Du som har møtt veggen!

[Anonym bruker]

Hva skjedde, jeg mener rent fysisk, hvordan visste du at nå klarer jeg ikke mer? 

Anonymkode: 65880...8e6

[Anonym bruker]

Jeg husker ikke nøyaktig, men jeg sleit med å komme meg opp. Sleit med å huske. Gråt masse. Hadde fysisk vondt i hele kroppen. 

Anonymkode: ca8dd...e6b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 minutter siden):

Jeg husker ikke nøyaktig, men jeg sleit med å komme meg opp. Sleit med å huske. Gråt masse. Hadde fysisk vondt i hele kroppen. 

Anonymkode: ca8dd...e6b

For min del: Legg til en sterk og ofte helt akutt følelse av utmattelse som kunne dukke opp en eller noen ganger i løpet av dagen. Vanligvis kjenner du at du er veldig sliten eller trøtt, men ikke verre enn at du klarer å holde ut de siste få timene av jobbvakten og gjøre en ok jobb med en kraftanstrengelse. Men dette var et så akutt behov for hvile med en eneste gang, at det kan sammenliknes med å ha diare og prøve å holde seg. Mye gikk dessuten veldig sakte fordi jeg ikke klarte konsentrere meg, kunne bruke en time på å skrive en enkelt mail.

Anonymkode: e2c53...96a

[Anonym bruker]

Og legg også til fysisk svimmelhet

Anonymkode: e2c53...96a

[Anonym bruker]

Jeg sov fra jeg kom hjem fra jobb til jeg dro på jobb dagen etter. Mannen måtte ta alt med ungene og huset. 

Kronisk migrene

Spenningshodepine konstant 

Smeret i alle ledd

Muskelsmerter i hele kroppen

Husket ingenting 

Klarte ikke snakke ordentlige setninger, mistet tråden hele tiden

Klarte ikke gå i trapper uten å bli helt pumpet

Daglig oppkast

Irritabel tarm hvor alt mat bare gikk rett igjennom

Vektap

Hårtap

Konstant hjertebank (svt) 

Ekstrasystoler

Blodtrykk på 215/140 (som forsvant etter en god stund med hvile) 

Da jeg til slutt dro til legen, sa jeg til legen at det føles som om jeg skal dø. Legen dro i nødbremsen. Kroppen min var i krise. 8 år senere har jeg fortsatt senvirkninger og tåler lite til ingen belastning før kroppen går i krisemodus. Min forklaring var at alle småbarnsmødre er slitne, så jeg presset meg til det sa bråstopp.

Anonymkode: f2cc1...5e3

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Jeg sov fra jeg kom hjem fra jobb til jeg dro på jobb dagen etter. Mannen måtte ta alt med ungene og huset. 

Kronisk migrene

Spenningshodepine konstant 

Smeret i alle ledd

Muskelsmerter i hele kroppen

Husket ingenting 

Klarte ikke snakke ordentlige setninger, mistet tråden hele tiden

Klarte ikke gå i trapper uten å bli helt pumpet

Daglig oppkast

Irritabel tarm hvor alt mat bare gikk rett igjennom

Vektap

Hårtap

Konstant hjertebank (svt) 

Ekstrasystoler

Blodtrykk på 215/140 (som forsvant etter en god stund med hvile) 

Da jeg til slutt dro til legen, sa jeg til legen at det føles som om jeg skal dø. Legen dro i nødbremsen. Kroppen min var i krise. 8 år senere har jeg fortsatt senvirkninger og tåler lite til ingen belastning før kroppen går i krisemodus. Min forklaring var at alle småbarnsmødre er slitne, så jeg presset meg til det sa bråstopp.

Anonymkode: f2cc1...5e3

Når burde du ha stoppet å presse deg tror du? Jeg leste først svaret ditt og tenkte at da har jeg mye å gå på enda, men så slo det meg at det kanskje er lurt å ikke dra den like langt som deg, siden du fortsatt er preget 8 år senere... Og hva har det som gjorde at du kom i denne situasjonen? Var det vanlig jobb, barn osb, eller hadde du andre stress og pressmoment? 

Anonymkode: 65880...8e6

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 minutter siden):

Når burde du ha stoppet å presse deg tror du? Jeg leste først svaret ditt og tenkte at da har jeg mye å gå på enda, men så slo det meg at det kanskje er lurt å ikke dra den like langt som deg, siden du fortsatt er preget 8 år senere... Og hva har det som gjorde at du kom i denne situasjonen? Var det vanlig jobb, barn osb, eller hadde du andre stress og pressmoment? 

Anonymkode: 65880...8e6

Lenge før. Antakelig minst et år tidligere. Før oppkasten, før hjertebanken og hvilepuls på 115. Og før jeg sov 16 timer i døgnet. Jeg jobbet deltid, hadde 3 små barn og studerte fulltid. Siste året før jeg ble syk var studiene ferdig, og jeg jobbet 70%  jeg fortsatte i den jobben Jeg hadde under studiene, fordi jeg visste allerede da at jeg ikke kunne jobbe innen det området jeg utdannet meg til. De første årene der er krevende, og jeg kjente at jeg ikke maktet. Derfor fortsatte jeg i den gamle, trygge jobben hvor jeg kunne være på autopilot.

Hos meg var det å møte veggen komplekst. Jeg hadde ubehandlet ptsd fra grov omsorgssvikt og andre traumer fra rndmmen. Morsrollen krevde svært mye, fordi ingenting med omsorg og barneoppdragelse kom naturlig. Jeg mangle helt en ryggmargsrefleks. I tillegg hadde jeg tre store operasjoner bak meg på grunn av fysiske skader. 

Jeg gjorde absolutt ingen en tjeneste med å dra det så langt. Det er umulig å svare på når folk bør ta tak. "Alle" småbarnsforeldre er slitne, og  mange må velge å kutte hjørner der er kan. Ikke ha så store krav til hus og hjem. 

Anonymkode: f2cc1...5e3

[Anonym bruker]

Jeg gikk egentlig til legen av en annen grunn, men han kommenterte at han synes jeg så veldig sliten ut. Da hadde jeg stått i et uvanlig tøft 1,5 år og ting hadde roet seg flere måneder tidligere, så jeg trodde liksom alt var i orden selv om jeg ikke følte meg bra. Jeg var mye svimmel, glemte alt mulig, lite konsentrasjon, alt utover hverdagsoppgaver virket som et gedigent hinder, alltid trøtt, mye hjertebank og innimellom føltes det som om hjernen "ristet" i mangel på bedre forklaring. Da jeg fortalte legen om dette ble jeg 100 % sykemeldt på flekken. Den første uken etterpå husker jeg ikke. Mannen min fortalte at jeg knakk sammen og måtte ha hjelp til nesten alt. Jeg klarte å gå på toalettet og dusje selv, men etter en tur på toalettet sovnet jeg av utmattelse. Jeg skal visst nok ha sovet opp mot 20-21 timer i døgnet de første dagene. Etter dette husker jeg selv at det var som å bevege seg i sirup i lang tid. Bare det å lage middag var krevende. Men det kom seg jo langsomt, og etter 4 mnd var jeg tilbake i 50 % jobb, etter 6 mnd i 100 %. Nå, tre år senere, er jeg fortsatt mer "skjør" og sliten enn normalt, men jeg fungerer da i det minste. 

Anonymkode: b8362...dcd

[Luksusdyret]

Man er ikke sterk bare fordi man har hatt et enkelt, problemfritt liv. 

Endret 4. november 2021 av Admin
Ryddet for slettet sitering

[Anonym bruker]

Milfy Way skrev (Akkurat nå):

Man er ikke sterk bare fordi man har hatt et enkelt, problemfritt liv. 

Det er hvordan man har det og så er det hvordan man tar det.

Anonymkode: 48804...e95

[Luksusdyret]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Det er hvordan man har det og så er det hvordan man tar det.

Anonymkode: 48804...e95

Klisjé som brukes av folk med et problemfritt liv. Det som beskrives i tråden, er fysiske utslag. Man kan ikke "skjerpe seg" og bare slutte å kaste opp eller ha smerter. 

[Anonym bruker]

Jeg er der nå. 
Den siste tiden har jeg hatt flere rare, fysiske ting med kroppen jeg ikke har kunnet forklare. Hjertebank, øresus, følelsen av å slutte å puste, dårlig søvn, hjernetåke, leamus overalt, irritabilitet, plutselig sinne, plutselig gråt, muskelkramper mm. Jeg dro til legen forrige uke, og da jeg satte meg ned og han spurte «Ja, Vilde, hva kan jeg gjøre for deg?» knakk jeg fullstendig sammen i krampegråt. Jeg klarte ikke å si noe, bare gråt. Han snudde på stolen og begynte å notere. 14 dagers sykemelding med ordre om å ikke gjøre noe annet enn å hvile, spise og gå tur.
Så der er jeg nå. Jeg vet ingenting mer om hva som vil skje med meg, så jeg følger tråden for å lese om andres erfaringer. 

Anonymkode: f67ea...b8f

[Syngensang]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Det er hvordan man har det og så er det hvordan man tar det.

Anonymkode: 48804...e95

Det er gjerne dei som har tenkt slik lenge som blir utbrent. 

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Det er hvordan man har det og så er det hvordan man tar det.

Anonymkode: 48804...e95

Det tenkte jeg også i 20 år! Og plutselig smeller det fordi kroppen faktisk ikke klarer mer. Om du spør alle rundt meg om jeg har det bra vil de svare ja. De vet ikke at jeg kjemper med traumer fra en barndom med omsorgssvikt, vold, seksuelt misbruk, voldelig forhold i voksen alder, påkjenninger pga sykdom i nær familie, påkjenninger fordi barnet mitt er suicidal osv. Fordi det er jo "hvordan man tar det". Poenget er vel kanskje at man ikke kan "ta det" så jævla pent over altfor lang tid når trykket blir for stort. 

Anonymkode: ca8dd...e6b

[Luksusdyret]

Syngensang skrev (14 minutter siden):

Det er gjerne dei som har tenkt slik lenge som blir utbrent. 

Jeg har hatt en slik leder som nettopp har brukt det uttrykket i tide og utide. Han traff veggen så hardt at han knapt kunne gå ut av huset og hente posten. Var fulltidssykmeldt i over to år, og har aldri jobbet i lederstilling siden, fordi han ikke orker. Før han traff veggen var det ikke måte på hvor tøff og positiv man skulle være og ta alt på strak arm. Han har faktisk beklaget seg over to medarbeidere som han pushet i jobb på tross av sykdom fordi "det er hvordan man tar det". En mann med selvinnsikt, heldigvis.

[Anonym bruker]

Milfy Way skrev (4 minutter siden):

Jeg har hatt en slik leder som nettopp har brukt det uttrykket i tide og utide. Han traff veggen så hardt at han knapt kunne gå ut av huset og hente posten. Var fulltidssykmeldt i over to år, og har aldri jobbet i lederstilling siden, fordi han ikke orker. Før han traff veggen var det ikke måte på hvor tøff og positiv man skulle være og ta alt på strak arm. Han har faktisk beklaget seg over to medarbeidere som han pushet i jobb på tross av sykdom fordi "det er hvordan man tar det". En mann med selvinnsikt, heldigvis.

Oij. Det kunne vært min sjef, bortsett fra at han "bare" har vært sykemeldt i 8 mnd. Han frustrerte stadig over medarbeidere som ikke kom på jobb pga private ting, ting som tappet de for krefter og energi. En kollega holdt på å miste barnet sitt og selv da avfeide han det og mente at det måtte jo være bedre å være på jobb. Så plutselig en dag sa det stopp for han og, gitt. Siden har ingen sett han...

Anonymkode: ca8dd...e6b

[Luksusdyret]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Oij. Det kunne vært min sjef, bortsett fra at han "bare" har vært sykemeldt i 8 mnd. Han frustrerte stadig over medarbeidere som ikke kom på jobb pga private ting, ting som tappet de for krefter og energi. En kollega holdt på å miste barnet sitt og selv da avfeide han det og mente at det måtte jo være bedre å være på jobb. Så plutselig en dag sa det stopp for han og, gitt. Siden har ingen sett han...

Anonymkode: ca8dd...e6b

Det er nok en del slike ledere som tror at de er udødelige og skjermet for all sykdom. Som går halvdaue på jobb og smitter hele arbeidsstokken (heldigvis stopp for dette under korona). Som forventer at medarbeidere setter jobb foran alt annet, inkludert egen helse. Som regel er det slike arbeidsplasser som har mye turnover og misfornøyde medarbeidere.

[Admin]

Tråden er ryddet for nedsettende innlegg og svar til dette, en sitering har allikevel fått stå pga den videre diskusjonen. 

Admin

[Anonym bruker]

Konstant trøtt
Konstant vondt i hodet
Konstant svimmel
Begynte å gråte for ingenting
Er til vanlig veldig ekstrovert, nå ble jeg ekstremt introvert
Lyssensitiv
Lydsensitiv
Glemte ting
Utsatte ting
Ingen motivasjon til å gjøre noe
Gal matlyst - ingen matlyst om morgen, enormt sulten på usunne ting på kvelden

Anonymkode: 61c3f...7c3