Dere som har mistet i et svangerskap.

[Anonym bruker]

Hvor lenge var dere triste og sørget over det?

 

Jeg mistet nettopp, i uke 19 og måtte inn for å sette i gang og føde.

Føler noen dager at ting går bra, men plutselig ut av det blå blir jeg kjempe lei meg og kan begynne å gråte også. Uten at noe trigget det. Mens andre ganger er det noe som trigger det. 

Dette var mitt 3.svangerskap. Har 2 friske flotte barn fra før. 

Dette gjør vondt. Trodde ikke jeg skulle ta det så tungt. 

Anonymkode: eeaad...16d

[Anonym bruker]

Kjære deg, du var i uke 19. Det er klart det er trist og du må gi deg selv lov til å sørge.

Jeg har mistet både i uke 5 og i uke 12. Begge deler var trist selvsagt, men uke 12 var helt klart verst, da har man jo liksom nådd den magiske grensen. I tillegg nektet kroppen min å rydde opp, så jeg hadde to pillekurer, men kroppen fortsatte å tro at den var gravid så til slutt måtte jeg ha utskraping. Jeg var «gravid» i to mnd etter at jeg fikk vite at jeg mistet. Det var ganske heftig. I tillegg syns jeg det mentale var grusomt, det å få slengt en pose med piller på lik linje med de som velger abort, syns jeg var brutalt.

Jeg syns ikke det er rart at du reagerer selv om det kanskje kommer helt ut av det blå. Jeg føler virkelig med deg. Man mister jo også en fremtid man har sett for seg og det er en påkjenning selv om man er så heldig å ha barn fra før (det hadde jeg også begge gangene jeg mistet.)

Sender deg en stor klem.

Anonymkode: e4723...898

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (27 minutter siden):

Kjære deg, du var i uke 19. Det er klart det er trist og du må gi deg selv lov til å sørge.

Jeg har mistet både i uke 5 og i uke 12. Begge deler var trist selvsagt, men uke 12 var helt klart verst, da har man jo liksom nådd den magiske grensen. I tillegg nektet kroppen min å rydde opp, så jeg hadde to pillekurer, men kroppen fortsatte å tro at den var gravid så til slutt måtte jeg ha utskraping. Jeg var «gravid» i to mnd etter at jeg fikk vite at jeg mistet. Det var ganske heftig. I tillegg syns jeg det mentale var grusomt, det å få slengt en pose med piller på lik linje med de som velger abort, syns jeg var brutalt.

Jeg syns ikke det er rart at du reagerer selv om det kanskje kommer helt ut av det blå. Jeg føler virkelig med deg. Man mister jo også en fremtid man har sett for seg og det er en påkjenning selv om man er så heldig å ha barn fra før (det hadde jeg også begge gangene jeg mistet.)

Sender deg en stor klem.

Anonymkode: e4723...898

Jeg fikk også komplikasjoner etter jeg fødte den lille vakre jenta mi. Morkaka ville ikke ut, så jeg måtte ha en utskrapning, den gikk ikke som den skulle, så jeg ble kjempe dårlig etter noen få dager og måtte inn igjen for nye abortpiller, de ordnet ikke opp, så det ble ny utskrapning og heftig antibiotikkur. Fortsatt dårlig fysisk etter det. Orker svært lite. 

Det fysiske hjelper jo ikke akkurat på det psykiske. 

Forstår jo at man sørger, men likevel er det så uventet. Så vondt. 

Anonymkode: eeaad...16d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Jeg fikk også komplikasjoner etter jeg fødte den lille vakre jenta mi. Morkaka ville ikke ut, så jeg måtte ha en utskrapning, den gikk ikke som den skulle, så jeg ble kjempe dårlig etter noen få dager og måtte inn igjen for nye abortpiller, de ordnet ikke opp, så det ble ny utskrapning og heftig antibiotikkur. Fortsatt dårlig fysisk etter det. Orker svært lite. 

Det fysiske hjelper jo ikke akkurat på det psykiske. 

Forstår jo at man sørger, men likevel er det så uventet. Så vondt. 

Anonymkode: eeaad...16d

Huff, det er så grusomt å lese om andre slike opplevelser. Man får jo sjokk på et vis. Etter min opplevelse med komplikasjoner har jeg fått mange tilsvarende historier og jeg syns det er så fælt at så mange flere enn jeg trodde har gått gjennom lignende ting. Jeg trodde i hvert fall at det fysiske skulle gå relativt greit med noe sånt, men jeg har forstått at det dessverre er vanlig med mange komplikasjoner. Som om ikke den psykiske belastningen er tøff nok i seg selv.

Anonymkode: e4723...898

[Anonym bruker]

Å miste et barn i uke 19 av svangerskapet er jo en stor påkjenning både fysisk og psykisk, ikke rart det tar tid å komme over det. La sorgen komme når den kommer, aksepter den og finn trøst i familien din. 
 

Jeg mistet mine fire første svangerskap i MA, i uke 9-15, noen vonde år i livet og jeg fryktet jeg aldri ville oppleve å bli mamma. Det lyktes tilslutt, og jeg sørger ikke nå, men kan fortsatt kjenne igjen den smerten og fortvilelsen jeg var i den gangen. 
 

Lykke til videre! ❤️

Anonymkode: 3cef5...c35

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (15 minutter siden):

Å miste et barn i uke 19 av svangerskapet er jo en stor påkjenning både fysisk og psykisk, ikke rart det tar tid å komme over det. La sorgen komme når den kommer, aksepter den og finn trøst i familien din. 
 

Jeg mistet mine fire første svangerskap i MA, i uke 9-15, noen vonde år i livet og jeg fryktet jeg aldri ville oppleve å bli mamma. Det lyktes tilslutt, og jeg sørger ikke nå, men kan fortsatt kjenne igjen den smerten og fortvilelsen jeg var i den gangen. 
 

Lykke til videre! ❤️

Anonymkode: 3cef5...c35

Trist å høre at du måtte igjennom det. ❤

Kan se for meg at det er ekstra vanskelig når det er den/de første. Og at man tviler sterkt på om man kan bære frem friske barn. ❤

Godt å høre at du har fått bære frem barn. ❤

Anonymkode: eeaad...16d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (46 minutter siden):

Huff, det er så grusomt å lese om andre slike opplevelser. Man får jo sjokk på et vis. Etter min opplevelse med komplikasjoner har jeg fått mange tilsvarende historier og jeg syns det er så fælt at så mange flere enn jeg trodde har gått gjennom lignende ting. Jeg trodde i hvert fall at det fysiske skulle gå relativt greit med noe sånt, men jeg har forstått at det dessverre er vanlig med mange komplikasjoner. Som om ikke den psykiske belastningen er tøff nok i seg selv.

Anonymkode: e4723...898

Ja, jeg trodde ikke jeg ville ta det så tungt. Men psyken og kroppen har fått seg en knekk. 

Anonymkode: eeaad...16d

[Anonym bruker]

Hvordan man sørger og takler en slik opplevelse er jo svært individuelt og alt er normalt. 
 

En venninne av meg har kun klart å bli gravid én gang og sorgen over å miste spiren i uke 9 er større og hardere enn det jeg gikk gjennom da jeg mistet i uke 16 i min fjerde graviditet og med to barn hjemme. 
 

Du har vært gjennom en enorm påkjenning, både fysisk og mentalt, og det er helt normalt at du kjenner på sorgen. Det er et lite liv som ikke kunne leve og utvikle seg, drømmer og ønsker som ble brutt og det har lagret seg i kroppen din. Gi deg lov til å sørge, men ikke nøl med å søk hjelp om du føler at sorgen blir uhåndterlig! 

Anonymkode: 4e24e...fe8

[Anonym bruker]

Jeg mistet i uke 13 for 6 år siden. Syns fremdeles det er trist. 

Anonymkode: ac289...5ee