Should I stay or should I go?

[Anonym bruker]

Hei alle. Jeg har aldri i mitt liv i grunnen tenkt at jeg skulle ha behov for å få andres mening i forhold til mitt forhold, meg selv eller andre ting. 

Men nå har det seg sånn at jeg har det veldig vanskelig med meg selv, mannen min og psyken. Vi har vært sammen i 10 år nå å jeg har store problemer med forholdet vårt mens han egentlig ikke ser noen av de tingene jeg ser. Men i mange år har jeg godtatt at han ser over meg å egentlig ikke viser meg noen som helst form for empati eller medfølelse i ulike ting som faktisk spiller en stor rolle for meg. 

Sammen har vi to barn som krever en del, vi har hatt ganske store utfordringer her også med tanke på hvordan vi skal håndtere ulike situasjoner å hvordan vi skal oppføre oss rundt barna. 

Jeg har så utrolig mange ganger bestemt meg for å flytte ut men når det nærmer seg den dagen det faktisk skal skje så får jeg kalde føtter å ombestemmer meg fordi jeg blir så utrolig redd for at det valget jeg gjør er HELT feil. Jeg har gitt ham så mange sjangser å jeg har prøvd så mange ganger å fortelle han om de tingene jeg sliter med. Det er ikke før jeg forteller han om tankene jeg har om å forlate han at han så blir han den han egentlig skulle vært de ni årene vi har lagt bak oss.

Jeg føler meg så psykisk utslitt å jeg er redd det er forholdet som gjør det..  

For meg så virker det helt håpløst men jeg klarer ikke slippe tanken på at han en gang vil bli bedre. Det er jo liksom han jeg vil dele livet med. Men vi krangler, diskuterer å sier ufine ting til hverandre hele tiden. 

Jeg er nesten helt sikker på at han ikke gjør det med vilje men at han bare er født sånn, eller vokst opp sånn at de grunnleggende tingene ikke eksisterer. 

Kan noen gi meg noen gode råd? Jeg er så usikker. Å det er igrunnen kun på grunn av det økonomiske at jeg er så tilbakeholden. Jeg tjener kun 19000 å får barnetrygda. Jeg skjønner bare ikke hvordan det skal gå opp i opp.. Har noen opplevd lignende?

Anonymkode: d8d52...b6b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 minutter siden):

Men vi krangler, diskuterer å sier ufine ting til hverandre hele tiden. 

Jeg er nesten helt sikker på at han ikke gjør det med vilje men at han bare er født sånn, eller vokst opp sånn at de grunnleggende tingene ikke eksisterer. 

Da kan du ikke kurere ham. 
Få ungene ut av den krigssonen! 

Anonymkode: e57aa...0f8

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Da kan du ikke kurere ham. 
Få ungene ut av den krigssonen! 

Anonymkode: e57aa...0f8

Hvorfor prøver hjernen min å lure meg når jeg egentlig vet det ? 

Anonymkode: d8d52...b6b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (33 minutter siden):

Hvorfor prøver hjernen min å lure meg når jeg egentlig vet det ? 

Anonymkode: d8d52...b6b

Fordi det er så mye lettere å holde fast ved det trygge, selv om det trygge ikke er bra for deg, for du vet i det minste hva du har, men ikke hvordan livet blir.

 Jeg forstår at det er tøft. Jeg og min eks var sammen i ti år, jeg burde ha gått etter to, men jeg klarte det heller ikke. Hjalp gjerne ikke at han hele tiden fortalte meg at jeg aldri kom til å finne noen andre.

Ting ble verre og verre og til slutt var det nok. Det økonomiske holdt meg tilbake også, men da det gikk virkelig på helsa løs så fant jeg meg en leilighet til leie og takket ja, skrev under kontrakten og hylgråt.

Det var grusomt de første månedene, men herlighet så det var verdt det. Eldste barnet har også takket meg for å flytte ut fordi han så hvor ødeleggende det faktisk var. Barna vokste opp med krangling og foreldre som var ufine mot hverandre jevnlig og det er ikke bra.

Ønsker deg lykke til. Kanskje det går enda litt mer tid før du klarer å ta valget, men jeg håper du tar det til slutt. Etter en stund når ting har roet seg, vil du ikke angre. Du skal ikke forsake deg selv for å holde på en kjernefamilie som ikke fungerer, det er ikke bra for hverken deg eller barna.

Stor klem.

Anonymkode: c576b...339