Angst

[Anonym bruker]

Har spekulert litt på alle med angst i det siste... Og håpar nokon kan fortelle litt om korleis det oppleves, eg kjempar litt med mine eigne fordommar når det kjem til dette altså. Ikkje for at eg ikkje trur angst er reelt, eller for at eg misstrur folk som har angst. Men av og til tenkjer eg i mitt stille sinn at om du (eller nokon andre) pressa deg litt lenger ut i det du er redd for så kanskje ein oppdagar at det ikkje er så farleg? (inspirert av kollegaen som ikkje turde å ringe) Men her er eg kanskje lite woke og heller gammaldags og uempatisk... Er berre litt redd for at ein heil generasjon går rundt med angst fordi andre ikkje torer pushe dei utanfor komfortsona. Så får eg heller tole å vere inkompetent og bakstreversk og utan empati og innlevingsemne om eg tek feil. 

Anonymkode: 681d1...7e1

[Anonym bruker]

Jeg har angst, sosial angst ironisk nok. I settinger hvor jeg føler meg trygg er jeg den alle snakker med og ler med og har det tipp topp sammen med. På gode dager er ting nesten helt greit, på dårlige dager tør jeg ikke gå i butikken. Jeg har mer enn en gang fått panikkangst i bilen etter en handletur fordi det har blitt for overveldende. Dette skjer utelukkende når jeg har det kjipt i livet ellers (som desverre er altfor ofte) 
Jeg får fysisk vondt i kroppen, "kjenner" alle nervene i absolutt hele meg, jeg puster overfladisk og får et intenst press i hodet. Jeg VET at det ikke er skummelt å gå i butikken, jeg VET at min angst ikke er rasjonell. Men alikevel klarer jeg ikke håndtere det. Jeg fader helt ut, får ikke med meg ting som blir sagt eller gjort rundt meg. Jeg kjører stort sett hjem fra jobb på autopilot fordi jeg har blitt utsatt for altfor mye "press" på jobben. 
Når det er riktig ille kan alle de fysiske symptomene slå ut bare ved at en kollega kommer på døra mi...

Før kunne jeg si "jeg får helt angst av det", men da visste jeg ikke hva det var. Jeg kunne være redd for å møte nye folk, men det gikk fort over. Nå kan det være så ille at jeg ikke gjennomfører ting fordi jeg er redd for å bli utslitt når det er ferdig...

Anonymkode: c4309...aba

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Jeg har angst, sosial angst ironisk nok. I settinger hvor jeg føler meg trygg er jeg den alle snakker med og ler med og har det tipp topp sammen med. På gode dager er ting nesten helt greit, på dårlige dager tør jeg ikke gå i butikken. Jeg har mer enn en gang fått panikkangst i bilen etter en handletur fordi det har blitt for overveldende. Dette skjer utelukkende når jeg har det kjipt i livet ellers (som desverre er altfor ofte) 
Jeg får fysisk vondt i kroppen, "kjenner" alle nervene i absolutt hele meg, jeg puster overfladisk og får et intenst press i hodet. Jeg VET at det ikke er skummelt å gå i butikken, jeg VET at min angst ikke er rasjonell. Men alikevel klarer jeg ikke håndtere det. Jeg fader helt ut, får ikke med meg ting som blir sagt eller gjort rundt meg. Jeg kjører stort sett hjem fra jobb på autopilot fordi jeg har blitt utsatt for altfor mye "press" på jobben. 
Når det er riktig ille kan alle de fysiske symptomene slå ut bare ved at en kollega kommer på døra mi...

Før kunne jeg si "jeg får helt angst av det", men da visste jeg ikke hva det var. Jeg kunne være redd for å møte nye folk, men det gikk fort over. Nå kan det være så ille at jeg ikke gjennomfører ting fordi jeg er redd for å bli utslitt når det er ferdig...

Anonymkode: c4309...aba

Takk for deling! Eg vil veldig gjerne forstå og så konkrete beskrivingar som du gjev her er veldig bra for meg og kanskje mange andre som ikkje har opplevd angst😊. Elles skjønnar eg at det må vere grusomt å ha det slik, veit du kva som utløyste dette? 

Anonymkode: 681d1...7e1

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Takk for deling! Eg vil veldig gjerne forstå og så konkrete beskrivingar som du gjev her er veldig bra for meg og kanskje mange andre som ikkje har opplevd angst😊. Elles skjønnar eg at det må vere grusomt å ha det slik, veit du kva som utløyste dette? 

Anonymkode: 681d1...7e1

Ser at det smilifjeset kan tolkast i mange retningar. Det var kun meint som eit takknemleg smil❤️

Anonymkode: 681d1...7e1

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Ser at det smilifjeset kan tolkast i mange retningar. Det var kun meint som eit takknemleg smil❤️

Anonymkode: 681d1...7e1

Tolka overhodet ikke smilet til noe annet enn et smil

Det er kjempegrusomt. Og jeg har hatt det tidvis tidligere, i sammenheng med ytre påkjenninger, men nå har det vart veldig veldig lenge, og jeg er redd det kommer til å ta lang tid å bli "frisk" denne gang. 
Usikker på hva som har utløst det, men jeg har mangeårige traumer bak meg, samt en massiv motgang generelt i livet, som trigger mye følelser i meg.

Anonymkode: c4309...aba

[Anonym bruker]

Jeg kan svare som pårørende, ligger nok litt genetisk disponert i mannens side. Min mann har angst og ene barnet har angst.

Mannen har alltid vært en blid, optimistisk og omgjengelig type. Jobber mye, setter høye krav til seg selv, veldig fremme i skoa. Har utmerket seg på jobb, fikk mye ansvar. I perioder sliter han med søvn, men det går seg ofte til. For ett års tid siden gikk det seg ikke til. Han lå våken hele natten, kunne fint gå tre netter uten en time søvn i tillegg til panikkangst som kom stadig hyppigere. Dette var etter en periode med ekstremt mye jobb i en bransje med mye spisse albuer og folk kaster hverandre foran bussen stadig. Han sov ikke, jeg lå ved siden av han og kjente hjertet nesten hamret ut av brystet. Ble helt grå, ugjenkjennelig og mistet all selvtillit. Han bli uvel bare av å høre lyden av Mail. 
 

Ut av komfortsonen er noe han har drevet med hele livet. Eneste som fungerte var ro, vi mistet både firma og inntekt, men tiden med helt ro var helt nødvendig. Han mediterer, trener, går til psykolog. Nå har han startet i en helt annen jobb, inntekten er 1/3 av hva han har hatt. Men han er lykkelig, glad og sover godt om natten. 
 

Ene barnet er så lik sin pappa at det er skremmende. Etter en større omveltning i livet for 1,5 år siden, endret h*n personlighet over natten. Fra glad, sosial og ubekymret til å lukke seg inne på rommet, unngå alt sosialt og en voldsom motstand for å gå på skolen. Raste ned i vekt, gikk i store klær (viste seg å være pga vekt og selvskading) har hatt tanker om selvmord. Eneste målet vi har hver dag er å komme seg på skolen. 
 

Når noen ikke sover, mister all tro på seg selv, tenker at verden er bedre om de ikke eksisterer. Da kan man ikke pushe de. Det handler ikke om å dyttes ut av komfortsonen. Vi får oppfølging av psykolog som jobber innen angst, de skal øve i trygge omgivelser, etter eget tempo. De må selv være motor og ha motivasjon til å forsøke. Man må øve opp helt vanlige situasjoner som du og jeg tar for gitt. Å gå inn på butikken for å kjøpe en is alene. De fleste unger ville løpt inn. 

Anonymkode: 35184...15c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Har spekulert litt på alle med angst i det siste... Og håpar nokon kan fortelle litt om korleis det oppleves, eg kjempar litt med mine eigne fordommar når det kjem til dette altså. Ikkje for at eg ikkje trur angst er reelt, eller for at eg misstrur folk som har angst. Men av og til tenkjer eg i mitt stille sinn at om du (eller nokon andre) pressa deg litt lenger ut i det du er redd for så kanskje ein oppdagar at det ikkje er så farleg? (inspirert av kollegaen som ikkje turde å ringe) Men her er eg kanskje lite woke og heller gammaldags og uempatisk... Er berre litt redd for at ein heil generasjon går rundt med angst fordi andre ikkje torer pushe dei utanfor komfortsona. Så får eg heller tole å vere inkompetent og bakstreversk og utan empati og innlevingsemne om eg tek feil. 

Anonymkode: 681d1...7e1

Mange av oss med angst pusher oss selv utenfor komfortsonen hele tiden. Angsten forsvinner ikke på magisk vis over natten av den grunn. Jeg får fortsatt hjertebank, svetter, skjelver osv av å gjøre de tingene jeg har angst for, men jeg pusher meg selv og gjør det. Men ikke hele tiden, det er fryktelig slitsomt å få de reaksjonene, så jeg må begrense det litt. Å bli pushet av andre fungerer serdeles dårlig, i alle fall for min del.

Anonymkode: 057f8...197

[Anonym bruker]

Jeg har angst som følge av traumer. Er i behandling, men der blir jo aldri helt borte. Det er fryktelig slitsomt.

Når jeg kommer inn i et rom, må jeg lete etter fluktveier. Må sitte nær en dør eller vindu som kan åpnes, og samtidig ha oversikt over alle i rommet. Kan ikke sitte med ryggen til noen. Dette innebærer at jeg omtrent aldri er ute på kafé/restaurant om det ikke er uteservering. 

Når jeg møter nye mennesker, kan jeg ikke håndhilse. Da kommer de for nærme meg. Jeg har tvunget meg gjennom mange situasjoner, og det ender med kvalme og trang til å flykte hver gang.

Mennesker kan ikke gi meg klem eller stå/sitte for nærme meg. Da får jeg vill panikk inni meg og forlater stedet. Dette gjelder også familie og nære venner. 

Jeg synes dette er fryktelig slitsomt, men jeg har blitt mye bedre. Før løp jeg fra mennesker, nå klarer jeg å tenke rasjonelt til en viss grad. Jeg holder meg mest hjemme

Anonymkode: 46884...d69

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 timer siden):

Har spekulert litt på alle med angst i det siste... Og håpar nokon kan fortelle litt om korleis det oppleves, eg kjempar litt med mine eigne fordommar når det kjem til dette altså. Ikkje for at eg ikkje trur angst er reelt, eller for at eg misstrur folk som har angst. Men av og til tenkjer eg i mitt stille sinn at om du (eller nokon andre) pressa deg litt lenger ut i det du er redd for så kanskje ein oppdagar at det ikkje er så farleg? (inspirert av kollegaen som ikkje turde å ringe) Men her er eg kanskje lite woke og heller gammaldags og uempatisk... Er berre litt redd for at ein heil generasjon går rundt med angst fordi andre ikkje torer pushe dei utanfor komfortsona. Så får eg heller tole å vere inkompetent og bakstreversk og utan empati og innlevingsemne om eg tek feil. 

Anonymkode: 681d1...7e1

Du er nok litt lite empatisk her ja. Jeg hadde ikke opplevd angst før jeg var over 40. Ble utbrent som første til panikkangstanfall, angst og depresjon. Sosial angst fikk jeg og. Kan ikke bare skjerpe meg, fungerer dessverre ikke slik.

Angsten gjør at en får en ekkel følelse, man kjenner det fysisk og psykisk. Starter med denne følelsen, man blir "redd" og det utløser masse i kroppen en ikke kontrollerer. Kvalme, rask pust, hjertet hamrer, hjernen min kobler ut og jeg vil bare flykte vekk. 

Det jeg kan tenke du egentlig mener er om folk bruker ordet angst rett. Mange sier, jeg får angst av bla bla... som et utrykk og det brukes nok for mye. Reell angst er reelt. Men kan jo heldigvis behandles, men bare å pushe noen blir for enkelt, selv om det jo er eksponeringsterapi som gjelder. Men på en kontrollert måte med veiledning da. 

Anonymkode: 536d0...7c8

[Anonym bruker]

Angst er virkelig ikke bare litt normal frykt. Du kan være glad du ikke vet hva angst er! Jeg har sosial angst og det er helt jævlig. Det går utover livskvaliteten! Jeg tørr ikke å prate med folk, gruer meg. Får støt inni meg når noen kommer plutselig mot meg og vil prate. Jeg stivner til. Begynner å skjelve osv. Men samtidig er jeg veldig sosial... jeg ønsker å være sosial.. 

Anonymkode: ce75e...938

[Anonym bruker]

Her utarter det seg i vanskeligheter med å svelge. Spesielt kjøtt. Og kan få så langt at selv mitt eget spytt er vanskelig å få ned. Kun i sosiale settinger. Og kan komme i stressende perioder.. Ordentlig ekkelt  

Anonymkode: 1bd80...090

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Du er nok litt lite empatisk her ja. Jeg hadde ikke opplevd angst før jeg var over 40. Ble utbrent som første til panikkangstanfall, angst og depresjon. Sosial angst fikk jeg og. Kan ikke bare skjerpe meg, fungerer dessverre ikke slik.

Angsten gjør at en får en ekkel følelse, man kjenner det fysisk og psykisk. Starter med denne følelsen, man blir "redd" og det utløser masse i kroppen en ikke kontrollerer. Kvalme, rask pust, hjertet hamrer, hjernen min kobler ut og jeg vil bare flykte vekk. 

Det jeg kan tenke du egentlig mener er om folk bruker ordet angst rett. Mange sier, jeg får angst av bla bla... som et utrykk og det brukes nok for mye. Reell angst er reelt. Men kan jo heldigvis behandles, men bare å pushe noen blir for enkelt, selv om det jo er eksponeringsterapi som gjelder. Men på en kontrollert måte med veiledning da. 

Anonymkode: 536d0...7c8

Det er nok sikkert bruken av ordet eg reagerer på ja, når eg les det alle skriv her så ville det ikkje falt meg inn å tru at de berre kan pushe dykk litt meir så går det over🙈. Men trur nok mange andre misbrukar ordet og difor øydelegg for dykk som har verkeleg angst. 

Anonymkode: 681d1...7e1

[Graciegirl]

Jeg fikk angst for 14 år siden. Reaksjon etter traumatisk fødsel og min far som ble alvorlig syk da barnet var 3 mnd. Det ble mye liv og død på en gang. 

Det begynte med hyperventilering. Så kom angstanfall, søvnvansker, tap av appetitt, mageproblemer og frykt for selv å dø. 

Til slutt var jeg lammet av skrekk og klarte ikke forlate huset. Måtte øve meg på å gå på nærbutikken til å begynne med. En helt absurd og uvirkelig opplevelse. Alt var skummelt og ingenting var trygt, utenom hjemmet og familien. 

Det tok en enorm egeninnsats og hjelp fra mann og psykolog før jeg kom meg på beina. Min barselpermisjon fra 3. mnd gikk med til denne kampen. Jeg ble sykmeldt og mannen min tok over permisjonen. Jeg kom meg tilbake i jobb til planlagt tid, etter et lite helvete både fysisk og psykisk. 

Før dette skjedde var jeg i en god jobb, har utdanning på masternivå, var ambisiøs og dyktig. Beina ble slått under meg. 

Jeg er enormt glad for at jeg jobbet meg ut angstperioden. Det kostet krefter og tårer. Barnet mitt var den største motivasjonen. 

Nå lever jeg et godt liv. Angsten kommer av og til, men aldri slik som første gang. Jeg takler tøffe perioder ved hjelp av egeninnsats, mannen min, fastlege og psykolog. Er en god mamma og ser lyst på livet. Min jobbreise så langt har vært spennende og utfordrende, slik jeg ønsker meg. 

Jeg forstod ikke angst før jeg stod i det selv. Unner ingen å oppleve det samme. Det er smertefullt og krevende. Veien ut av angsten var tøff og lærerik. Jeg forstår mer om meg selv og mine triggere. 

 

[Ikkedytt]

Jeg ser på det som en feil i hjernen. Den delen som skal fortelle kroppen din når du skal bli redd er ødelagt, og sender derfor ut signaler til kroppen på helt random tidspunkt. Til slutt blir man mest redd for angsten selv og alle symptomene som kan komme. Det gjør det lettere for meg å jobbe med. 

Selv får jeg hjertebank, kaldsvetter, føler at jeg ikke får puste, kan begynne å gråte, kaste opp eller få akutt diare. Jeg er ikke så flink til det enda, men man kan faktisk lære seg å kontrollere det med øvelse. 

[Ikkedytt]

Har forresten agorafobi som ofte fører til angst og panikkanfall. 

[Anonym bruker]

Jeg har opplevd å kaste opp av angst. Det er ikke noe man bare kan «skjerpe» seg ut av. 

Anonymkode: 8d9b1...671

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 timer siden):

Men kan jo heldigvis behandles, men bare å pushe noen blir for enkelt, selv om det jo er eksponeringsterapi som gjelder. Men på en kontrollert måte med veiledning da. 

Anonymkode: 536d0...7c8

Fobier kan behandles med eksponeringsterapi. Det tar ganske kort tid å behandle konkrete fobier som f eks skrekk for flaggermus, edderkopper, flyreiser osv. 

Men angstlidelser er noe annet og mer komplekst. 

Anonymkode: 8d9b1...671

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 timer siden):

Mange av oss med angst pusher oss selv utenfor komfortsonen hele tiden. Angsten forsvinner ikke på magisk vis over natten av den grunn. Jeg får fortsatt hjertebank, svetter, skjelver osv av å gjøre de tingene jeg har angst for, men jeg pusher meg selv og gjør det. Men ikke hele tiden, det er fryktelig slitsomt å få de reaksjonene, så jeg må begrense det litt. Å bli pushet av andre fungerer serdeles dårlig, i alle fall for min del.

Anonymkode: 057f8...197

Det siste der blir man bare sykere av, slik jeg ser det. Det er like lite hensiktsmessig som å drive og pille skorpa av såret: Man forsinker bare en prosess. 

Anonymkode: 8d9b1...671

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 timer siden):

Det er nok sikkert bruken av ordet eg reagerer på ja, når eg les det alle skriv her så ville det ikkje falt meg inn å tru at de berre kan pushe dykk litt meir så går det over🙈. Men trur nok mange andre misbrukar ordet og difor øydelegg for dykk som har verkeleg angst. 

Anonymkode: 681d1...7e1

Selvdiagnostisering er ganske utbredt, i hvert fall nå som man sjekker av en liste symptomer man googlet på nett. Alle opplever ubehag fra tid til annen, jeg blir skikkelig stresset ved presentasjon. Hjertebank, Black out og skjelven. Men det er direkte knyttet til situasjonen og går over. Selv om symptomene er like, er det ingen F diagnose i dette, det er hverken hemmende (annet enn akkurat når jeg står der) eller gjennomgripende. Da kan man pushe seg og kanskje oppleve at man mestrer bedre ved å gå ut av komfortsonen. 

Gjennomgripende er vel nøkkelordet her, derav bør også diagnosen settes av en spesialist. De fleste opplever jo disse symptomene flere ganger i løpet av livet, uten at det er noe annet enn en naturlig respons. Vi har alle trekk av diverse diagnoser uten at de er gjennomgripende. 

Anonymkode: 35184...15c