekrefte at det kommer til å gå bra? Hvis han har endret atferd så mye som du beskriver, kan det hende hun er veldig redd? Bekymret for broren sin som er så annerledes, og føler seg derfor veldig utrygg?

Anonymkode: 71894...965